SAKPROSA: – Forfattere kan ikke instrueres til å skrive slik eller sånn. De er ikke ansatt i forlaget, slik journalistene er i mediebedriftene, skriver kronikkforfatterne. Foto: NFFO

Debatt

Forfattere trenger ikke regler, de trenger å tenke seg om

Når skiløpere, bloggere og programledere skriver bøker om sitt forhold til andre mennesker, kan mye gå galt. Likevel trenger vi ingen Vær Varsom-plakat for forlagsbransjen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

TRYGVE AAS OLSEN, på vegne av arbeidsgruppen i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening – Jon Gangdal (leder), Anne Bitsch, Bjørn Olav Jahr og Marianne Egeland

Det alle – proffe forfattere også, ikke bare skiløpere, bloggere og programledere – som skriver bok om virkelige hendelser trenger, er dette: 

De må tenke mer over makten som ligger i det skrevne ord og hvordan de kan unngå å påføre andre unødige belastninger. I dag lanseres en Sjekkliste for etikk i sakprosa, som skal inspirere forfattere og forlag til nettopp å tenke mer på etikk.

På etiske spørsmål finnes det imidlertid få endelige svar. For hva er en unødig belastning? Hva er maktmisbruk? Hvem er svak, og trenger beskyttelse? Hvem er sterk, og må tåle kritikk? Hva er sant? Og hva har egentlig offentlig interesse?

Har privatlivet ditt offentlig interesse? Trenger varslere beskyttelse? Vi kjenner problemstillingene fra mediene: 

  • Musikeren Simen Auke anklaget bloggeren Anniken Jørgensen for å utlevere privatlivet hans i boka «Bare en natt til».
  • Aylar Lie anklaget Petter Northug og hans forlag for å utlevere hennes privatliv i Northug-biografien «Min historie». 
  • Giske-varslerne Sunniva Andreassen og Line Oma anklaget Haddy Njie for å kalle dem løgnere i hennes Dagbok om Giske-saken.

Forlagene endret omtalene av Auke og Lie i nye opplag av bøkene. Njies bok førte til krav om en Vær Varsom-plakat for sakprosa. Kravet ble også reist etter Marit Christensens bok «Moren», om Wenche Behring Breivik. 

les også

«Haddys uppercut!»: Haddy Njie – «Dagbok 13. desember – 13. februar»

Bøker om virkeligheten er ofte omstridte. Bokhandleren i Kabul gikk til sak mot Åsne Seierstad etter hennes bok om ham, Karsten Alnæs ble anklaget for plagiat i «Historien om Norge» – men løsningen på slike saker er ikke en Vær Varsom-plakat.

Vær Varsom-plakaten er et etisk regelverk for redaktørstyrte medier. Der bestemmer redaktøren hva som skal publiseres, og har det juridiske ansvaret for det. Hun eller han kan instruere sine journalister til å følge reglene i etikkplakaten.

Forfattere kan ikke instrueres til å skrive slik eller sånn. De er ikke ansatt i forlaget, slik journalistene er i mediebedriftene. Et forlag kan la være å utgi en bok, men forfatteren er fri og kan da gå til et annet forlag, eller gi ut boka selv. 

Alle kan utgi en bok, på eget ansvar, og innenfor lovens bestemmelser om blant annet diskriminerende og hatefulle ytringer, ærekrenkelser, privatlivets fred og opphavsrett. Ingen kan i tillegg tvinge dem til å følge noe etisk regelverk. 

les også

Christensen-bok om Breiviks mor klages inn for PFU

Siden Vær Varsom-plakaten er et slikt regelverk, passer den dårlig for forlagsbransjen. I stedet for etikkregler, har en arbeidsgruppe nedsatt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) laget en Sjekkliste for etikk i sakprosa.

Sjekklista sier ikke hva forfattere kan eller bør skrive. Den ber dem bare tenke seg godt om før de skriver, gjennom spørsmål som skal inspirere til etisk refleksjon:

  • Hva er begrunnelsen for …?
  • Hvilket inntrykk gir …?
  • Hvordan vurderer …?

NFFO publiserer denne sjekklista for å bidra til høyere kvalitet i sakprosaen. Ikke for at forlag og forfattere må bli forsiktigere, eller unngå å støte noen med bøkene sine. Tvert imot: Bøker skal være dristige og utfordrende.

Dristighet fordrer sikkerhet. Skal du stå på ski ned en utforløype, må du vite hvor du kan tråkke til og hvor du må ta det med ro. Kjenner du ikke løypa, må du be om råd. Først når du føler deg sikker, bør du kaste deg utfor. 

Skal du skrive bok om et omstridt tema, gjelder det samme: Du må vite hvordan du sjekker kildenes troverdighet. Du må være sikker før du skriver at du har funnet fakta. Og du må vite hvordan du skriver når du er usikker. 

les også

Bokanmeldelse: Anniken «Annijor» Jørgensen: «bare en natt til»: – En skandale

Du må vite hvordan du skal referere fra tekster som andre har skrevet, så du ikke blir anklaget for plagiat. Du må også vite hvor langt inn i andres privatliv du kan grave, og hva du kan fortelle om det du finner. 

Du må vite hva som driver deg til å skrive akkurat denne boka, og hvordan det påvirker teksten din. Du må holde hodet kaldt – akkurat som utforkjøreren – og vite hva som er lurt å gjøre. Når du vet det, da kan du være dristig.

Sakprosa er mer enn privatlivet til skiløpere, bloggere og programledere. Det er debattbøker, lokalhistorie, verdenshistorie, biografier, reiseskildringer, undersøkende journalistikk – ja, det meste som ikke er diktning.

Felles for sakprosaen er nettopp at den handler om hendelser som har funnet sted, om mennesker som lever eller har levd. Forfatterne gir leserne et løfte om at de anstrenger seg til det ytterste for å være etterrettelige.

De aller, aller fleste holder dette løftet. Men noen ganger går det galt. Avsløringer av juks, uetisk oppførsel, slapt forlagsarbeid og påfølgende krav om regelverk rammer ikke bare den ene forfatteren og forlaget, men hele bransjen.

Derfor har det også tidligere vært gjort forsøk på å lage etiske retningslinjer for sakprosa. Alle har av ulike grunner mislyktes. Vår sjekkliste stiller bare spørsmål, svarene er det forfatterne og forlagene selv som må gi. 

Vi tror det er best slik. Den som bruker sin ytringsfrihet må selv ta sitt ytringsansvar.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder