KRITISK: Roar Mikalsen, leder for AROD (Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk). Foto: Privat

Debatt

Ruspolitikk, panikk og rettsstat

Rusreformutvalget har utgitt sin rapport. Denne er klar på at straff ikke nytter og at folkerettslige forpliktelser peker i retning av avkriminalisering. Dette har igjen fått mange til å frykte for fremtiden. Høylytte stemmer advarer mot mer bruk og vil ha en mer tydelig forankring i forbudet.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

ROAR MIKALSEN, Leder for AROD (Alliansen for en rettighetsorientert ruspolitikk).

Allikevel, rapporten gjør mer enn å minne om at de forfulgte har et rettighetsbilde og at det er opp til staten å vise at forbudet er nødvendig i et moderne samfunn. Rapporten viser at forholdet til menneskerettighetene aldri har vært utredet, samt at politikken har vært styrt av følelser, ikke fornuft. 

Dette er momenter vi må vektlegge. Ord som «offentlig panikk», «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighetsresistent misgjerning», oppsummerer kapitlet om ruspolitikkens utvikling.

Vi har å gjøre med en politikk preget av «moralsk indignasjon og hevnmotiver», «stereotype fremstillinger», og hvor «vitenskapelige konstruksjoner av narkotikaproblemet har spilt en underordnet rolle». «Panikk» brukes flere ganger, og den motstand vi ser mot reform er en videreføring av dette bildet.

les også

Ikke riktig å straffe rusbrukere

Hva vi ser er moralsk panikk som fortsetter å bre om seg. Vi ser at tilhengerne ikke bare har vanskelig for å akseptere konsekvensene av forbudslinjen, men at de er like ivrige på å ta avstand fra menneskerettighetene. Dette er ikke tilfeldig idet det er et aksiomatisk forhold mellom menneskerettighetsforbrytelser og moralsk panikk: I den grad panikk ligger til grunn for politikken, vil politikken ha et problem målt opp mot menneskerettsprinsippene, og nøkkelen til et oppgjør med ruspolitikkens skjeve gang er å bevisstgjøre oss forbindelsen.

Om vi virkelig ønsker en mer oppgående politikk må vi derfor forstå at ruspolitikken feiler fordi den er en videreføring av syndebukk-mekanismen, vår tendens til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse. Det er denne psykologiske mekanismen som har fremdyrket de store katastrofene i menneskehetens historie. Det er denne som får oss til å bygge politikk på totalitære premisser heller enn liberale, og enten vi snakker om heksebrenningene, nazismen, eller ruspolitikken, er drivkraften bak den samme. 

Vi har å gjøre med seriekoblet ansvarsfraskrivelse. Denne bunner i individets angst for å tenke igjennom tabubelagte emner, for jo mer samfunnet er definert av totalitære prinsipper, desto vanskeligere er det å akseptere. I stedet lar vi oss forføre av overdimensjonerte fiendebilder som «hedninger», «Jøder», eller «narkotika», fordi det er lettere å ha noen å skylde på, og resultatet er at blir samfunnet mer og mer ubevisst—mer og mer Orwelliansk.

Akkurat som den gjennomsnittlige borger i Hitler-Tyskland ikke tvilte på at noe måtte gjøres med Jødene, tviler derfor ikke mannen i gata på at «narkotika» er et problem som må bekjempes av ordensmakten. Den kollektive vekt av fordommer gjør det lett å godta autoritære perspektiver, og i hvilken grad vi selv er en del av problemet blir ignorert. I stedet overlater vi til staten å definere rett og galt; forbindelsen mellom frihet og ansvar blir glemt; og et språk oppstår som er mer egnet til å skjule enn avdekke sannheten.

les også

Rusreformen burde bygge broer, men skaper konflikt

Det er denne sykdommen samfunnet sliter med—og forbudslinjen er et klart resultat. Motstanden mot reform er argumentasjonsmessig forankret i reverseringen av frihetspresumsjonen, fordi det er sånn forbudet kom i stand og sånn tilhengerne alltid har gjort sine regnestykker. Allikevel, som utvalget påpeker, er ikke reverseringen konstitusjonelt holdbar. Den er i stedet resultatet av overdimensjonerte fiendebilder, og disse bildenes innflytelse gjør oss igjen likegyldige til andres lidelse.

Sammenligningen med tidligere tiders totalitære regimer vil av denne grunn virke utidig for de som er fanget av fiendebildenes innflytelse. Dog, menneskerettsprinsippene bringer klarhet og setter vår samtid i kontekst. Det er derfor mange ikke vil forholde seg til det prinsipielle, fordi det viser at vi har passert det nivået av offentlig panikk hvor massene tar legitimiteten til statlige overgrepskampanjer for gitt. Vi har også passert nivået hvor befolkningen, beskyttet av loven, kan terrorisere mindretallet uten god grunn. Og vi er forbi det nivået hvor statens tjenestemenn, for å beskytte status quo, systematisk ser vekk fra rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene. 

Rettsstaten tilhører altså en svunnen tid. De forfulgte grupperingene forblir uten et effektivt rettsmiddel og bare en sannhets- og forsoningskommisjon kan rette opp dette skadebildet. Frp, Krf, og andre partier bør således heller se fremover mot denne enn å videreføre utdatert og vilkårlig stigmatiserende tankegods. Konstitusjonelle forpliktelser kommer med i bildet, og i den grad politikerne står opp for rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene vil det lyse en stjerne over dem for ettertiden.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder