LIKESTILLING: – Det er i arbeidslivet likestillingskampen i arbeidslivet må kjempes. Det er holdningene i arbeidslivet det må jobbes med, skriver kronikkforfatteren.

LIKESTILLING: – Det er i arbeidslivet likestillingskampen i arbeidslivet må kjempes. Det er holdningene i arbeidslivet det må jobbes med, skriver kronikkforfatteren.

Debatt

Permisjons-debatten: – Dagens regelverk er for rigid!

Likestillingskampen hører hjemme i arbeidslivet, ikke hos sårbare babyer.

CAMILLA WIIK GJERDRUM, mor og kommunikasjonsansvarlig ved NMBU Veterinærhøgskolen

Kjære politikere, kampen om likestilling bør kjempes der den hører hjemme – på arbeidsplassen.

Jeg venter mitt andre barn om knappe tre måneder. For oss, en familie med begge foreldrene i full kontorjobb med fleksitid, burde den nye tredelingen passe perfekt. Kanskje vil vi ha vendt til barnet så mye fast føde at det holder med den timen ammefri jeg har rett på fra arbeidsgiver etter fylte sju måneder. Kanskje. Det vil jo tiden vise.

Men tredelingen byr på problemer som gjør at vi kommer til å velge at jeg, kvinnen, velger ulønnet permisjon til barnet er ti måneder gammelt.

les også

KrF slo ring om pappapermen, men vedtok kutt

Jeg er én av de kvinnene som ammer og som enkelt kunne ammet to barn samtidig. Jeg er heldig. At det sannsynligvis vil bli slik med mitt andre barn, er trolig. Men noen barn blir født prematurt. De trenger morsmelk. 25. april gikk Melkebank i Norge ut med en oppfordring til alle ammende og kommende mødre: «HJELP! Nå er det lite melk i flere av melkebankene rundt i Norge. For at vi skal være sikre på å ha nok melk i sommer trenger vi flere donorer NÅ.»

Jeg har allerede meldt meg. Men det kunne jeg ikke gjort om jeg skulle tilbake i jobb etter sju måneder, kanskje 6,5 om barnet kommer over termin, som er den tiden mødrekvoten og fellesperioden gir meg.

For å kunne donere melk til Oslo Universitetssykehus må ammingen være godt etablert. Melkebanken antar at dette er i orden etter omtrent fire uker. Hovedregelen er at melkedonorer kan gi melk inntil seks måneder etter fødselen.

les også

Ble utbrent i pappaperm: – Flere netter jeg bare satt og gråt

Pluss content

Jeg vet av erfaring at jeg får overproduksjon av melk ved pumping. Likevel ønsker jeg å gjøre en innsats for premature barn. Det er jo bare et halvt år av mitt liv. Men jeg kommer til å trenge tid for å venne kroppen min av med å produsere ekstra melk, og jeg trenger babyen min til å hjelpe meg. Å gå ut i jobb i to eller fire uker etter at jeg slutter å pumpe vil være som å be om brystbetennelse. Så dette ville ikke vært et alternativ for meg om jeg ikke tok ulønnet permisjon. Jeg er bekymret for villigheten til å donere morsmelk til norske melkebanker med dagens tredeling.

Amming, fødsel og de påkjenningene jeg går igjennom for å få vårt andre barn er mine grunner til ulønnet permisjon. Andre familier har andre grunner – fordi vi er forskjellige. Jeg mener pappapermisjonen er svært viktig, men tidspunktet der mor og far/medmor må bytte roller hvis fødemor tar hele fellesperioden er på feil tidspunkt og dagens regelverk er for rigid.

Gi gjerne far mange uker, men da må hele permisjonsordningen forlenges. Vi trenger også mer fleksible ordninger som ivaretar flere familier så barnet ikke mister permisjonstid med sine foreldre. Foreldrepermisjonen var i sin tid en forutsetning for at kvinner kunne kombinere jobb med omsorgen for babyer. Å endre dette går imot likestilling og økonomisk frihet for kvinner.

les også

Mann deg opp da, mann!

Tilhengere av tredelingen, og kanskje til og med en todeling, mener at grunnen til at fedre/medmødre ikke tar mer permisjon handler om at fødemor ønsker å gå hjemme i joggebuksa og ikke vil slippe den andre forelderen til. I Fornuft og følelser – En studie av mors og fars uttak av foreldrepenger fra Nav oppgir de fleste mødre «ønske om å være sammen med barnet så lenge som mulig» som betydningsfullt når permisjonen ble fordelt mellom foreldrene. Av jobbrelaterte forhold var «amming av barnet gjorde det vanskelig å være i jobb» den viktigste årsaken. Det er ikke spurt om årsaken til hvorfor mødrene ønsket å være sammen med barnet så lenge som mulig. Derfor mener jeg utsagnet om at mødre ikke ønsker å slippe den andre forelderen til er synsing. Særlig siden punktet «Det er viktig at både mor og far etablerer et tett forhold til barnet» var noe opp mot 90 prosent av både mødrene og fedrene oppga som viktig da permisjonen ble fordelt. Nå når kvotene er endret fra ti ukers permisjon forbeholdt far/medmor til femten, er min oppfordring til politikerne: spør oss. Slutt å synse, få forskning og fakta på bordet.

Et annet argument er at far trenger lovverk overfor arbeidsgiver for å få tatt ut mer permisjon enn fedrekvoten hvis han og familien ønsker det. I samme undersøkelse oppgir bare fem prosent av fedrene «Arbeidsgiver ville ikke» til årsak til at de ikke tok ut hele sin kvote. «Andre årsaker» ble valgt av 40 prosent av fedrene. Det ser ikke ut til at argumenter overfor arbeidsgiver er problemet. Og hvis det er det: Er et rigid regelverk løsningen? Hva med arbeidsgivers holdninger overfor far? Er det ikke der problemet ligger?

Å ta kampen om likestilling i arbeidslivet i permisjonstiden er feil medisin for en sykdom som langt fra er kurert. Kvinner stiller dårligere i arbeidslivet i forbindelse med barnefødsler, men det handler om hva som skjer på arbeidsplassen – ikke hva som skjer i hjemmet.

les også

Permisjonsdebatten: – Tredeling angår ikke bare nybakte foreldre

Jeg er 37 år gammel. Jeg og mine venninner og kollegaer har vært i arbeidslivet en god stund og vi har vært i permisjon. Jeg er ikke den eneste som har erfart at ansvar, arbeidsoppgaver og til og med jobben kan forsvinne med en positiv graviditetstest til tross for at regelverket er på plass.

En gravid venninne av meg trenger for tiden fagforeningen sin for å kjempe for en jobb hun ville fått om ikke det var lekket ut at hun var gravid, en annen venninne måtte kjempe seg tilbake til sitt opprinnelige ansvarsnivå etter endt permisjon – vikaren var fast ansatt og hadde overtatt alle hennes oppgaver. Jeg hadde selv et vikariat som gikk ut i forrige permisjon og fikk ikke forlenget kontrakt.

Dette er i stor kontrast til finansdirektør og trebarnsmor i DnB, Kjerstin Braathen, som til NRK i januar i år sier: «Jeg var så heldig at jeg hadde en leder som trakk meg videre rett etter at jeg kom tilbake etter barn nummer én. Jeg var overrasket, for jeg tenkte selv stereotypisk og at han forstod at jeg skulle ha et barn til, men han var mer opptatt av å bruke den kompetansen og det potensialet han så, og det har vært utrolig viktig for meg».

Det er i arbeidslivet likestillingskampen i arbeidslivet må kjempes. Det er holdningene i arbeidslivet det må jobbes med. Om fødemor er borte i sju eller ni-ti måneder er likegyldig – for arbeidsgiver – men ikke for barnet og ikke for fødemoren. Foreldrepermisjonen må være til det beste for barnet. La kampen om likestilling være der den hører hjemme – i arbeidslivet.

(Innlegget ble først publisert på forfatterens Facebook-side og gjengitt med tillatelse her. )

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder