Foto: TEGNING: Morten Mørland

Kommentar

Olivenolje er mafiaens flytende gull

Den svarte økonomien er oljesmurt. Det kan vi takke oss selv for.

Tirsdag konfiskerte italiensk politi i Puglia 16 tonn kaldpresset olivenolje, såkalt jomfruolje, solgt til restauranter i Toscana.

Men oliven var det ikke. Ikke var den særlig jomfruelig heller. Mer en sminket skjøge, fremstilt av soya, tilsatt kjemikalier.

«L’agromafia», skriver italienske medier, «er den nye mafiaen». I 2017 omsatte den for ca. 225 milliarder kr., ifølge en rapport. En økning på 12,4 prosent fra året før.

Men hvor ny er denne landbruksmafiaen, egentlig?

les også

Den siste gudfaren

Da den pengelense journalisten Mario Puzo på tampen av 1960-tallet motvillig satte seg ned for å skrive «Gudfaren», en roman «med mye mafia», i henhold til forleggerens bestilling, hadde han hverken vært på Sicilia eller møtt noen fra det hardkokte mobstermiljøet som handlingen spinner rundt.

Med foreldre av søritaliensk herkomst, samt et helt nabolag i barndommens Hell’s Kitchen som kom fra Avellino-provinsen i Campania, hadde newyorkeren gjennom oppveksten hatt god tilgang til fargerike fortellinger fra denne delen av familiens geografiske opprinnelse.

les også

Mafiabossen dømt for 127 drap - nå er hans menneskerettigheter krenket

Men for å fylle en hel bok måtte forelegget både utvides og avgrenses. Kort sagt, det måtte diktes. Og siden Puzos anliggende ikke var å skrive en røverroman om organisert kriminalitet, men et dynastisk melodrama om en innvandrerfamilie på Manhattan, der slektens overhode tilfeldigvis er mafiaboss, fant han på et mytisk univers med en brutal klangbunn.

Grunnfortellingen er inspirert av Dostojevskijs «Brødrene Karamasov», minneverdige replikker – om for eksempel tilbud som ikke kan avslås – er lånt fra Honoré de Balzacs romanserie «Den menneskelige komedie», og sentrale karakterer er modellert etter virkelige personer.

Men i hovedsak satt Mario Puzo og skrønte i hop et rammeverk som skulle passe hans litterære ambisjon om å brødfø kone og fem unger. Etter to ignorerte romaner visste han at dette tredje forsøket måtte treffe bredt.

les også

Ny dokumentarfilm: - Mafia-samrøre med høyrepolitikere

Innsatsen ble belønnet med toppnoteringer i månedsvis på New York Times’ bestselgerliste.

Etter at «Gudfaren»-trilogien med Marlon Brando og Al Pacino på flere måter satte en ny standard for kinofilm, sementerte det oppfatninger om mafiaen og Sicilia som siden er blitt stående.

Ikke bare fordi mange slett ikke forsto hva som kun var dikterens påhitt og Hollywood-scenografi, men også fordi virkeligheten innhentet fiksjonen.

Det ene var Puzos tilfeldige valg av familienavn, Corleone, som først i tiårene etter filmpremieren også ble kjent som ikonisk mafiareir. Da den unge Vittorio Andolini vokste opp, før han rømte til USA og ble Vito Corleone, var det større fare for å dø av difteri der enn av mafiaens kuler.

Mafiaen var til stede, absolutt, som i andre sicilianske landsbyer. Men det var ikke før et par mannsaldre senere at stedsnavnet ble identisk med organisert kriminalitet og brennmerket en hel lokalbefolkning.

les også

Mafiadrapene: Såret som aldri gror

Det andre var Puzos konstruksjon Genco Pura Olive Oil Company, et fiktivt importforetak av siciliansk olivenolje som Don Vito Corleone satte opp som skalkeskjul for sitt forbryterske virke.

På 1920-tallet var det ingen eksport av olivenolje fra Sicilia i et omfang som kunne legitimert en slik operasjon. Det syntes søkt at de såkalte «menn av ære» (!) skulle befatte seg med noe så fattigmannsstigmatiserende i et marked som etterspurte smuglersprit, prostituerte og etter hvert våpen og narkotika.

I dag anslås de italienske mafiagrupperingenes fortjeneste på svindel med olivenolje å være 4,5 ganger større enn uttellingen for narkosmugling og trafficking.

Matjuks under ett – det være seg med olje, ureglementær slakting, tapping av billig vin på eksklusive flasker og sågar piratfremstilling av beskyttede meieriprodukter, så som dyre oster – er den nest mest lønnsomme forretningsmodellen i hele EU-området etter omsetning av narkotika, ifølge Europol.

les også

Valget: Frykter mafiaens dødskyss

I august ble bakmenn i Palermo arrestert for å ha forfalsket olivenolje, mens tysk politi og italienske Carabinieri-styrker i mai slo til i en samordnet aksjon mot fabrikkanlegg og distributører i begge land og avslørte 150 tonn jukseolje.

I en tidligere operasjon, kalt «Mamma Mia», ble to tusen tonn billigolje fra Spania og Hellas beslaglagt i Puglia og Calabria, der «det flytende gull», som dikteren Homer en gang skrev, var i ferd med å fylles på Extra Virgin-flasker, noe som ville gitt et samlet utbytte på 120 millioner kroner.

Avansen på å importere solsikkeolje fra Nord-Afrika eller Spania, tilsette betakaroten og klorofyll, og selge det som ekte italiensk Extra Virgin olivenolje, kan passere 700 prosent. Det er mer lønnsomt og mindre risikabelt, dessuten, enn kokainsmugling.

les også

Mafiaen klar for Brexit

Italia er Europas tredje største landbruksmakt, målt i produksjon og foredling. Italia er også Eurosonens tredje største økonomi. Landets svarte økonomi er på størrelse med Norges totale statsbudsjett. Det er 40 milliarder euro mer en Italias største holdingselskap, Exor, hvor bl.a. Fiat, Chrisler og Ferrari inngår i porteføljen. Agromafiaens andel av den svarte økonomien utgjør ca 15 prosent, ifølge Financial Times.

Den Roma-baserte tenketanken Osservatorio sulla criminalità nell’agroalimentare mener at organisert kriminalitet infiltrert praktisk talt hele næringskjeden, fra grunneier til gaffel.

les også

Er mafiaen død nå?

Pluss content

Samtidig har myndighetenes bevissthet omkring utviklingen, og økt kunnskap om hvordan disse kreftene har utnyttet en generell lønnsomhetskrise i landbruket til å overta gårder og presse bøndene til å hvitvaske penger for seg, ført til en offentlig oppmerksomhet som er noe av det verste mafiaen vet. Nattens gjerninger lar seg vanskelig utføre i flombelysning.

Likevel: Med mange nok bevisstløse forbrukere har juksemakerne en lett jobb. Undersøkelser har vist at innholdet på 50 prosent av flaskene med italiensk olivenolje som produsenten har merket Extra Virgin, hverken er italiensk eller kaldpresset. 80 prosent er ikke olivenolje engang.

Det er noe nytestamentlig mirakuløst over det hele, ettersom Italia i mange år har solgt nesten dobbelt så mye ekte italiensk olivenolje som landet selv produserer. I tillegg til å snyte forbrukerne, snytes også EUs tilskuddsordninger for anslagsvis fem milliarder kr. i året.

les også

Kommentar: Gudfaren er død

Kun olje som stammer fra første pressing (eller sentrifugering) kan kalles Extra virgin (ekstra jomfruolje). Utvinningsmetoder som omfatter bruk av varme, kjemikalier eller siste skvis av restavfallet etter første kaldpressing gir dårligere kvalitet og skal kun benevnes som olivenolje. Pris er gjerne et signal om hva som er ekte vare.

Å høste oliven er manuelt arbeid. Pressingen er mekanisk. Det er begrenset hvor mye saft (olje) man får ut det den enkelte steinfrukt. Å fremstille ekstra jomfruolje av ypperste kvalitet, som den italienske, har initialkostander på seks-syv euro – før distribusjon og salg. Den som falbyr Extra Virgin olivenolje til 50 kr literen selger noe annet.

les også

Hvorfor har Italia unngått terror?

Ekstra jomfruolje skal dufte friskt og lukte nyslått eng, den skal lande fløyelsmykt på tungen med svak bitterhet og treffe ganen som et pepperladet hagleskudd.

Dessverre har mange vent seg til smaksnøytral piratolje, slik at når de får ekte vare som river i halsen, tror de at det er den som er kjemikaliemanipulert.

Så lenge vi fortsetter å kjøpe dårlig olje fordi den er billig, holder vi svindelen i gang. Det er et tilbud vi må lære oss å takke nei til.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder