FIASKO: Den rødgrønne regjeringen skrinla prestisjeprosjektet med fullskala rensing på Mongstad. Tegning: ROAR HAGEN.

FIASKO: Den rødgrønne regjeringen skrinla prestisjeprosjektet med fullskala rensing på Mongstad. Tegning: ROAR HAGEN.

Debatt

Hvorfor månelandet vi ikke på Monstad?

Riksrevisjonens rapport om statens arbeid med CO2 håndtering på Mongstad er bakgrunnen for at Stortinget har besluttet å åpne kontrollsak. En debatt etterlyses om hvorfor Norge ikke har lykkes med sitt arbeid med fangst og lagring av C02.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Abid Q. Raja, stortingsrepresentant (V)

Det ligger et alvor bak når en samlet kontroll- og konstitusjonskomite på Stortinget beslutter å åpne kontrollsak og avholde høring om statens arbeid med CO2 håndtering på Mongstad. Når åtte milliarder kroner har blitt brukt på den såkalte «månelandingen», må samfunnet få vite hvorfor resultatet uteble, og hva i prosessen som gikk galt. Har den avgåtte regjeringen hatt kontroll med prosjektet og pengebruken, og har Stortinget vært riktig informert, er noen av spørsmålene som må besvares.

Jeg husker månelandingen ble lansert i daværende statsminister Jens Stoltenberg nyttårstale i 2007, etter at han trakk frem President Kennedy som satte amerikansk mål om å lande på månen. Amerikanerne hadde fått det til, og vi nordmenn skulle også få til vår egen månelanding. Det var de rødgrønnes satsning på Mongstad som skulle bli vår månelanding. Åtte milliarder kroner og sju år senere besluttet den rødgrønne regjeringen å skrinlegge prosjektet med fullskala rensing, fangst og lagring av CO2 på Mongstad. Vi kom ikke til månen med de rødgrønne likevel.

Granskning bedre enn høring

Abid Q. Raja.

Det er mange ubesvarte spørsmål i saken. Derfor ønsket Venstre i utgangspunktet en uavhengig internasjonal granskning. Gransking er noe som går mye dypere og bredere til verks enn en kontrollsak. Uten sammenligning går til og med en rettsprosess mye dypere og grundigere til verks enn en når Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité åpner sak og avholder høring. For eksempel er det frivillig å møte til en kontrollhøring, og det er begrenset med tid til å stille spørsmål. Tenk deg en prosess hvor du har kun fem minutter til rådighet til å stille spørsmål, og tiden inkluderer svartiden. I denne prosessen er det derfor presserende med en debatt som gir berettigede vurderinger og analyser av hvorfor det gikk som det gikk. Og ikke minst, hva som skal til for at vi skal lykkes med arbeidet med fangs og lagring av CO2? Som medlem av kontrollkomiteen ønsker jeg en slik debatt velkommen.

Forutså krasjlanding

Riksrevisjon rapport om Mongstad danner utgangspunktet for høringen. Rapporten var klar før sommeren i fjor men ble ikke offentliggjort før etter stortingsvalget. Dette har reist flere berettigede spørsmål; burde ikke Riksrevisjonen ha offentliggjort sin rapport straks den var klar, og ikke ha ventet flere måneder til Stortingsvalget var gjennomført?

Riksrevisjonen rapport avdekket at kompleksiteten i gjennomføring av CO2-håndtering på Mongstad ble undervurdert av staten, og at investeringsbudsjettet til partnerne i testsenteret på Mongstad var betydelig høyere enn det som ble presentert ved Stortingets behandling av investeringen. Det ble avslørt svakheter i statens internkontroll, og at det hadde vært for få virkemidler for god kostnadsstyring og for rask framdrift i fangstprosjektene på Mongstad. Riksrevisjonen konkluderte i rapporten med at det var en reell risiko for at det ikke vil foreligge en løsning for transport og lagring ved oppstart av fullskalaanlegget, slik Stortinget hadde forutsatt. Og den endelige konklusjonen var etter dette gitt; noen få dager etter Riksrevisjonens offentliggjøring varslet de rødgrønne å skrinlegge arbeidet med fullskalaanlegg på Mongstad. Dette etterlater flere spørsmål, deriblant; burde regjeringen ha tatt beslutningen på et langt tidligere tidspunkt, og burde Stortinget ha blitt informert på et tidligere stadium? Dette skal høringen blant annet søke å få svar på.

Hvordan skal vi månelande?

I Norge tror jeg folk for det meste er enige med klimaekspertene: Å hindre klimaendringene er det viktigste arbeidet vi står overfor i årene fremover. Om man først legger til grunn at olje- og gassaktiviteten ikke umiddelbart skal ned, er fangst og lagring av CO2 det aktive valget å gjøre. Verden vil ha bedre klima- og miljøpolitikk, men verden evner samtidig ikke å stanse, bremse eller redusere olje- og gassutvinning. Når dette er scenarioet, er CO2-fangst og lagring et av de beste alternativene. I så måte må man stille spørsmålet hvilket ansvar Norge har som en stor olje- og gassnasjon, og hvilken rolle vi ønsker å fremstå med internasjonalt i miljøkampen?

Internasjonalt finnes det eksempler på flere vellykkede «månelandinger». Sist har for eksempel Canada åpnet fullskala fangst og lagring av kullkraftverk på Boundry Dam. En månelanding etter Stoltenbergs terminologi som både har tatt færre år og mindre penger, og attpåtil med synlig og etterviselig resultat.

Enkelte vil kanskje med rette hevde at dette ikke er sammenlignbart med Mongstad. Det må like fullt stilles spørsmål om hvorfor flere andre land har fått til synlig resultater på færre år og med mindre kostander, enn Norge som har brukt flere år og mer penger uten tilsvarende resultater? Er dette akseptabelt typisk norsk å sløse med offentliges midler, og hvordan bør vi i fremtiden ha lært av våre feil? Og ikke minst; hva skal til for at Norge skal få den månelandingen Stoltenberg har drømt for oss alle?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder