Tegning: Roar Hagen/VG Foto: ,

Kommentar

Urbane problemer og løsninger ingen vil ha

Så langt er den borgerlige regjeringens vinter like trøstesløs
som vått slaps. Det borgerlige flertallet vakler i flere av byene. Og på toppen av det hele kommer Krekar.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Politikk på sitt beste er løsninger. Men, de beste politikerne er like gode på problemer. For det er først når politikk blir løsninger på virkelige problemer for folk at den gir oppslutning. Politikk som løser problemer folk ikke oppfatter som problematiske, virker mot sin hensikt. Løsningen på slike ikke-problemer, blir problemer i seg selv.

Det er alltid to trinn som må til for å overbevise velgere. Først må man etablere et problem i hodene deres, så må man komme med den beste løsningen. Det nytter aldri å komme med løsningen først. For politiske strateger er dette grunnleggende. Det var det også for Erna Solberg før valget i 2013. Men nå ser hun ut til å ha glemt det.

Løsningsmiddelskadet

Den borgerlige regjeringen produserer løsninger på løpende bånd. Statlige eierandeler skal reduseres og veksles inn i penger. Formuesskatten for Norges rikeste skal også reduseres. Plastposer skal bli dyrere og butikkene skal være åpne på søndager. Men mange av løsningene mangler problemer.

Nedsalget av statlige bedrifter er et godt eksempel. Det er vanskelig for folk å forstå hvorfor det skal gjøres. Hva er det som haster slik? Får vi det noe bedre av det?

Det må ikke være noe tapersak å selge statlige eierandeler, det har skjedd før uten at det har utløst reaksjoner utenfor akkurat de som berøres direkte av det. Men når nedsalget blir så massivt, i så mange selskaper, så krever det en bedre og mer grunnleggende forklaring enn at statens eierandel på Oslo Børs bør ned med noen prosentpoeng.

Det blir nok en sak der regjeringen ikke klarer å lage et problem den har en god løsning på.

Selger med tap

Da begynner diskusjonen om selve løsningen, og regjeringen presses på defensiven. Først med en rekke argumenter om at nedsalget tross alt er ganske lite, så med argumenter om at Ap har gjort akkurat det samme, og til slutt blir hele forslaget klippet ned fra julegran til bonsai-tre av KrF og Venstre på Stortinget. Ingenting vinnes ved slikt. At en såpass erfaren politiker som næringsminister Monica Mæland (H) ikke forstår det, er oppsiktsvekkende.

Det samme mønsteret så vi debatten om formuesskatten og reduserte trygdeytelser. Kuttene løser problemer som få i Norge oppfatter som store. Det blir som å borre i folks tenner før de har fått tannverk. Og så si med moderlig overbærenhet at de om en stund kommer til å forstå at det var veldig lurt.

Evnen til å lansere løsninger på problemer folk ikke har, matches med fravær av løsninger på andre problemer. Kroneksemplet er Mulla Krekar, som når dette befinner seg i Oslo som en fri mann. Stikk i strid med regjeringens «Operasjon Kyrksæterøra». Handlekraften er så langt bare ord.

Fremtiden er nå

Erna Solbergs borgerlige prosjekt kan få sin fremtid avgjort de neste seks månedene. Målet hennes har hele tiden vært en regjering med alle fire partiene, og at denne regjeringen skulle gjenvelges i 2017. Solberg trenger to perioder for å se sine store reformer i mål, og sette et varig merke på Norge.

Går Høyre på en smell i kommunevalget til høsten, kan Solbergs drøm være kjørt. Kristelig Folkeparti er nok i bunn og grunn et borgerlig parti. Men ligger makten til å presse gjennom sine hjertesaker i et samarbeid med et stort Ap, kan de finne på å hoppe over streken. Høyre kan ikke ramle for langt i oppslutning før de mister draget på de tre andre.

Per i dag ligger Høyre an til å tape makten i Oslo. I Tromsø har den populære Høyre-ordføreren Jens Johan Hjorth trukket seg fra valget. Han luktet kanskje et mulig nederlag? I Bergen er Høyre revet i to i en strid om bybanen, og et solid borgerlig flertall er borte.

Noen snakker om «Erna-effekten». Det er ikke positivt ment. Det handler om at regjeringens feil trekker lokalpolitikerne med seg nedover.

Tunnelsyn

Erna Solberg dro nesten egenhendig Høyre opp over 30 prosent i tiden etter valget i 2009. Det gjorde hun ved å stå beinhardt på sin egen strategi, og ikke vike. Mange tvilte på henne, men hun knuste alle innsigelser ved å være sta på den kursen hun hadde valgt. Slik gir selvfølgelig selvtillit, og ro til å kjøre videre selv om meningsmålingene dupper og kritikken er hard. I Høyre sier folk det er rolig. Nedturen omtales som et vanskelig stykke vei man bare må passere mens man kjøre videre.

Men, hva hvis kursen er feil. Hva hvis selvtilliten går over i gjenstridighet? Hvis overbevisningen blir tunnelsyn? Hva hvis Erna Solberg tviholder i rattet, mens hun kjører hele greia til et nedlagt fergeleie og rett i sjøen?

Der står Høyre og vipper akkurat nå. Kursen Solberg velger, kan avgjøre hele det borgerlige prosjektet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder