Kommentar

Det vanskelige valget

Umiddelbart etter bruddet var det vi voksne som flyttet ut og inn av samme hjem.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fire år gammel

Etter noen uker var jeg utslitt av å bo i koffert. Barna overtok stafettpinnen – og belastningen med å flytte. Har vi valgt riktig?

I NYHETENE: Ingunn Saltbones, journalist i VG, kommenterer. Foto:Robert S. Eik/VG,

Jeg kjente jeg ble på gråten bare å bli spurt om å skrive denne spalten. For jeg er en av dem – de som har valgt at barna har to bosteder etter skilsmissen, at de pendler mellom mor og far.

Den minste, som bare var tre da vi gikk fra hverandre, bor riktignok mer hos meg, men likefullt bor de i koffert i begge to. En blå bag har blitt symbolet på den ukentlige flytteprosessen.

Bakgrunn:Skilsmisse-sorgen

Da skilsmissen var et faktum, var jeg aldri i tvil. Barna måtte også bo store deler av tiden hos faren sin. Annen hver helg ville ikke gi dem like nær kontakt med ham som med meg. Og at far er like viktig som mor er jeg ikke i tvil om.

Har du erfaring med deling av skilsmissebarn? Hvilken ordning fungerer for deg?Del dine erfaringer her

Eksmannen min uttrykte også stor lettelse over at han slapp å kjempe om samværet med barna. En kamp jeg tror han ville tatt om det ble nødvendig, og som igjen ville påført barna belastningen med en konflikt mellom foreldrene.

KOMMENTAR: Det lykkelige skilsmissebarnet

Så det er en trøst – barna mine slapp i alle fall å bli midtpunktet i en bitter rettstvist.

Men jeg skal ikke påstå at det var et spesielt enkelt brudd. Det har vært nødvendig å svelge kameler av uhorvelige størrelser for å holde fokuset på barnas beste. Å samarbeide for deres skyld. Å være fleksibel og høflig. Å vise barna at vi fortsatt har respekt for den andre som forelder.

Les også:Vanessa Rudjord blogger: Hver dag har jeg dårlig samvittighet

Gradvis har også samarbeidsklimaet blitt så godt at jeg tror ikke barna har noen følelse av at det er konflikter mellom oss i det hele tatt. Jeg håper det hjelper.

Jeg håper også at det hjelper at jeg ble boende i det samme huset. At en av basene besto. At vi fortsatt bor nærme hverandre, og at barna har det samme nærmiljøet begge steder.

Les også: – Jeg føler jeg bor i en bag

For jeg får vondt. Når forskere kaller det et stort sosialt eksperiment å la barna pendle på denne måten. At vi ikke vet hvordan også savnet vil prege dem på sikt.

Savnet de alltid kjenner etter «den andre», den de ikke bor sammen med akkurat da.

Jeg håper ikke de vil sitte igjen med en følelse av hjemløshet og rotløshet. Men at de kjenner tilhørighet til to gode hjem, som utfyller hverandre. At de også kan se verdien av det de fikk. Bonusforelder, bonussøsken, flere som er glad i dem.

Jeg håper de som voksne ser at det var våre feil og våre valg, som påførte dem smerte, men at det ALDRI, ALDRI - handlet om manglende kjærlighet til dem.

KOMMENTAR AV INGUNN SALTBONES

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder