ÅPENHET: Etter terroren 22. juli 2011 forkynte daværende statsminister Jens Stoltenberg at kampen mot terror skulle kjempes med mer åpenhet og demokrati. Nå setter den svenske journalisten Christoph Andersson spørsmålstegn ved løftet om mer åpenhet. Foto:Krister Sørbø,VG

Debatt

Hvor ble det av åpenheten?

Etter terroren 22. juli 2011 lovte daværende statsminister Stoltenberg mer åpenhet. I to år har jeg forgjeves forsøkt å få innsyn i politiets avhør med Anders Behring Breivik. Jeg ble fortalt at Breivik fikk bestemme over sine egne avhør. I Sverige ville det vært et grunnlovsbrudd.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Christoph Andersson, journalist, foreleser og forfatter av boken «Från gatan in i parlamenten - om extremhögerns väg mot politisk makt»

Tromsø tingrett den 17. april 2012. På en stor billedskjerm i presserommet ser jeg Anders Behring Breivik. Han har på seg en mørk dress og et gullfarget slips. Bildene fra rettssaken sendes direkte og uredigert til Tromsø. Her sitter alle vi journalistene som ikke fikk plass i Tinghuset i Oslo. På laptopen min noterer jeg ned rettsforhandlingene som utfolder seg 160 mil unna. «Nasjonalister og kulturkonservative innser at demokratisk kamp ikke fører noe sted. En voldelig revolusjon er eneste løsning», sier Breivik. Han hyller den svenske Lasermannen Peter Mangs, og hyller indirekte forgjengeren hans, John Ausonius. Men også den tyske terrorgruppen NSU (Nasjonalsosialistisk undergrunn).

Innsyn i avhørsprotokollen

Felles for Breivik og forbildene hans var at de alle angrep det «flerkulturelle samfunnet» ved drap på innvandrere og politiske meningsmotstandere. Breivik er den som myrdet flest. «Oslo er et flerkulturelt helvete», forsvarte Breivik handlingene sine med. Jeg følger rettssaken for å samle inn materiale til en kommende bok og en svensk P1-dokumentar om nettopp NSU, Lasermannen og Breivik. Men også for å ta opp emnet i journalistikkforelesningene mine på Södertörns högskola, Sveriges største journalistutdanning.

Christoph Andersson Foto: ,

Radikaliseringsprosesser interesserer meg spesielt. Hva utløser dem - og hva skjer i perioden frem til det første mordet eller første bombeattentatet?

Breivik gir riktignok en del svar under rettssaken, men han gir flere i politiavhørene. På denne bakgrunn kontakter jeg Oslopolitiet for å få innsyn i avhørsprotokollen.

LES OGSÅ: Det han kunne lært oss

Breivik bestemmer

Styrket i troen av den norske statsministeren, Jens Stoltenberg, sine løfter i juli 2011 - om at terrorisme best bekjempes med mer demokrati og mer åpenhet - regner jeg med rask saksbehandling når jeg ringer politiet i april 2013. «Vi behandler forespørselen så raskt som mulig», lover en kommunikasjonsrådgiver på telefon fra Oslo politidistrikt. Jeg sender til og med vedkommende en skriftlig begrunnelse via e-post. Svaret drøyer imidlertid et helt år, og kommer først etter purring. «Dette skyldes en intern kommunikasjonssvikt», unnskylder rådgiveren seg i slutten av april 2014, og sender først nå forespørselen videre til Voldsavsnittet ved Oslo politidistrikt.

I midten av mai meddeler endelig politiet seg gjennom politiadvokat Pål-Fredrik Hjort Kraby. Han garanterer svar «innen 15. juni 2014», men svaret dukker ikke opp før i begynnelsen av september. «Det skyldes at denne typen henvendelser dessverre ikke kan gis høy prioritet», skriver han i en e-post. Videre heter det nå at politiet er feil instans. Henvendelsen skal i stedet behandles av Riksadvokaten, og følgelig må jeg sende forespørselen min dit. Men i oktober 2014 gir Riksadvokaten politiet beskjed om å behandle forespørselen på nytt, og sender den tilbake til Pål-Fredrik Hjort Kraby.

Politiets neste trekk er å henvise til Breivik selv (!). Han fikk lov til å bestemme om jeg får tillatelse til å lese avhørene med ham. Budskapet meddeles i en telefonsamtale med politioverbetjent Asbjørn Rachlew, som Hjort Kraby har oppnevnt til saksbehandler. Først tror jeg at Rachlew tuller.

I Sverige ville aldri Lasermannen Mangs eller Ausonius fått bestemme over sine egne avhør. Det strider imot svensk offentlighetsprinsipp og ville vært et grunnlovsbrudd. Men politioverbetjenten spøker ikke. I januar 2015 kommer endelig et avslagsbrev fra Oslopolitiet, signert Pål-Fredrik Hjort Kraby. Etter drøye to år med skriftlig utveksling og telefonsamtaler, har politiet kommet frem til at jeg mangler gode nok grunner til å få innsyn i avhørene: «Vårt standpunkt er at den begrunnelsen du gir, ikke innebærer en saklig grunn. Du gis derfor ikke innsyn».

LES OGSÅ: Massedrapsmannens sutring

Lav prioritet

Enda engang understreker han at 22. juli-saken har lav prioritet. Vedtaket deres inneholder heller ingen informasjon om hvordan man klager. Etter noen nye runder havner forespørselen hos Oslo statsadvokatembeter. I motsetning til politiet har imidlertid statsadvokaten ingenting å utsette på begrunnelsene mine, som håndteres som legitime.

I stedet avslås innsynsforespørselen min med henvisning til politiets arbeidssituasjon. Begrunnelsen er at å sortere ut Breiviks radikalisering fra avhørene ville beslaglegge «uforholdsmessig mye bruk av ressurser fra politiets side», heter det i et brev fra statsadvokat Hulda Olsen Karlsdottir.

Samtidig får forskerne Tore Bjørgo og Cato Hemmingby fra Politihøgskolen all verdens hjelp for å gå gjennom avhørene, ifølge Dagsavisen. Spørsmålet er hvordan politiets agenda samsvarer med hva statsminister Jens Stoltenberg engang lovet - at terrorisme skulle bekjempes med mer åpenhet. Hvor gikk egentlig hans prisverdige intensjon seg vill - og hvordan kunne den passere så umerkelig forbi Oslopolitiet og statsadvokaten?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder