Foto: Tegning:MORTEN MØRLAND,

Kommentar

Når arbeidslivet automatiseres: Knekker du jazzkoden?

«Outsourcing» er tidens melodi. Automatisering er refrenget. Tillit og selvbestemmelse synger på siste verset. Men det er hakk i plata.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Digitalisering, globalisering og «vi må jobbe smartere»-mantraet gjør at hele arbeidslivet er i endring. Det gjelder for langt flere enn platebransjen og nyhetsmediene. Om 20 år vil halvparten av alle jobber være borte, spår tidsskriftet The Economist.

Det er krevende utsikter. Ikke bare for den enkelte ansatte som får stadig mindre å si på sin egen arbeidsplass, men også for ledere som ikke aner hva de skal si. Resultatet mange steder er en form for lammende corporate management-kultur som vi tidligere bare så parodiert i filmer der konsernsjefen i siste scene står avkledd som den inkarnerte ondskap med ambisjoner om verdensherredømme.

Effektiviseringseffekten

Effektivisering kommer vi ikke unna. Effektivisering er stort sett av det gode, kanskje unntatt for den som blir effektivisert vekk. Utfordringen for oss alle blir å forstå nødvendigheten av det som må skje, fordi forutsetningene for det vi holder på med endrer seg.

Men så må vi også skjønne hvilke premisser som gir andre konklusjoner enn den umiddelbart opplagte. Det hjelper ikke å løpe fort, hvis man løper i feil retning. Kostnadseffektivisering kan bety sparte penger, men gevinsten er liten hvis man heller enn å løse et problem skaper to nye.

Selvbestemmelse

«I kunnskapsintensive virksomheter er autonomi og tillit viktig for best mulig å nyttiggjøre arbeidstagernes spesifikke kunnskap og informasjon. På slike arbeidsplasser er det ofte de som jobber direkte med oppgaven som har best kunnskap og informasjon til å bestemme hvordan oppgaven skal utføres. I tillegg til å kunne føre til dårlige beslutninger, kan detaljstyring fra en leder, med dårligere grunnlag for gode avgjørelser, føre til misfornøyde arbeidstagere». Og dermed en dårligere jobb. Som i neste omgang gir negativt omdømme.

Sitatet ovenfor er fra økonomiprofessor Mari Reges gode kronikk i Dagens Næringsliv nå på fredag. Halehenget er mitt. Hennes syn er at selvbestemmelse er gunstig, men at også autonomien trenger rammer. Det tar meg videre til tittelpoenget i denne søndagskommentaren: Jazzkoden.

Jazz

Det er et begrep jeg har plukket opp hos min gode venn Carl Størmer; bissnissmann, økonom og gründer med akademiske meritter fra opptil flere amerikanske Ivy League-universiteter. Men han er også plateartist og begavet jazzmusiker. En strategisk tenker, dessuten, som lever av å analysere giganter på leirføtter. Hans svar til direktørene og disponentene og styrelederne i Norges største virksomheter som spør hvordan de best skal knekke denne usikre fremtidskoden, er: med jazz.

Heller enn å spekulere i hvilke nye jobber som kanskje kan dukke opp når halvparten av dem forsvinner, ser Størmer for seg hvilke oppgaver som mest sannsynlig forblir. Hvilke oppgaver og ferdigheter som ikke uten videre kan automatiseres, outsources eller effektiviseres.

Det opplagte svaret er jobber som er for komplekse; som krever dømmekraft, erfaring, kunnskap og evne til intuisjon. Ifølge konsulentselskapet McKinsey er det slike jobber som vokser raskest, og bare i USA utgjør disse 50 prosent av all nyskapning.

Tolkning

Interessant nok er dette også arbeidsoppgaver hvor teknologi spiller en liten rolle; ofte handler det om problemløsning og tolkning av situasjoner og data som kan forstås på flere måter. Hvordan tolker man en kunde som blir rød i trynet? Trenger han lege? Solkrem? Et hyggelig ord? Eller bare pengene tilbake? Det kan ikke en maskin vite.

Jazz kjennetegnes av improvisasjon. Men for at improvisasjonen skal ha en retning, må den ha et gitt rammeverk. Det gir en trygghet som den enkelte utøver kan prøve seg frem og eksellere innenfor, og hele tiden i samspill med andre. Overført til arbeidslivet er dette en vei der mennesker anvender sine unike personlige ferdigheter. Rutine og forutsigelighet forvaltes av maskiner, mens improvisasjon og omstilling er menneskelige egenskaper. Slik jazz bygger på den enkeltes ferdigheter, eksperimenter og risiko, samlende referanser, og gjensidig tillit og respekt, må team som skal prestere overgå tradisjonelle modeller som bygger på kontroll, mistillit, og forutsigbarhet.

– Ikke malstyring

Essensen her er at man ikke kan effektivisere de sammensatte interaksjonene mellom mennesker. En jazzkvartett krever fire musikere med ulike roller for at det skal svinge. Effektivitet i jazz betyr at musikerne hver for seg er så gode på sine instrument at de kan bruke sin tilstedeværelse til å forstå hva de andre spiller. Gode musikere er gode fordi de klarer å høre hva de andre holder på med og fordi de klarer å hele tiden formulere en respons som både er original, uventet og relevant. De beste spiller hverandre enda bedre.

Kompleksitet kan ikke møtes med malstyring, poengterer Carl Størmer når han holder foredrag for internasjonalt næringsliv. Vi trenger å kunne kompleksitetens språk, vi må forstå sammenhenger, forstå hvordan informasjon flyter mellom ulike elementer, hva slags effekt disse strømmene har og hvordan vi kan påvirke dem, anbefaler han.

Med økende tidspress, spesialisering og kompleksitet krever alle jobber at vi blir bedre på slike sammensatte samtaler. Det er i denne dialogen verdier skapes og det er her mye av arbeidslivet ligner mer og mer på jazz.

I dette møtet setter vi sammen kjente elementer til nye konstruksjoner som er skreddersydd for en gitt situasjon. Hvordan vi kommuniserer og organiserer oss rundt en materie som hele tiden er i endring – det er jazzkoden.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder