bilde

Foto: TEGNING: Roar Hagen , VG

Kommentar

Kommentar: Dronningen større enn monarkiet

Til å være Storbritannias lengst-regjerende monark, er det forbausende lite vi vet om dronning Elizabeth II.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Det er antagelig derfor hun også er kongehusets største suksess gjennom tidende, skal vi tro helgens popularitetsmåling i London-avisen The Sunday Times.

Ved halvsyv-tiden i morgen kveld har hun vært dronning i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, Antigua og Barbuda, Australia, Bahamas, Barbados, Belize, Canada, Grenada, Jamaica, New Zealand, Papua Ny-Guinea, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Salomonøyene og Tuvalu lenger enn sin tippoldemor.

Dronning Victoria satt på tronen i 23 226 dager, 16 timer og 23 minutter. 63 år og 216 dager!

Elizabethanere

Elizabeth Alexandra Mary ble regjerende dronning 6. februar 1952. Da hennes far, Georg VI døde av lungekreft, befant hun seg i en tretopp i samveldets randsone, i Aberdare National Park i Kenya.

Hun var da bare 25 år gammel.

21. april neste år fyller Elizabeth II Regina 90 år.

Hennes sønn, kronprinsen, blir 67. Prins Charles rekker etter alt å dømme å passere normal pensjonsalder før han skal ut i yrkeslivet og fylle stillingen han er utdannet til. Dronningmoren ble 101 år.

Folk flest på det rojale øyriket er ikke monarkister, de er elizabethanere, skal vi tro kongehusets kritikere. Dem er det langt flere av i britisk offentlighet enn i vår hjemlige. Vi er så få i dette landet at hver kongevenn er bror eller kollega.

I egalitære Norge gir det nærhet til det opphøyde at kongen vår går i Marve-hatt og gjenbruker boblejakken han fikk til Lillehammer-OL. Klassedelte briter, rojalister eller ikke, knyttes nærmest til sitt kongehus når avstanden er størst. Dagslys ødelegger magien, som den britiske konstitusjonseksperten Walter Bagehot betonte i sin berømte analyse av kongehusets rolle i britisk statsskikk. Lite har endret seg i så måte siden hans klassiske verk, «The English Constitution» (1867).

Tause venner

«La oss ikke late som at vi har den minste idé om hvordan hun er», skrev den konservative Times-kommentatoren Matthew Parris i sin avis tidligere i høst.

Han er tidligere Tory-parlamentariker og «kjenner» dronningen fra sitt politiske virke. Rettere sagt, hans poeng er at den politiske eliten og alle andre som påberoper seg dronning Elizabeths bekjentskap, er bløffmakere.

Dronningens venner, de som virkelig kjenner henne privat og personlig, vet man lite om. Fordi de snakker ikke om det. De løfter aldri på en flik av det hemmelighetens og mystikkens slør som ligger over Buckingham Palace. Den som – selv uforvarende – har gjort det, er ikke lenger i vennekretsen.

Selv britiske statsministre er underlagt en omerta, taushetens lov, som bare David Cameron har brutt i moderne tid da han i en utilsiktet indiskresjon hevdet at dronningen hadde «malt som en katt» da hun ble meddelt resultatet etter Skottlands uavhengighetsavstemming. Det måtte han beklage offentlig.

Churchill

Forgjengeren Tony Blair var på tryggere grunn da han først i ettertid beskrev hvordan han hadde møtt opp på Slottet etter valgskredet i 1997 for å få dronning Elizabeths anbefaling om å danne regjering.

Politikere som har møtt henne ofte fremholder dronningens åpenbare intellekt, hennes sterke pliktfølelse, analytiske sinn og – på tomannshånd – skarpe tunge.

Da hun mottok sin tiende statsminister, Storbritannias yngste siden 1812, sørget hun for å nevne at Winston Churchill var hennes første.

«Det var før jeg var født, så jeg fikk en følelse av min relative overlegenhet, eller mangel på sådan, i et historisk perspektiv», erindret Blair – i forståelse for at dronningen med overlegg hadde satt ham på plass.

Rolleforståelse

«Her Majesty's a pretty nice girl, but she doesn't have a lot to say», sang The Beatles i 1969. Det står fortsatt ved lag.

I motsetning til ektemannen, prins Philip, som har gjort det til en dyd å blamere seg med grov munnbruk og politiske ukorrektheter av det ufølsomme slaget, har dronning Elizabeth heller sagt for lite enn for mye.

Som da nasjonen sørget over prinsesse Dianas død og selv konservative medier begynte å etterlyse en offisiell reaksjon fra hoffet. Prins Charles' dialog med planter, elskerinner og hans angrep på moderne arkitektur, vitner også om en annen rolleforståelse.

Dronningen, derimot, har aldri gitt et reelt og uforbeholdent intervju, aldri ment noe offentlig. Ifølge historikeren David Starkey, spesialist på britisk forfatning, har dronning Elizabeth II «perfeksjonert kunsten å snakke uten å si noe som helst». Hun [har] «aldri gjort eller sagt noe som noen vil huske», og i motsetning til sin bevisste tippoldemor Victoria som gjerne blandet seg inn i politikken, kommer hun heller ikke til å gi navn til den æra hun har virket. Enda det har skjedd langt mer, langt større og viktigere ting i Elizabeths epoke enn i viktoriatiden.

Samtidig mener Starkey at hun i det stille har oppfunnet en tilnærmet genial regjeringsmåte ved å implementert monarkiet «som noe vi tar for gitt og av og til sutrer over – omtrent som været».

Stabilitet

Det britiske monarkiet har overlevd systemkriser og personlige sammenbrudd som ville fått ethvert annet familieforetak til å klappe sammen. Ideen om konstitusjonell makt i arv, er selvfølgelig absurd i et opplyst samfunn. Men når Elizabeth II i morgen blir den lengst regjerende av de mer enn 50 monarker som har sittet på den britiske tronen i dens tusenårige historie, er det også et uttrykk for en stabilitet som selv republikanere setter pris på.

Kongehus har aldri vært mer bestandige enn det folkeviljen tillater. Det ligger i monarkiets natur at vi ikke stemmer på våre konger og dronninger, men de er likevel på valg. Liker vi det vi ser, får de fortsette. Matthew Parris har formulert dette godt: Den virkelige monarki-testen i en nasjon, er vår toleranse for en elendig majestet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder