JAKTEN PÅ BUNADEN: – Til slutt ga jeg opp. Jeg gikk i en fin kjole og bar et norsk og et fransk flagg, skriver VGs franske spaltist Lorelou Desjardins.

Slik unnslipper du bunadspolitiet

Bunadspolitiet lurer bak hvert hjørne, i hver bukt, eller ved Narvesen i byene.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

LORELOU DESJARDINS, forfatter, blogger og VG-spaltist

«Hvorfor skaffer du deg ikke bunad til neste 17. mai», spurte min venn Olav.

«Men jeg er fransk, bør man ikke være norsk for å gå med bunad?», spurte jeg, overrasket over spørsmålet.

«Jo, men en fransk dame i bunad ville vært et søtt syn. Det ville vist hvor integrert du er i det norske samfunnet», svarte han.

Hvert år reiser det samme spørsmålet seg på nytt for oss som ikke har bunad: Burde vi skaffe oss en? Og i så fall, hvilken? Det har vist seg å finnes mange bunadsløse i Norge. Mange utlendinger som meg, men også:

• Nordmenn som ikke fikk bunad til konfirmasjonen

• Nordmenn som ikke har råd til å skaffe seg bunad

• Nordmenn som synes at bunad er en tåpelig tradisjon

• Nordmenn som gjerne ville hatt bunad, men som ikke liker hjemtraktenes variant.

• Jeg er MANN! Jeg vil ikke dumme meg ut med de strømpene.

Saken er at du ikke bare kan kjøpe hvilken som helst bunad. Det er mange uskrevne regler rundt bunader i Norge. Bunadspolitiet lurer bak hvert hjørne, i hver bukt, eller ved Narvesen i byene, hvor de sjekker at du har gjort alt riktig. De vil sjekke at du ikke røyker mens du har på bunad, og ikke drikker alkohol. Oj, er det en Michael Kors-veske du bruker sammen med din bunad? Ut!

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Bunadspolitiet er ikke bare der for å sjekke hvordan du oppfører deg med din bunad på deg, de er også der for å sjekke at du har skaffet deg den riktige bunaden. Her er tabbene å unngå for ikke å bli straffet av bunadspolitiet på 17. mai:

1. Bunaden med ditt favorittdesign

Min første tanke var å gå på nettet og se hvilke bunadene som så bra ut. Jeg følte at jeg burde skaffe meg en bunad med farger som passer best til min hudtone, hårfarge og personlig smak. Jeg tittet på et par online, og kom til at min Topp 5-liste med favorittbunader var 1. Bunaden fra Bø i Telemark, 2. Romeriksbunad, 3. Nordlandsbunad, 4. Lofotbunad og 5. Follobunad.

Jeg viste bilder av forskjellige bunader til kollegaen min, Lajla, og spurte henne om hvilken hun trodde jeg kom til å passe best.

«Velge bunad ut fra farge og smak? Er du gal?», svarte hun. «Jeg kan simpelthen ikke fordra folk som velger en bunad bare fordi de liker den, uten at de er knyttet til området den kommer fra», la hun til. «Det burde være forbudt, de folka skulle blitt…», fortsatte hun rasende. «Hengt?», spurte jeg. Hun ville ikke sagt det, men det var i de banene hun tenkte.

«Du er nødt til å ha tilknytning til området. Hvis moren din kommer fra for eksempel Trøndelag, faren din fra Vesterålen, så kan du velge blant dem. Som minstekrav kan et annet familiemedlem komme fra en spesifikk region. Du må ha en relasjon dit», sa hun.

Nordmenn er forvirrende. Hvordan kan jeg vise fram hvor integrert jeg er hvis jeg må velge en bunad fra et sted som er relatert til opphavet mitt? Jeg er førstemann fra min familie som setter sine ben i Norge! Hva om jeg skaffer meg en katt, tenkte jeg. En katt fra Telemark.

Jeg turte ikke å spørre om det ble godkjent.

Les også: Ekspertene strides: Hvor norsk er bunaden?

2. Samekoften

En annen tabbe jeg gjorde var å tro at jeg kunne skaffe meg en bunad fra min favorittregion i Norge: Nord-Norge, selvsagt. Jeg har vært på urfolksfestivalen Riddu Riđđu, og har jobbet for urfolk rettigheter i mange år. Jeg ville ha en samekofte.

Jeg nevnte ideen for min venn, Ane, som er same.

«Hva?», svarte hun. «Nei, du kan ikke gå med samekofte hvis du ikke er samisk eller gift med en same. Selv da er det i grenseland», sa hun. Det var ikke spor av tvil i stemmen hennes. «I tillegg har nordmenn rekonstruert sine bunader i nasjonalromantiske perioder, mens samene har brukt disse plaggene i århundrer. Og siden Den norske kirke og stat brente luene våre for å utslette kulturen vår, har sameklær en sterk identitet knyttet til seg. Du kan virkelig ikke gå i samekofte. Det ville blitt oppfattet som en fornærmelse», la hun til.

Det siste jeg ønsket, var å fornærme folk, så det ble ikke noe samekofte.

3. Den dyreste bunaden, for å vise sosial status

Jeg er ikke den eneste som ønsker meg en bunad uten å ha en geografisk tilknytning til. Tine fra Bærum innrømte at hun var fristet til å kjøpe en bunad fra Øst-Telemark.

«Men er familien din fra Øst-Telemark?», spurte jeg.

«Nei, ikke i det hele tatt. Vi har ingen familie der, men vi har en hytte i Kragerø!», svarte hun. Flaks for henne at jeg ikke rapporterte henne til Lajla, som åpenbart er et svært aktivt medlem av bunadspolitiet.

«Men den er så vakker. Og alle naboene mine har den», fortalte hun meg. «Det er fordi den er fin, men hovedsakelig fordi det er en av de dyreste. Den har blitt et statussymbol», svarte hun. Flott. Som om ikke bunad er dyrt nok, så har noen bestemt seg for å kjøpe en enda dyrere en for å skryte.

4. Billigbunad fra Kina eller Thailand

Bunad handler ikke bare om integreringsvilje og å forstå utvelgelsesreglene. Det handler også om prislapp. En bunad uten sølv kan koste rundt 40.000 kroner. Noen bunader koster 100.000 kroner. Det er flere månedslønner for meg. Så derfor vurderer du kanskje å se på dem som blir laget i Kina. Mye billigere, mulig å skaffe for omtrent 10.000 kroner. Fristende, ikke sant? Bunadpolitiet ser deg. Den må ha vært syd av norske hender i Norge, sier de.

Les videre: Tre av fire om bunad: Må sys i Norge!

Og hvilken bunad finnes så for meg?

Finnes det noen mulighet for meg, som er født i utlandet og ikke har norske forfedre, til å skaffe en bunad som er godkjent av bunadpolitiet? I Frankrike finnes ikke folkedrakter, eller de er blitt glemt for lengst. Det finnes ingen bunad-nettbutikker som man kan kjøpe slike klær fra, og ikke noe sølv.

Jeg spurte min mor om hun ville sy en folkedrakt fra Provence for meg, området jeg kommer fra i Frankrike. Vi måtte sjekke bilder fra 1800-tallet og se om stoffet de brukte var mulig å få tak i. Broren min lo av meg. «Du kan ikke gå med dette gammeldagse tøyet», sa han. Vent og se! Jeg måtte forklare at i Norge elsker folk tradisjoner.

Provence-drakten min er langt fra ferdig, siden stoffene er vanskelige å oppdrive. Hvert år går hun på markedene i Arles for å finne stoffene. Jeg trodde at jeg hadde unnsluppet bunadspolitiet med Provence-drakten min, men en nordmann sa engang til meg: «Det der er omtrent som vanlige klær. De har ikke engang sølv. Og de er ikke laget av ull.» Ja vel, men i Provence snør det nesten aldri, spesielt ikke i mai. Jeg var forbannet! Vi kan ikke oversette alt utenlandsk til norske standarder og tradisjoner!

Så jeg ga opp. Jeg gikk i en fin kjole og bar et norsk og et fransk flagg. Men det viste seg at det var sosiale regler om dét også. Hurra!

Og gratulerer med dagen!

(Oversatt av Sian O'Hara.)

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder