TERRORIST: 22 år gamle libyisk-engelske Salman Abedi er mistenkt for å ha stått bak terroren mot Manchester Arena som drepte 22 mennesker. Foto: - AFP

Debatt

En kollektiv voldspsykose

Hvis man ikke forstår at det finnes ulike årsaksforklaringer til ekstremisme enn de økonomiske eller sosiale, forstår man heller ikke de kulturelle, ideologiske og følelsesmessige tiltrekninger ekstreme ideer kan få.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i tankesmien Civita.

Terrorangrepet i Manchester, der 22 mennesker ble drept, blant dem flere barn, berører oss alle. Skal vi tro terrorforskerne er det mer i vente. Men hvem er terroristene? Hvordan kan vi forstå det som fremstår ufattelig?

Forestillinger om at vold og terror bunner i urett er en gjennomgangstone i den norske offentligheten. Man vil til bunns i årsakene, som gjerne oppfattes som politiske, økonomiske eller sosiale. Ofte er det en riktig observasjon, men ikke alltid. Det er også en logikk i at mennesker med mye sinne i seg søker politiske løsninger som gjenspeiler dette. Sinnet kommer fra ulike kilder, men aggresjon er like fullt en potent og tidløs del av menneskenaturen.

Innen forskningen rundt massevold og krig finnes ingen entydige forklaringer. Den historiske dokumentasjonen viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som motiverer overgriperen i perioder med mye voldsbruk. Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk manikeisme, psykologi eller manglende sjelsevner.

Se også: Dette vet vi om terrormistenkte Salman Abedi

Hevet over døden

BÅRD LARSEN, historiker i Civita. Foto: CIVITA

Hvis man ikke forstår at det finnes ulike årsaksforklaringer til ekstremisme enn de økonomiske eller sosiale, forstår man heller ikke de kulturelle, ideologiske og følelsesmessige tiltrekninger ekstreme ideer kan få. Da finner man heller ikke verktøy til å bekjempe den. Det er tross alt en valgsituasjon å stille seg opp foran barn på en konsertarena mens man ser dem inn i øynene for så å blåse seg selv og ungene til himmels.

Baader-Meinhof-banden er antagelig Europas mest myteomspunne terrorbevegelse. Andreas Baader var en villstyring med sosiopatiske trekk, som startet som småkriminell og biltyv. Han var ingen intellektuell og knapt nok politisk, men ble tiltrukket av voldsromantikken i ven­streekstreme miljøer. Baader deltok i flere bombeangrep og bank­ran. I 1968 kastet han, sammen med Gudrun Ensslin, Thorwald Proll og Horst Söhnlein, en brannbombe inn i et varehus i Frankfurt am Main. Rettssaken som fulgte, var et absurd teater hvor de tiltalte oppførte seg som bortskjemte tenåringer, viftet med Maos lille røde, skjelte ut dommere og aktorat, og røykte siga­rer i rettssalen.

Mange har spurt seg om de i det hele tatt innså alvoret, om de oppfattet situasjonen som en lek. På mange måter gjorde de nok det, men hatet mot de reaksjonære, de forulempedes vrede og «vissheten» om at de hadde rett, bidro til at de forholdt seg til retten med anarkistisk forakt: De var hevet over døden. For døden betød ingenting i den store sammenhengen.

Les mer: Dette er de drepte etter terroren

Direktørdatteren Ulrike Meinhof ble kjent med de tiltalte under rettssaken i Frankfurt og ble umiddelbart henrykt. Meinhof var en dyktig journalist og skribent, besatt av temaer som feministisk revolt og klassekamp, problemfelter som ifølge henne bare kunne løses gjennom vold. Baader-Meinhof var stjerneeksempelet på ideene om drap som fødselshjelper for en ny fremtid, om brutalitet som frelse og som noe vakkert, nesten erotiserende. Baader og Mein­hof forlot denne verden som seg hør og bør for den som hyller døden: De henholdsvis skjøt og hengte seg på fengselscellen.

Slik blir de vesttyske terroristene stående som den nihilistiske blodskultens moderne innovatører. Jihadister og islamistiske terro­rister er, som Paul Berman har påpekt i Terror og liberalisme, sterkt influert av europeiske venstreekstreme terroristorganisasjoner. Sammenhengen fremstår enda klarere når vi vet at medlemmer av italienske Røde Brigader, Baader-Meinhof-gruppen og Rote Armee Fraktion (RAF) reiste i skytteltrafikk til palestinske treningsleirer i Jordan og Syria – alt sammen finansiert av DDR.

Følelser av krenkelse og ydmykelse

Mye av den politiske volden kan spores til forestillinger av ydmykelse og krenkelse. Men krenkelse er noe høyst subjektivt. I mange tilfeller er følelsen av å være krenket fullstendig irrasjonell og egentlig en psykologisk trigger for å utagere sinne eller utøve vold. Det kan være tilstrekkelig å gi en person et blikk for å bli slått helseløs på byen, eller tegne Muhammed for å bli knivdrept.

Kompromissløse verdens­anskuelser er som skreddersydd for destruktive følelser av urett, vrede og ydmykelse. Gjennom språk, dikoto­mier og retorikk har demagoger klart å fyre opp under ulike former for avmektighet, innbilte eller reelle. Ved å fremelske følelser av krenkelse og ydmykelse genereres oppblåste, gjerne konstruerte, fokus på «oss» og «dem».

Mammas hilsen til Olivia (15): Hvil i fred, min dyrebare, nydelige jente

Radikal islam kan være et eksempel på forestil­linger hvor lignende psykologiske mekanismer spiller en sentral rolle. Her dannes rasende kollektiver utledet av forestillingen om at alle politiske og kultu­relle problemer har sin årsak og opprinnelse hos «de andre».

Forfatteren Hans Magnus Enzensberger har omtalt jihadister som «radikale tapere»: Den som føler seg verdiløs, ser på andre som verdiløse og finner sine likesinnede i en dehumaniserende ideologi. Og vi kjenner det fra historien: Den skremmende kombinasjonen av komplekser og stormannsgalskap. Massemord og folkemord er fenomener som har fulgt menneskeheten siden vi har kunnet stå oppreist.

Konspiratoriske og halvkriminelle

Mange av terroristene som har slått til i Europa de siste årene har bodde lenge eller vokst opp her. Noen er vanlige borgere, andre kriminelle. De har gjerne sittet klistret til skjermene om natta foran lekkert dandert jihadistpropaganda. De mentalt labile, spesielt de med paranoide tendenser, er perfekte kandidater for de som gjerne vil rekruttere terrorister. De fleste forblir konspiratoriske og halvkriminelle, mens de som havner i terrororganisasjonenes klør kan ende opp som terrorister.

Propagandaen domineres av ekstreme fiendebilder og nærbilder - gjerne i slow motion - av sanseløs vold som krigsmetode (halshugging, brennofring, korsfestelse, å kaste folk fra høye bygninger). Jihadistenes budskap er at islam er i krig og at krigen er global. Alle mennesker (og deres barn) som ikke bekjenner seg til den rette tolkningen av islam er aktører i krigen og derfor legitime mål.

Etterretningskilde: Salman Abedi fikk trolig terrortrening av IS i Syria

De vantro er undermennesker som gjerne slaktes på rituelt vis. Propagandaen oser av dødsforakt der selve krumtappen er martyrdøden. Den religiøse eskatologien slår inn. Det er her jihadismen skiller seg fra andre typer voldsforlystelse. IS og andre islamistgrupper publiserer jevnlig videoer med martyrer som med stor glede formidler at de snart skal møte sin skaper og evig lykke i det hinsidige.

Kollektiv voldspsykose

Bastian Vasquez fra Skien var som ungdommer flest, før han konverterte til islam. Radikaliseringsprosessen slo inn fort. Han gjorde seg bemerket verden over for virale videoer fra grensetraktene mellom Syria og Irak, hvor han smilende skrøt av hvordan fanger hadde blitt torturert og myrdet.

Den britiske rapperen Abdel-Majed Abdel Bary publiserte et bilde av seg selv på Twitter med et avkappet hode, med underteksten: «Chillin’ with my homie or what’s left of him.» Det er også antatt at han er bøddelen bak de videooverførte dekapiteringene av James Foley, Steven Sotloff , David Haines og Alan Henning.

IS består av svært ulike komponenter: Knallharde og hevngjerrige strateger fra Saddam Husseins gamle nasjonalgarde og fanatiske islamister, men også av rasende unge menn i blodtåke for hvilke drepingen ofte er viktigere enn målet. Bevegelsen er grunnet i en slags kollektiv voldspsykose: Den ultimative voldelige nihilisme forkledd som middelaldersk religiøst ortodoksi.

Ellie (18) overlevde: Husker de livløse kroppene

Her kan jihadistene slippe løs det verste i seg, det destruktive anarkiet, beruselsen over å kunne drepe for fote uten at det får konsekvenser. Den narsissistiske makten i å være herre over liv og død. Kanskje noe av den samme følelsen som voldelige fotballsupportere har når de gyver løs på sine motstandere, bare at volden er så mye mer ekstrem og at den ikke blir møtt med sanksjoner, men tvert i mot berømmes og belønnes av flokken.

Vold som forlystelse er, deprimerende nok, et ikke ubetydelig innslag i krig, massedrap og folkemord. Det ligger i krigens natur at den tiltrekker seg personer som liker å drepe. Krig er voldsutøverens naturlige habitat, og for en voldsutøver som selv ikke er redd for å dø, er jihadismen den rene gavepakke.

Men om vi ønsker å forstå sanseløs brutalitet må vi også noen ganger helt ned i kjelleren, selv om vi ikke liker oss i mørket. Erfaringen fra det siste århundre viser at helt vanlige familiefedre henfaller til sanseløs brutalitet i krig og konflikt. Den amerikanske psykologiprofessoren James Waller hevder i boka Becoming Evil (2002), at forestillingen om det onde menneske er en kunstig konstruksjon, på samme måte som forestillingen om det gode mennesket: «Overgripere som har utført ekstraordinært onde handlinger er kun ekstraordinære i form av sine handlinger og ikke i form av hvem de er. Vi må ikke betrakte slike overgriper som så irrasjonelle, så unaturlige, at vi ikke kan forstå dem som mennesker». Andre vil hevde at vi mennesker til syvende og sist er voldelige av natur. At vi er dyr, rett og slett. Det innebærer at å motvirke vold er et sivilisasjonsprosjekt og ikke et biologisk prosjekt. Mark Twain formulerte det slik: «The joy of killing! The joy of seeing killing done - these are traits of the human race at large».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder