Hvorfor skal det være så vanskelig å få hjelp?
Da jeg var syk og virkelig hadde behov for støtte, skjedde det noe. Alle rundt meg forsvant.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.VICTORIA AARSETH (22), deltager i EN AV TI, friskmeldt anorektiker og sosionomstudent
I VG kunne vi nylig lese influencer og modell Sonja Iren Johnsen sitt innlegg om at det radmagre skjønnhetsidealet er tilbake i motebildet.
Det skremmer meg.
For som Sonja skriver: Det er så mange som sliter med dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser, anstrengt forhold til mat og som konstant sammenligner kroppen sin med andre.
Faktisk er det slik at en av ti personer i Norge, ifølge Folkehelseinstituttet, har en spiseproblematikk.
Og en av ti elever på videregående har en spiseforstyrrelse.
Min historie er intet unntak.
Da jeg var 18 år gammel ble jeg alvorlig syk med anoreksi. Alle bekymringene, gledene og frihetene som skulle fylle livet mitt siste året på videregående, ble revet vekk og erstattet med tanker om mat, kropp og vekt. Det som en gang var meg fantes ikke lenger, og jeg mistet livsgleden.
Men, da jeg virkelig hadde behov for hjelp og støtte rundt meg, skjedde det noe.
Alle rundt meg forsvant. Hvor ble det av det såkalte hjelpeapparatet?
Lærere, fastlegen, helsesøsteren, venner og familie. De så en ung voksen som gradvis isolerte seg og ble borte.
Jeg lurer på: hva er det som mangler i samfunnets verktøykasse som gjør at vi ikke kan ta tak i en ungdom når det virkelig gjelder?
Samfunnet er rett og slett ikke rustet til å håndtere alle unge som sliter med mat og kropp.
Nå har jeg vært frisk i to år, men jeg sitter igjen med mange tanker og ubesvarte spørsmål.
Hva gjøres i dag for å avdekke begynnende tegn på en spiseforstyrrelse? Hvordan snakker man med barn og unge om spiseforstyrrelser? Hva skyldes det?
Jeg har snakket med foreldrene mine om hvordan de opplevde at barnet deres ble alvorlig sykt.
De sitter igjen med en opplevelse av å ikke ha blitt trodd, sett eller tatt på alvor. Mamma måtte kjempe i flere måneder med ulike hjelpeapparater før noen endelig hørte.
Da var jeg allerede kommet langt i forløpet – sykdommen hadde et hardt grep om meg.
Jeg hadde aldri klart å be om hjelp på egen hånd. Jeg var ikke i stand til å se hvor alvorlig sykdommen var, eller hvilke konsekvenser det ville få for meg i fremtiden.
Hvorfor skal det være så vanskelig å få hjelp? Hadde jeg fått kreft ville jeg mottatt behandling og innleggelse på dagen.
Da jeg endelig fikk et behandlingstilbud og en psykolog å gå til, følte jeg at grunnleggende kompetanse på spiseforstyrrelser var liten. Jeg ble ikke sett. Det var kun fokus på vekten min og hva jeg måtte spise for å komme meg opp igjen.
Men denne sykdommen handler om så mye mer enn vekt og mat.
Skadelig og skremmende
Misforstå meg rett, det er veldig bra at det finnes noen å snakke med, men jeg måtte gjennom to runder på det lokale distriktspsykiatriske senteret (DPS) før jeg ble henvist til den regionale avdelingen for spiseforstyrrelser (RASP) på Ullevål.
Da jeg takket ja til denne plassen hadde jeg vært syk i rundt 1,5 år, og var betraktelig verre.
Hvorfor var det ingen som henviste meg til riktig instans med en gang?
Hvorfor var det ingen som forsto hva akkurat jeg trengte?
Samfunnet mangler gode måter å kommunisere på når det kommer til mennesker som lider av spiseforstyrrelser. Jeg opplever at dette gjelder alle instanser, pårørende og helsetjenesten. Hvorfor har vi ikke bedre verktøy og fremgangsmåte når det kommer til dette?
Spiseforstyrrelser er et folkehelseproblem. Min bønn til samfunnet er at vi tør å spørre, tør å snakke og tør å dele. Det er gjennom kommunikasjon at vi lærer. Og ved å sette hver enkelt pasients behov i fokus.
