ØKT RISIKO: – Mangel på fødeplasser, uholdbar arbeidsmengde og masseflukt fra yrket gjør at risikoen for å føde øker, skriver Malena Chronholm Bøyesen.

Gravid jordmor - et paradoks

Mangelen på jordmødre og fødeplasser fører til en fødselskrise. Nå begynner til og med gravide jordmødre å bli redde for å føde i Norge. Men vi har vi fortsatt en sjanse til å skifte kurs, skriver jordmorstudent Malena Chronholm Bøyesen.

Publisert:
iconDette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

MALENA CHRONHOLM BØYESEN, jordmorstudent og spesialsykepleier innen psykisk helse.

Jeg ser mot det opplyste badkaret. Der sitter en nybakt mamma med baby i armene. Navlestrengen glinser som en tjukk spaghetti. Snart skal den klippes.

Jeg skyller armene i vasken. Jeg har, som blivende jordmor, assistert min første vannfødsel. Det varme vannet har fungert avslappende og smertelindrende. Vi har kunnet innfri den fødendes ønsker om trygghet og stillhet.

I det svakt belyste rommet synes ikke ledninger og maskiner. En frisk fødsel har fått plass og tid til å være frisk. Vi har sluppet å avbryte den fødende på grunn av bemanningsmangel eller unødvendige inngrep. Utenfor faller snøen. Snart er natten over.

Snart skal jeg hjem og ta en ordentlig dusj. Min venn, fødselsfotograf Eva Rose, sa en gang at en fødsel bør møtes med samme respekt som den seksuelle akten. Den er minst like intim. Akkurat denne natten opplever jeg at den lille familien har fått den respekten de fortjener.

Men ofte, på fødeavdelingen i Gøteborg, henger stresset i lufta. Det forplanter seg lett videre til de fødende. Til tross for at vi vet hvor viktig ro er for oksytocinfrisettelsen.

Oksytocin er livmorsammentrekkende. Kroppen føder helst ikke når hjernen roper «fight, flight, freeze». Men på natte jobber jordmødrene ti timer på rad, ofte uten spisepause.

Jeg, som gravid student, slenger i meg litt mat på noen minutter. I løpet av praksisen min er det ytterligere et par jordmødre som sier opp. En av dem går tilbake til den forrige stillingen sin på akutten.

«Jeg hadde høyere lønn før jeg begynte her«, sier hun.

En natt har vi ikke personale nok til å ta imot paret som ringer på døra. «Barnet kommer nå!», roper mannen. Etter et blikk på den fødende, gjøres vurderingen at hun rekker å komme seg til andre etasje. Det er tross alt første barnet.

Men fødsler er som en konfekteske. Man vet aldri hva man får. Når fødselsomsorgen har ressurser, er disse variasjonene noe vakkert og spennende. I en presset situasjon tvinges personalet til å generalisere.

Sjeldne tilfeller og marginaliserte individer havner i skyggen. Paret som venter sitt første barn blir foreldre før de har fått ett rom.

Les også

Kraftig ut mot sykehusdirektør: – Fullstendig nedlatende, kunnskapsløs og arrogant

«Vår oppgave er ikke å lage et fødetilbud for 32 år gamle kvinner med høy utdanning fra Ullevål Hageby».

Praksisen min fortsetter. Jeg glemmer min egen gravide kropp. Jeg klatrer opp i senger, sitter sammenkrøpet inntil fødende mennesker og gir perineal beskyttelse. Når morgenen nærmer seg, banker hodet. Halsen er tørr. Livmoren min blir hardere.

En natt slipper ikke spenningen, uansett hvor lenge jeg hviler. En jordmor forteller oss at hun opplevde det samme problemet da hun var gravid. Så forteller en annen. Jeg sitter på kontoret med en varmepute mot magen og hører den ene historien etter den andre.

Utvidet livmorhals, åpen livmormunn, i andre trimester. Kropper som sliter med å beholde fostre på grunn av stress. Jeg blir sendt hjem. Livmoren er hard og det gjør konstant vondt. Jeg tør nesten ikke bevege meg. Inne på do hugger det til. Jeg bøyer meg forover i smerte, 23 uker gravid.

Jeg tar bussen hjem til Oslo med hendene over magen. Etter tre dager i sengen slapper livmoren endelig av. Jeg tør å stå opp. Det blir et nytt år.

Jeg engasjerer meg i Birth Rights Norway. I et intervju sammenligner jeg barselomsorgen med Titanic. Svenskene har kræsjet mot isfjellet.

Mangel på fødeplasser, uholdbar arbeidsmengde og masseflukt fra yrket gjør at risikoen for å føde øker. Situasjonen fører i slutten av 2021 til at over 100 jordmødre sier opp fra fødeavdelinger rundt om i Stockholm.

Våren 2022 føder jeg etter en fullgått graviditet, takknemlig for at det ikke skjer i Sverige.

I Norge har vi fortsatt en sjanse til å skifte kurs.

Men litt etter litt fjernes den friske og medmenneskelige delen av fødselsomsorgen. Den erstattes av maskiner og medisin, i situasjoner der det ikke er nødvendig.

På to år har opp mot 60 ansatte sagt opp fra barsel. De sliter med å rekruttere nye jordmødre. ABC-klinikken, hvor ansatte faktisk ønsker å jobbe, er under avvikling. De som blir igjen jobber under enda større press. Kompetansen vannes ut når de med størst klinisk erfaring slutter.

Jeg leser rapporter og hører foreldre vitne om overgrepslignende situasjoner uten informert samtykke. En tilbakevendende setning er «Ingen fortalte meg om dette!».

Det til tross for at det er lovfestet at pasienten skal motta informasjon om formål, metoder, ventede fordeler og mulige farer i forbindelse med helsehjelpen. Når helsepersonalet hverken har tid eller ressurser til å forklare hva som skjer, tolkes mange situasjoner som skremmende.

Selv om foreldrene og babyen er i trygge hender, kan mangelen på kommunikasjon føre til at en situasjon tolkes som livstruende. Det gir alvorlige, langsiktige konsekvenser som begrenser funksjonsevnen til foreldre og baby.

For eksempel økt risiko for tilknytningsforstyrrelse, PTSD, depresjon og angstlidelser.

Disse konsekvensene blir rapportert i media, men ignorert av beslutningstakere.

Men faktum gjenstår. Mangelen på jordmødre og fødeplasser fører til en fødselskrise. Nå begynner til og med gravide jordmødre å bli redde for å føde i Norge.

Publisert:
 

Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med Kickback.no