«25 under 25»: Nå risikerer vi å miste en hel generasjon musikere

Underbetalte musikere var ikke bare et problem før pandemien, men nå ser vi konsekvensene av det tydeligere enn noen gang.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

ELIAS TAFJORD (23)
DANIELA REYES HOLMSEN (22)
GEORG MINOS (23)

Kronikken er signert av over 350 norske musikere, se alle i egen faktaboks.

«Du har ikke inntektsgrunnlag til å få utbetalt kompensasjonsordning for selvstendig næringsdrivende», står det på avslaget fra NAV.

Nei, det stemmer det, NAV. Det er fordi vi har brukt alle våre krefter på å avslutte studier, etablere oss i musikkbransjen og jobbe døgnet rundt, på lik linje med «profesjonelle» – men med langt dårligere betalt.

«Vi kan dessverre bare gi en symbolsk sum, men dette er en fin arena å vise seg frem på», sa arrangørene fra hovedstadens store festivaler.

«Vi har ikke mulighet til å utbetale så mye denne gangen, men neste gang blir det større honorar», sa manageren etter de første turneene.

«Vi fikser alt av backline og teknikk, men det er dessverre ikke noe musikerhonorar», sier de store statsstøttede aktørene.

Slik fungerer det å etablere seg i musikkbransjen for mange. Det er en karrierestige hvor man på bunnen har svært lav inntekt. Det holder knapt nok til neste gig. Når vi nå søker kompensasjon er det synd at fjorårets inntekt ikke reflekterer det omfattende arbeidsåret vi har hatt.

Underbetalte musikere er ikke bare et problem før en pandemi, men nå ser vi konsekvensene av det tydeligere enn noen gang.

På Finn.no er det nå rekordmange musikere som ser seg nødt til å selge utstyr de bruker til arbeidet sitt. Det er et stadig svakere musikknorge som står igjen.

«Kompensasjonsstøtten er nå redusert til 60 prosent», meldte NAV i november. Da hadde noen heldige av oss fått en slant hver måned som så vidt dekket husleia, men jammen forsvant en stor del av den også.

Abid Raja sa at «tiden er inne for å stimulere aktivitet». Arrangørene meldte inn millionprosjekter, eventbyråene ble reddet fra konkurs. Mange større artister fikk også sin del av potten.

Det er bra det, men resten av oss musikere, artister, teknikere og arrangører som utgjør en stor del av norsk kulturliv, sitter igjen med lite eller ingenting.

«Vi har økt potten til stipender», sa Abid Raja. «Ikke nok å vise til», svarte Kulturrådet da vi søkte på disse pengene.

I stedet for at vi får arbeide med det vi kan, bruker vi nå store deler av tiden vår på å søke NAV-kompensasjon, stipender og jobber, vel vitende om at sannsynligheten for å få innvilget søknad, er svært lav.

Vi er ikke spesielt interessert i å skrive kronikk, men hva annet skal vi gjøre når vi sitter uten penger på konto, og ingen anelse om når dette kommer til å endre seg?

Vi har prøvd å finne andre inntektskilder, men mange av «ekstrajobbene» har også forsvunnet i pandemien. Det noen har hatt av oppsparte midler, er snart borte, nesten et år etter at vi stengte ned.

Kaster ikke kulturministeren bort penger som allerede er investert i oss?

Norge har en stolt tradisjon med musikere i verdensklasse, og norsk musikk er i stadig større grad blitt eksportvare. Det har vi fått til fordi vi har bygget talenter og gitt dem mulighet til å vokse.

Også vi startet på en offentlig finansiert kulturskole. Vi har spilt i korps, vi har fått Frifond-midler og vi har fått mulighet til å velge kreative fag på videregående.

Norge har aldri hatt flere studieplasser innen kreative fag. Det er rådyrt for samfunnet; mye dyrere enn å få alle gjennom A4-kverna.

Skal vi, som av denne grunn har god kompetanse, legge instrumentet på hylla om vi skulle være så heldige å få annet arbeid?

Det er ikke kun økonomisk det er krise, det er også en krise at Norges fremtidige kulturarv, sitter hjemme og venter. Alle som går arbeidsledig over lengre tid, kjenner på konsekvensene, også vi.

Man skal være rimelig sikker på at man vil bli kunstner, hvis man ikke gir opp nå.

Hva skal vi gjøre? Vi har kompetanse, men ikke mulighet til å arbeide. Ingen av oss har lyst til å be om almisser. Vi utfordrer politikere som Abid Raja til å sette seg inn i de unge musikernes situasjon, snart ett år etter nedstengningen.

Erna Solberg har sagt at kunstnere og kulturarbeiderne var de første som måtte legge ned arbeidet – og at vi også kommer til å bli de siste som får begynne å jobbe igjen.

Selv da kommer vi til å være merket av denne pandemien. Vi er ikke bare unge og håpefulle talenter, vi er de som skal bære Norges kultur- og musikkarv videre. Vi trengs for å kunne kalle Norge en kulturnasjon også de neste tiårene.