Kafka-prosessen på Tøyen

Denne saken handler ikke om skjønn, men om manglende forståelse av lovverket.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

OLAV LÆGREID, Advisio Advokat AS

Mandag forrige uke ble en norsk-somalisk familie kastet ut av sitt hjem på Tøyen i Oslo. Saken har fått mye oppmerksomhet, noe som er forståelig fordi den på mange måter framstår som hjerterå og umenneskelig.  

Flere av medlemmene i den norsk-somaliske familien har helseproblemer som gjør dem særlig sårbare. Dette er kommunen klar over. Like fullt kaster de familien ut av hjemmet sitt midt på vinteren, midt under pandemien, og familien på syv bor nå spredt på ulike adresser hos venner. Det er klart det er uheldig. For å si det mildt. 

Har kommunen utvist dårlig skjønn? Kanskje, men det er ikke det som er hovedproblemet i denne saken. Problemet er at de ikke forstår lovverket som er laget for at vanskeligstilte skal få hjelp med et sted å bo. Oslos kommunebyråkrater har åpenbart forholdt seg til sosialtjenesteloven og forskriften om tildeling av kommunal bolig i Oslo. Men de har på ingen måte forholdt seg til barneloven.

Dette er viktig fordi familiens rett til kommunal bolig blir bestemt ut fra familiens inntekt. En familie med mange barn kan ha litt høyere inntekt enn en familie med færre barn. For en familie på syv er maksbeløpet på om lag 630 000 kroner. 

I den norsk-somaliske familien som urettmessig ble kastet ut, er det fem barn, og to av dem var over 18 år da vedtaket som ledet til utkastelse ble truffet. Men kommunen anerkjenner ikke at foreldrene har forsørgeransvar for disse to barna. Dette til tross for at barneloven klart og tydelig fastslår at foreldre har forsørgeransvar helt til barna har fullført videregående skole. Det har ingen av dem gjort, men de tar opp fag for å fullføre.

Kommunen har etter mine beregninger både fastsatt inntektsgrensen feil, og søkernes inntekt feil. Dette har ført til at kommunen feilaktig har avslått søknaden, selv om mine klienter oppfyller vilkårene for å få leie kommunal bolig.

På toppen av dette har familien blitt utsatt for en Kafka-lignende situasjon med parallelle prosesser det er vanskelig å skille fra hverandre. Familien har fått avslag om å forlenge leieavtalen med kommunen, men har samtidig blitt oppfordret til å søke på nytt. Og det har de gjort. Burde de forstått at de måtte flytte ut selv om kommunen fremdeles har en søknad inne til behandling?

Noen vil sikkert hevde det. Andre vil kunne si at det er mye forlangt av kommunens brukere at de fullt ut skal forstå et system og et regelverk som er så komplisert at ikke en gang kommunens byråkrater klarer å håndheve det på korrekt måte. 

Når regelverket blir så komplisert at ikke en gang Oslos kommunebyråkrater, altså de som har ansvaret for å forvalte regelverket, forstår det, da er det grunn til å rope varsko.

Slik saken nå står er det tydelig at kommunen har gjort så mange formelle saksbehandlingsfeil at vedtaket etter mitt syn bør bli kjent ugyldig. Det betyr at kommunen må behandle saken på nytt og at de da må forholde seg til barneloven.

Dette har vært en svært krevende og vanskelig prosess for familien på Tøyen. Denne type vedtak medfører svært store inngrep i enkeltmenneskers liv. Oslos kommunebyråkrater bærer derfor et stort ansvar for å forvalte regelverket på en rettferdig og korrekt måte. La oss håpe at denne saken blir en vekker slik at vi unngår lignende tilfeller i framtiden.