KRIGSLYSTEN: Jimmie Åkesson hos Fredrik Skavlan. Foto: TV 2.

Kommentar

Syndefallet i sekstiåtte

Jimmie (39) går til krig mot revolusjonen (50).

Det pågår en kulturkrig, kampen mot ... nå er det jo 50 år siden 68-revolusjonen, og på disse 50 årene har 68-bevegelsen i stor grad påvirket vårt samfunn...
– Jimmie Åkesson, intervjuet av Fredrik Skavlan 14/9

Fredrik Skavlan gjorde før helgen et sterkt journalistisk comeback, denne gang på reklamefinansierte og seertallskravstore TV 2, et trekk flere av oss var en smule skeptiske til, kanskje ikke helt uten grunn. Hans skarpe intervju med Sverigedemokratenes leder Jimmie Åkesson var interessant på flere nivåer. Skavlan klarte det andre intervjuere ikke helt får til, nemlig å være tøff og trävlig på en og samme tid, og fikk Åkesson ut av komfortsonen, noe den profesjonelle og intelligente partilederen vanligvis greier å unngå. Den tydelig ubekvemme Åkessons utfall mot «1968-generasjonen» og dennes påståtte anti-nasjonale innstilling, viste iallfall skandinaviske TV-seere at Sverigedemokratene er mer enn et anti-innvandringsparti.

Det er et dypt konservativt og reaksjonært parti – med en mytologi der «1968» er selve syndefallet.

Jimmie Åkesson og hans folk er altså i (kultur)krig med «1968», og vil gjenskape en orden, et samfunn, som eksisterte før denne grusomme generasjonen tilsynelatende ødela det meste med sine forrykte, antiautoritære ideer: Kvinnefrigjøring, seksuell frigjøring, homofrigjøring, multikulturalisme og overgang fra De til Du. Før den tid gjaldt samfunnets naturlige og organiske orden, dominert av den evige treenighet: Gud, Nasjonen, Mannen.

les også

Uro i hjertet av Europa

Jo, da, vi er mange som undertiden har hatt litt moro av å drive gjøn med sekstiåtterne. Det var, og er, en selvfornøyd og griseheldig generasjon som praler med sin godhet mens de flyr i skytteltrafikk mellom Norge og Toscana, der de iført sandaler og lyse, luftige benklær foretrekker panini fremfor panetter, og drikker seg kanon på Amarone.

Og så trekker de pinadø opp stigen etter seg. Vi, generasjonens barn, må nøye oss med lavere pensjoner og hardere konkurranse på alle livets områder, og vi er så slitne og utbrente og har så gedigne boliglån at vi ikke engang orker å skille oss, en av sekstiåtternes favorittsysler. Men sekstiåtternes venstreorienterte, idealistiske verdensbilde, der «konsekvens» er et fremmedord på linje med «bunnlinjen», er forlengst gjendrevet av faktadrevne realister, og dessuten: Hva var vel mer resultatet av generasjonens påståtte kollektivisme enn det motsatte – en nådeløs individualisme? Var ikke kulturradikalismen og drømmen om det frie mennesket egentlig en oppskrift på kaos og menneskelig fornedrelse – fra Woodstock til Ex on the Beach, lissom?

Sagt på en annen måte, har Jimmie og andre 68-hatere (deriblant det kanadiske internett-fenomenet Jordan Peterson, som Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen (40) mener er en «motreaksjon vi trenger»), et poeng? Var det der alt gikk galt? Var det der den lovende moderniteten gikk fra rasjonalitet til irrasjonalitet, fra modernisme til postmodernisme?

les også

En dypdykker etter mening, ikke meninger

Nei, da. «1968» var ikke rare greiene, iallfall ikke her i landet. Ingenting av revolusjonær betydning skjedde i 1968, og det politisk mest rabiate utslaget av datidens ungdomsopprør var egentlig en motreaksjon mot det samme opprøret. Det norske ytre venstre, ml-bevegelsen, var anti-kulturradikale, og like strenge som Jan Malmsjös fryktinngytende biskop i Bergmans «Fanny og Alexander». Derfor resonnerer da også dagens opprør mot 68-opprøret på denne delen av venstresiden. Ytterkantene i politikken forenes i det anti-liberale – især i kampen mot den såkalte «identitetspolitikken», som så mange lar munnen løpe over med for tiden. Påstanden er at venstresiden har glemt arbeiderklassen, og heller går i pardans med feminister, homoaktivister, ulike rettighetsbevegelser og islamister (!).

Slikt gir nok ikke all verdens mening når det lokale Ap-laget på Namdalseid har årsmøte, men i den aller karsligste og aller hviteste delen av skravleklassens Facebook-feeder er dette uansett forlengst opplest og vedtatt.

Men la oss ikke glemme det opplagte, nemlig at «1968» var en høyst betimelig justering. Mot forsteinete strukturer som holdt halvparten av befolkningen nede, og som kriminaliserte folk med andre seksuelle preferanser enn misjonærstillingen med lyset av (og helst uten beskyttelse). Selv Peterson-entusiast Røe Isaksen istemmer: «I rettferdighetens navn må det sies at de sosiale bevegelsene ga oss umåtelig verdifulle ting.» Ja, selvsagt gjorde de det, og ingen utenom reaksjonære ideologer og kroniske kranglefanter kan vel med hånden på hjertet si at de ønsker seg tilbake til en tid der hu mor forble på kjøkkenet og han far smattet på snadden, fjern i blikket, gjerne bak bredformatsavisen (skjønt, akkurat den savner vel noen hver av oss).

les også

Ekte 68-ere feirer ikke femti

Å erklære krig mot 50 års utvikling er ikke bare dumt, det er farlig. Vi som lever i de rikeste, mest avanserte og mest utviklede samfunn verdenshistorien kan vise til, burde på ren impuls avvise slikt tanketomt tankespinn. Det er mulig at Åkessons fortidssvermerier virker besnærende i en urolig tid, men i den grad 1968 faktisk var et brudd, så er nok selv de mest nostalgiske blant oss i bunn og grunn enig i at det som kom var atskillig å foretrekke fremfor det som var.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder