TOLGA: I brødrenes hjemkommune er det ingen som vil uttale seg om saken. Foto: Krister Sørbø

Kommentar

Et offentlig overgrep

Det som har skjedd med de tre brødrene Holøyen i Tolga kommune vitner om svikt i alle ledd. Systemet har sviktet, mennesker har sviktet og moralen har sviktet.

Velferdsstaten er en del av den norske grunnmuren. Tanken om at vi skal hjelpe og beskytte de svakeste i samfunnet er helt grunnleggende for vår egen identitet.

Vi bruker penger på det, og vi har vedtatt en katalog med rettigheter som skal sørge for at de som kommer skeivt ut fra start, eller de som faller i svevet ikke skal gå under.

Les hele saken: Tre brødre på Tolga

For å sikre at mennesker i sårbare situasjoner ikke blir utnyttet, har vi også gitt det offentlige noen inngripende fullmakter.

Barnevernet kan bestemme at barn ikke får bo med foreldrene hvis det kan skade dem. Og staten kan også sette mennesker under vergemål. Uten samtykke hvis den mener det er best for den det gjelder. Det siste er viktig.

ARBEIDSKAR: Magnus Holøyen (25) jobber som avløser på gård. Foto: Krister Sørbø

Statens rett og plikt til å gripe inn i menneskers liv må alltid ha som premiss at det er til det beste for den det gjelder. Det er kun det som kan legitimere bruk av denne makten.

Det er vanskelig å se at det som har skjedd med de tre brødrene i Tolga har gjort livene deres bedre. Selv mener de det motsatte. De har mistet kontrollen over helt sentrale deler av et menneskes liv. Og det har skjedd uten deres samtykke.

Det har skjedd fordi de har fått diagnosen «psykisk utviklingshemming». Disse diagnosene ser ut til å ha blitt stilt på en uforsvarlig måte.

En diagnose skal i utgangspunktet være en medisinsk presis beskrivelse av en tilstand. Riktige diagnoser kan være en forutsetning for at man får den hjelpen og støtten fra samfunnet som man har krav på.

Men i dette tilfellet ser det ut til at diagnosene ikke har kommet de tre brødrene til gode, men noen andre, nemlig Tolga kommune.

Regnestykket som ble satt opp av den tidligere rådmannen i kommunen i forbindelse med budsjettet i 2014, viser hvordan det vil lønne seg for kommunen å klassifisere flere som psykisk utviklingshemmede.

Motivet ser ikke ut til å ha vært hva som er best for de som får diagnosen, men hva som er best for kommunekassen. Regningen havner hos brødrene Holøyen.

At kommunenes inntektssystem premierer antall diagnoser kan ikke være riktig. Det er nærmest en oppfordring til å sykeliggjøre innbyggerne.

I Tolga ser vi hvor galt det kan gå. Det har gått utover mennesker som fra start av hadde noen utfordringer. Da balansen i kommunebudsjettet ble bedre, fikk de enda flere utfordringer. I velferdsstatens navn, den som skal passe på de svakeste, er det begått et overgrep.

Nå må det ryddes opp. I Tolga, og i systemet som ser ut til å premiere slike feil.

Hovedsaken: Tre brødre på Tolga

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder