FASTELAVEN: Mange her hjemme forbinder nok fastetiden med fastelavensboller og fastelavensris. - I vår tid gir flere avkall på andre ting. For eksempel flimmeret på skjermene våre, mediebruset og behovet for å hele tiden å være oppdatert på alt som skjer, støyen og larmen som vi møter overalt, skriver Kim Larsen.
FASTELAVEN: Mange her hjemme forbinder nok fastetiden med fastelavensboller og fastelavensris. - I vår tid gir flere avkall på andre ting. For eksempel flimmeret på skjermene våre, mediebruset og behovet for å hele tiden å være oppdatert på alt som skjer, støyen og larmen som vi møter overalt, skriver Kim Larsen. Foto: Johannessen, Sara

Ingen fest uten faste

MENINGER

Bare det man kan avstå fra, er man fri i forhold til. Å faste handler om å ta seg selv på alvor og samtidig gi avkall på det som tar for stor plass i hverdagen. Ved å øve seg i å si nei til gode ting, får den enkelte anledning til å dra en grense for sitt liv.

debatt
Publisert: Oppdatert: 23.02.18 11:57

KIM LARSEN, katolikk og lærerutdanner ved NLA Høgskolen i Bergen

I den kristne historien har fasten alltid hatt en sentral plass, dels som en individuell renselse, men også som en kollektiv øvelse. I tiden før påske starter den viktigste fastetiden i kirkeåret – en førti dagers intensiv periode som mange ser frem til med glede. Ikke fordi det er så gledesfylt å si nei til goder, eller å avstå fra noe godt, men fordi flere erfarer at denne tiden gjør oppakningen lettere, målet klarere og lengselen etter Gud inderligere.

Denne intensive fastetiden har røtter tilbake til den tidlige kirke. Forbildet er Jesu førti dagers lange kamp i ørkenen. En kamp han kjempet uten mat, men med Guds hjelp. Også israelsfolkets vandring i ødemarken brukes som modell for denne perioden.

I den vestlige kirke innledes fastetiden med askeonsdag, og avsluttes påskenatt. De som er gode i matematikk skjønner da umiddelbart at det blir mer enn førti dager. Det henger sammen med at kirken aldri fastet på søndager, på Herrens dag, den dag da Jesus sto opp fra de døde. Søndager ble sett på som oppstandelsesdager, og kirken bestemte seg raskt for at denne dagen skulle feires – hver uke. Søndag er derfor kirkens festdag, med jubel og glede, også i fastetiden. Men på de andre dagene i denne perioden skulle det fastes.

Men hva er faste og hva er poenget med denne øvelsen?

Tradisjonelt har fasten vært knyttet til mat og drikke, og mange unngår kjøtt, alkohol og andre matingredienser i denne perioden. Det er selvsagt nyttig og viktig. Men i vår tid gir flere avkall på andre ting. For eksempel flimmeret på skjermene våre, mediebruset og behovet for å hele tiden å være oppdatert på alt som skjer, støyen og larmen som vi møter overalt. I tillegg kommer alt man må forholde seg til på sosiale medier.

Ut fra en tanke om at våre valg former oss, handler derfor faste om bevisst å velge bort noe som i utgangspunktet er godt, for eksempel mat, shopping, TV-titting og sosiale medier, og erstatte det med andre ting, eller et annet fokus. Derfor velger flere kristne en «munnens, ørets og øyets faste», slik at en får mulighet til å høre seg selv tenke, eller å se den som tiltaler oss, og flere bruker også tiden til å kjempe imot vår hang til å omtale andre mennesker på en lite flatterende måte. Fasten blir i så måte et konstruktivt bidrag til å gjøre den enkelte mer ansvarlig for sitt eget liv.

Flere har også påpekt at faste handler om å rydde plass til det viktigste, til Gud og til mennesker, og på den måten forberede seg på den store kirkelige festen som venter etter fasteperioden. Ingen fest uten faste, er tanken. Andre fokuserer på hvor viktig det er å sette grenser for seg selv. Fastetiden gir da den enkelte mulighet til å finne den rette balansen i livet, slik at mennesket får anledning til å ta et konkret oppgjør med for eksempel sin grådighet, denne ekle lasten som i sin ytterste konsekvens kan ødelegge livsgrunnlaget for oss selv og for andre. Fasten handler derfor om å konsumere mindre, bruke tiden bedre og om å ta et steg tilbake for å få øye på det vakre og særegne som finnes i tingene, i naturen og i menneskene.

Det er altså ikke det onde, syndene og lastene, som først og fremst velges bort i fastetiden, selv om alle goder kan bli laster ved dårlig og uvettig bruk. Det onde har kirken alltid tenkt at den enkelte skal kjempe mot hver dag, hele livet, uansett hvilken tid i kirkeåret man befinner seg i.

I fastetiden kan den enkelte benytte anledningen til å øve seg i å avstå fra det som i utgangspunktet er godt, men som har fått for stor plass i livet. Flere benytter derfor muligheten til å spørre seg selv: Hva er det i mitt liv som tar for stor plass? Hva er det som trenger å vike plass slik at noe annet (og viktigere) får mer rom i tilværelsen?

Derfor henger faste på det nøyeste sammen med et annet ord som også brukes mye i kirkens historie, nemlig askese, eller øvelse som det ofte oversettes med. Den enkelte trenger å øve seg i å ta sitt liv på alvor. Øve seg i å reflektere dypere rundt sine valg. Øve seg i å ta et oppgjør med all støyen, forstyrrelsene og alle tingene som hele tiden vil ha vår oppmerksomhet.

Flere teologer i den tidlige kirke tok derfor til orde for at det ikke er mulig å vokse i kjærlighet uten faste og øvelse. Selvsagt står alle fritt til å sløse bort livene sine, men kirkens fastetid gir den enkelte anledning til å velge annerledes.

Kirkens tenkning rundt fastetiden hviler derfor på en innsikt om at mennesket har en svimlende kapasitet til å foredle sin kropp og sin sjel. Mennesket kan, hvis det vil, øve seg i å forvalte livet og naturen på en bedre og mer hensiktsmessig måte. For det er virkelig en øvelse å faste, og rådene fra munker, nonner og teologer i den tidlige kirke er som følger: Begynn i det små. Velg heller en enkel faste, enn den som er omfattende og hard. Flere av disse rådene fra kirken er konstruktive, konkrete og praktiske, og tar høyde for menneskets ofte manglende evne og vilje til å holde ut. Alt for ofte starter mange fastetiden for hardt, og dermed klarer de ikke å fullføre perioden. Ifølge kirkens mange menn og kvinner, er et lite fastemål som holder helt frem til påskenatt mye mer verdifullt enn et stort og ambisiøst mål som ikke lar seg gjennomføre.

Her kan du lese mer om