NEGATIV UTVIKLING: – Spesielt illevarslende med de senere årenes demokratiske endringer, er at tilbakegang har kommet i store land som Brasil, India, Tyrkia og USA, skriver kronikkforfatteren.

NEGATIV UTVIKLING: – Spesielt illevarslende med de senere årenes demokratiske endringer, er at tilbakegang har kommet i store land som Brasil, India, Tyrkia og USA, skriver kronikkforfatteren. Foto: Kevin Lamarque / X00157

Debatt

Er demokratiet i fare?

Klare funn i forskningslitteraturen tilsier at vi ikke bør være altfor bekymret for det norske demokratiet.

CARL HENRIK KNUTSEN, professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo

Flere land har nylig beveget seg i en mindre demokratisk retning. I Tyrkia, for eksempel, har President Erdogan, både før og etter kuppforsøket i 2016, gradvis strammet grepet og konsentrert makt i egne hender.

I EU-landet Ungarn har statsminister Orban utfordret mediefrihet og ytringsfrihet. Selv om ungarske valg fortsatt er «frie», har flere observatører trukket i tvil hvor «rettferdige» de er. For å kalles et demokrati, holder det ikke med flerpartivalg og allmenn stemmerett -- det må også være reell konkurranse om makten. Den sittende lederen må kunne kastes ved neste valg.

Carl Henrik Knutsen. Foto: UiO.

Hva sier forskningen om demokratiers overlevelse eller tilbakegang? Hvor bekymret bør vi være for demokratiet i Norge? Hvilke forhold gjør demokratier robuste og hvilke forhold svekker dem? Hva kjennetegner demokratiske sammenbrudd i dag, og hvordan kan vi stoppe slike sammenbrudd? Statsvitere har dessverre ikke kommet like langt i å besvare disse spørsmålene som man kunne håpet på. Dette skyldes dels at fokuset til demokratiforskere lenge var rettet mot demokratiseringsprosesser.

De siste par årene har imidlertid demokratiforskere, og mediene, flyttet fokuset over mot demokratisk tilbakegang. Bekymringsfulle utviklingstrekk i visse EU-land, og ikke minst i USA under Trump, har bidratt til økt oppmerksomhet.

I USA har statsvitere organisert ekspertsurveyer med månedlige oppdateringer på risikoen for demokratisk sammenbrudd, og bøker med titler som «How Democracies Die» er bestselgere. I tillegg er tilgangen på data rikere enn bare for noen år siden, spesielt med det omfattende Varieties of Democracy (V-Dem) datasettet. Slike data tillater oss å studere demokratiutvikling på en presis og systematisk måte.

Selv om dette altså er et forskningsfelt i endring, vil jeg gi noen svar på spørsmålene ovenfor med utgangspunkt i eksisterende studier. La oss begynne med det nære, nemlig robustheten til det norske demokratiet:

les også

Trump vil «knuse Tyrkia økonomisk» om de angriper kurderne: – Stor holdningsendring

Klare funn i forskningslitteraturen tilsier at vi ikke bør være altfor bekymret for det norske demokratiet. To av de viktigste forklaringsfaktorene for at et demokrati skal vedvare er en lang historie med demokrati samt et høyt inntektsnivå. Rike demokratier, som Norge, har opp gjennom historien vist seg forbausende seiglivede.

Likevel viser bekymringene rundt det amerikanske demokratiet at rike demokratier med lang tradisjon ikke er helt usårbare. De amerikanske erfaringene peker og mot et annet moment som gjør at man, også i andre demokratier, bør være mer på vakt enn for bare noen år siden. Demokratiforskningen vektlegger hvordan perioder med mye demokratisering, internasjonalt, avløses av perioder med tilbakegang. Man snakker om såkalte demokratiseringsbølger og motbølger, som enten er av regional eller global karakter.

Det kan være flere årsaker til slike bølgemønstre. Noen forskere fremhever læringseffekter, der både motstandsbevegelser og maktkåte ledere lærer av hva som skjer i nabolandene. En annen årsak er skifter blant stormaktene internasjonalt. USA, Russland og Kina kan påvirke hva som skjer med demokratiet i Haiti, Hviterussland og Burma. Og, demokratiske ledere vil oftere enn autoritære ledere ønske å støtte demokratiske systemer i naboland.

Spesielt illevarslende med de senere årenes demokratiske endringer, er at tilbakegang har kommet i store land som Brasil, India, Tyrkia og USA. Demokratisk fremgang har kommet i mindre land (med unntak som Nigeria).

les også

Fikk ikke lønn på fredag - er helt blakk: – Trump holder oss som gisler

Videre faller ikke demokratier like ofte på grunn av eksterne aktører (f.eks. militærkupp) som før – de demokratisk valgte lederne selv er nå demokratiets viktigste fiende. Prosesser der lederen samler makt og konkurrenter fjernes er ofte sakte og stegvise. Og, bestemte institusjoner angripes. Flere land har opplevd tilbakegang i mediefrihet, og i rettsvesenets og sivilsamfunnets uavhengighet (mens det har vært nedgang globalt i ulike former for valgjuks).

Er dette et demokratiproblem? Valgte ledere med mandat fra folket kan ofte utfordre mediene og rettsvesenet med en viss legitimitet. Valgte ledere representerer jo «folkeviljen», og deres makt bør vel ikke begrenses av andre aktører med uklart mandat? Selv om argumentet er forlokkende, ligger det demokratiske problemet i at medier, domstoler og andre er viktige for å sikre at også neste valg blir demokratisk. Folket må og i fremtiden få en reell sjanse til å bytte kurs om de skulle ønske, og lederen valgt i 2016 eller 2020 må ikke forbli leder på livstid.

Hva kan så vi som borgere og velgere gjøre for å hegne om demokratiet? La meg fokusere på to grep, nemlig tydelig motstand og bidrag til et mindre polarisert politisk klima:

les også

Å lefle med det autoritære

Alle typer kupp – militærkupp eller selvkupp fra sittende ledere – er lettere å gjennomføre uten folkelig motstand. Rasende folkemengder i gatene er blant de sterkeste politiske kreftene som finnes. Kuppmakere vil derfor ønske å finne ut av hva slags motstand de kan forvente ved å sende opp «prøveballonger», som å sensurere kritiske medier eller sparke «illojale» høyesterettsdommere.  Når valgte ledere krysser slike lyserøde linjer, bør svaret fra velgere, politikere og andre komme raskt og være tydelig. Nettopp fordi forsvarsverkene til demokratiet brytes ned gradvis, bør tidlige overtramp møtes med motstand.

Videre kan skarp polarisering være demokratiets fiende. Når avstanden mellom politiske posisjoner og partier blir veldig stor, vil mange akseptere at demokratiske prinsipper ofres, så lenge «vi og vår gruppe» får viljen vår. Om vi står milevis fra «de andre», frister det mer å støtte opp om «egne» politikeres forsøk på å endre spillereglene før neste valg.

Dette kan vi unngå ved å fortsette å dyrke en politisk kompromisskultur -- et kjennemerke ved det norske demokratiet i flere tiår -- der vi heller søker å finne løsninger sammen med politiske motstandere enn å karakterisere dem som onde eller uvitende idioter, eller begge deler. Her har dagens politikere og vanlige, politisk engasjerte fedre og mødre (som kan delta i hete Facebook-debatter om ulv, søndagsåpne butikker, privatisering av sykehjem, eller innvandring) alle et delansvar for at også våre barn og barnebarn kan vokse opp i et velfungerende demokrati.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder