Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Kommentar

Nå vil ikke britene ut av EU

Flertallet i den britiske befolkningen som ønsker fortsatt EU-medlemskap har steget til 56 prosent. Det er 12 prosentpoeng mer enn andelen som mener at Storbritannia må ut.

YouGov-målingen er tatt opp 16. januar, dagen etter at skilsmisseavtalen med EU ble stemt nord og ned med historisk margin. Ingen statsminister i britisk parlamentarisk historie har gått på et større tap.

Til gjengjeld troner Theresa May nest øverst på en annen ranking. Ifølge Financial Times kjemper hun med forgjengeren David Cameron om topplasseringen på en eksklusiv liste: Storbritannias mest elendige statsministre. Det lyder som en roman av Victor Hugo.

les også

Historisk nederlag

Foreløpig leder Cameron med ganske god margin. Brexit er hans verk. Det var han som utlyste den famøse folkeavstemningen i trygg forvissning om at briter flest slett ikke ønsket seg ut av Europaunionen.

I David Camerons hode lød det som en smart metode for å komme den euroskeptiske høyresiden i eget parti i møte. Brexit-avstemningen var hans måte å løse indre strid i det konservative regjeringspartiet.

les også

Kommentar: En statsministers dype fall

Så gikk det som det gikk. Og hverken Cameron, regjeringen, partiet, nasjonalforsamlingen, utenriksdepartementet – eller noen av de ledende Brexit-generalene, Boris Johnson og UKIP-lederen Nigel Farage – hadde den ringeste idé om hvordan de skulle gripe det an.

Det fantes ingen Plan B. Ingen «backstop». Ingen reserveløsning. Det eneste man hadde var et valgresultat der 51,9 prosent av britene sa de ville melde seg ut av EU.

les også

The identity, stupid

Det meste søkte begrepet hos Google dagen etter folkeavstemningen var: «What is the EU?»

Så begynte de å improvisere. Er det én ting briter ikke er så gode på, er det improvisasjon. I Storbritannia holder man seg helst til nedarvet tradisjon, riter, presedens og uskrevne regler. Siden sankthansaften 2016 har britene grublet på hvordan de i all verden skal komme seg ut av dette.

Det mest søkte begrepet høsten 2018 var «When is Brexit?». Nest flest søk hadde «What is Brexit?»

I januar 2019 holder de fortsatt på.

Regjeringens foreslåtte veivalg har vist seg å føre stadig dypere inn i en labyrint.

«Ja, jeg stemte for utmeldelse. Men jeg mente det jo ikke», hoiet drosjekusken i en London-cab den skjebnesvangre Brexit-morgenen i juni da stemmene var talt opp. Han ville da «bare gi politikerne en på tygga».

les også

Ydmyket May kan reise kjerringa

Mange ville det. De ville «si fra til Cameron», men alle meningsmålinger viste trygt flertall for den såkalte «Remain»-leiren. Altså de som ville forbli i EU. Mange tenkte nok derfor som VGs sjåfør, at folkeavstemningen var en gyllen anledning til å protestere – uten at man risikerte altfor mye.

Nå er det det man gjør. Man risikerer altfor mye ved å forlate EU. Underveis i utmeldelsesprosessen har det blir stadig tydeligere for folk flest. Nå ønsker mange seg en ny sjanse. En mulighet til å stemme over Theresa Mays fremforhandlede skilsmisseavtale. Slik Norge gjorde i 1972 og -94 da vi stemte over et kjent forhandlingsresultat.

les også

Slik kan Theresa May redde Brexit-avtalen

En tverrpolitisk bevegelse vokser seg dagstøtt større blant britene. De vil ha en ny folkeavstemning – et valg mellom Mays utmeldelsesavtale og å forbli i EU. Som nå. Per i dag er det ikke flertall i folket for hverken nyvalg eller å felle regjeringen. På meningsmålingene ligger det britiske arbeiderpartiet Labour seks prosentpoeng bak det splittede Tory-partiet.

Det er også en historisk notering. At det er mulig for opposisjonen å gjøre det signifikant dårligere enn et kriserammet regjeringsparti, som også har pådratt seg folkets vrede for manglende evne til å lede landet i en krevende tid, skal nesten ikke gå an.

les også

Ta EØS-lærdom av Brexit

Mest av alt sier det noe om hva britene tenker om Labour-leder Jeremy Corbyn. De vil heller ha en skadeskutt og ikke-flyvedyktig Theresa May som statsminister enn en snerrende opportunist.

Corbyns avvisning av Mays samarbeidsinvitt denne uken til å finne en tverrpolitisk løsning på den gordiske Brexit-knuten, er talende. Hans motstand mot statsministerens avtaleutkast handler ikke om at den er spesielt dårlig, eller at han ønsker en overenskomst som i større grad ivaretar Storbritannias gode EU-relasjoner.

les også

Venstrepopulisten Jeremy Corbyn

Jeremy Corbyn har aldri likt EU. Hans eneste agenda i dette er å sabotere alt Theresa May kommer med i håp om at det på noe vis skal utløse nyvalg. Om han lykkes med det, er det grunn til å tro at Labour-lederen går på nøyaktig samme smell som i underhuset onsdag, da hans mistillitsforslag mot regjeringen ble avvist.

Ifølge The Times er det grunn til å tro at Labours parlamentsgruppe heller vil ha en ny folkeavstemming – med mulighet til å avvise Brexit – enn et nyvalg, som vil redusere partiets oppslutning og gi dem færre mandater i parlamentet.

les også

Brexit-tragedien

Et nyvalg vil uansett ikke løse Brexit-floken, snarere stramme den til. De matematiske forholdstallene i underhuset vil neppe endres. Av de 230 flere parlamentsmedlemmene som stemte mot Mays Brexit-avtale, var 118 konservative. Det er tvilsom at et nytt parlament vil fylles opp av EU-hardlinere som har sett lyset og heller vil omfavne statsministerens myke Brexit.

Dessuten er det bare 70 dager til Storbritannia skal være ute av EU. Jeremy Corbyn har allerede ødslet verdifull tid på å fremme mistillitsforslag han må ha visst han ville tape. Det er heller ikke tid til valgkamp og nyvalg innenfor dette vinduet – noe han selvfølgelig også vet.

Imidlertid er det ingen som vet hvordan dette vil ende. En ny folkeavstemning kan komme til å forpeste Brexit-debatten fullstendig.

Men i valget mellom pest og en kolerisk utgang av EU, kan det være enklere – med folkemeningen i hånd – å be britene om en ny vurdering av Storbritannias fremtidige relasjon til EU.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder