MISSILER: Russiske missiler ble presentert under åpningsdagen for det årlige flyshowet MAKS 2017 i juli i år.

MISSILER: Russiske missiler ble presentert under åpningsdagen for det årlige flyshowet MAKS 2017 i juli i år. Foto: Mladen Antonov/AFP

Debatt

Den russiske presisjonsrevolusjonen

En av hovedutfordringene til Jens Stoltenberg i de neste to årene i sjefsstolen til NATO, blir å koordinere alliansens respons på Russlands økte evner innen missilmakt.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

EIRIK TORSVOLL, vitenskapelig assistent ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Mastergrad i Law and Diplomacy fra Tufts University.

EIRIK TORSVOLL, ved Institutt for offentlig rett ved UiO. FOTO: UiO

Russland har lenge vært langt fremme teknologisk når det gjelder konvensjonelle langtrekkende missiler – både av typen kryssermissiler og ballistiske missiler. Men det er først nylig at de har utstyrt disse med moderne presisjonsegenskaper. Dette er betydningsfullt fordi den økte presisjonen gjør missilene langt mer potente. Russland har dermed blitt med i det som kalles den moderne presisjonsrevolusjonen innen missilteknologi, som tidligere var forbeholdt land som USA.

Presisjonsrevolusjonen er drevet frem av overordnede utviklinger innen datateknologi. Bruk av GPS, laserstyring, treghetssensorer, avansert databehandling og sanntidskommunikasjon har økt missilenes treffsikkerhet betraktelig. Slike forbedringer innen navigering og styring tillater for eksempel missilene å nøyaktig stadfeste sin posisjon og eventuelt korrigere kurs mens de er i luften.

les også

To nye år for NATO-Jens

Den økte presisjonen utvider mulighetene for hva disse missilene kan brukes til. Det mest vesentlige er at de på en mer effektiv måte enn tidligere vil kunne true ulike strategiske mål og militære styrkers evne til å operere fritt. Dette vil være mulig helt fra innledningsfasen i en tenkt konflikt, hvor missiler vil kunne avfyres mot fjerntliggende mål direkte fra russisk territorium eller internasjonalt farvann.

For Norge og andre NATO-land i nord er dette problematisk fordi missilene, sammen med Russlands øvrige militære modernisering og reform siden 2008, styrker landets evne til å ta i bruk det såkalte «bastionforsvaret». Bastionforsvaret er en russisk forsvarsstrategi som er ment å skulle beskytte landets atomvåpenbærende ubåter i Barentshavet, i tillegg til baseområdene på Kolahalvøya. Det antas å kunne bli iverksatt i krise- og konflikttilfeller, som følge av situasjoner som oppstår i nærområdet eller andre steder.

En iverksettelse av bastionforsvaret vil innebære at russerne forsøker å etablere en dominerende militærposisjon i et indre forsvarsområde, samt at de nekter andre land tilgang til eller hindrer deres bevegelsesfrihet i fjernere områder. I sitt potensielt største omfang antas bastionforsvaret å bl.a. kunne strekke seg over Barentshavet (inkludert Svalbard), Norskehavet og deler av fastlandet i Nord-Norge.

les også

Slik er Trumps nye sikkerhetsstrategi

Konsekvensene forbundet med en aktivisering av Russlands bastionsforvar strekker seg langt utover selve bastionen. Det vil ha ringvirkninger i store deler av Nord-Atlanteren, hvor de transatlantiske kommunikasjonslinjene (både militære og sivile) vil kunne bli brutt eller innskrenket. I en konfliktsituasjon er det dermed mulig at forsterkninger fra Nord-Amerika kan bli forhindret. Forsyningslinjene til NATO er avhengige av at Atlanterhavet og luftrommet over det er åpent for ferdsel.

Det kan innvendes at sannsynligheten er liten for at Russland vil bruke nektelsesoperasjoner mot NATO. Særlig gjelder dette i nordområdene, hvor spenningsnivået mellom de arktiske landene generelt er lavt. Likevel er det forsvarsplanleggernes oppgave å forberede seg på situasjoner som er lite sannsynlige, men som vil få store konsekvenser om de skulle inntreffe.

Derfor er det viktig at NATO jobber for å styrke sin evne til å kollektivt avskrekke og forsvare seg mot russiske nektelsesoperasjoner. Alliansen arbeider i dette henseendet med å etablere en ny militærkommando for Nord-Atlanteren. Denne vil ha ansvar for planlegging og strategi rettet mot å holde kommunikasjons- og forsyningslinjene åpne i Atlanterhavet. I tillegg planlegges det å revidere NATOs kommandostruktur, slik at medlemslandene raskere kan få frem forsterkninger til hverandre.

Bidrag fra sentralt plasserte medlemsland som Norge spiller også en viktig rolle i dette arbeidet. For eksempel så hjelper Norge til med viktig etterretnings- og overvåkningsarbeid i Nord-Atlanteren. Dette er en kapasitet som vil styrkes når nye maritime patruljefly innfases om noen år.

Teknologiutviklingen står aldri stille. NATO har nå en vei å gå for å styrke avskrekkelsesevnen mot russisk missilmakt og nektelsesoperasjoner. Samtidig er det også viktig å prioritere stabiliserende dialog og beroligelsestiltak rettet mot Moskva. Å finne denne rette balansen mellom avskrekkelse og beroligelse er vanskelig, men Jens Stoltenberg virker godt rustet til å møte denne utfordringen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder