Foto: Roar Hagen

Den importerte kulturkrigen

MENINGER

Det pågår visst en uforsonlig kulturkrig i Norge. Mon det.

kommentar
Publisert:

Det ligger muligens i politikkens natur, men stadig flere hevder at det bare blir verre og verre: Polarisering er tidens melodi – enten er du med oss eller mot oss. Politisk debatt nærmer seg idrettens verden og logikk, med supportere og heiagjenger som ikke gidder å bry seg om motpartens argumenter, og der det gjeveste av alt er å skjelle ut «den andre» i sarkastiske ordelag, og med en totalt manglende vilje til å møte motstanderne med et gram velvillighet. Og jo tøffere i kjeften, jo mer oppmerksomhet.

By står mot land, hevdes det. Den britiske forfatteren, den nykonservative eks-liberaleren David Goodhart påstår at vi – det vil si i britisk politikk – står overfor en grunnleggende verdimotsetning mellom det han kaller «somewheres» og «anywheres». Det vil si mellom folk som identifiserer seg med og har lojaliteten sin til lokalsamfunnet, og urbane og mobile byfolk hvis identitet handler om meritter og kosmopolitiske verdier. Riften mellom dem er avgrunnsdyp og handler først og fremst om innvandring, postulerer forfatteren, og kan forklare nær sagt det meste av fenomener i vår tid – Brexit, Trump, – men også, skal vi tro kulturredaktør i Aftenposten Sarah Sørheim, Sylvi Listhaug.

Det må hun jo gjerne mene, men litt mer kinkig blir det når ansvaret for kløften ensidig legges på oss fæle folk med bostedsadresse i Oslo & omegn, deriblant (min gode venn) Sørheim selv. Vel er folk i meningsstrøka innafor selvopptatte, men å ta all skylden i møtet med de ignorerte stakkarene utover i landet blir i overkant arrogant. Og hvis vi påståtte «anywheres» ikke følger Goodharts råd om å møte de andre med mer sosial intelligens mv, så kan det koste oss (i betydningen oss eller samfunnet?) dyrt, postulerer Sørheim.

Dette er jo en besnærende fortelling, men heldigvis ganske så tøvete. I likhet med andre importerte «teorier» fra det Store Internettet, er dette en måte å begynne med kartet og deretter ignorere terrenget. Begrepspar av denne typen reduserer komplekse fenomener til enkle motsetninger og er først og fremst godbiter til demagoger og polemikere på polariseringsoppdrag. Ikke minst gjelder det nettkrigere bosatt i de samme byene som dem de går til angrep på. For utover på bygdene er identitets- og meningsmangfoldet like stort som det er i byene – somewherene drar på helgeturer til New York og har mellomfag i kunsthistorie, og anywherene lever i nuet med unger som skal hit og dit, og sånn går nu dagan i verdens mest egalitære land.

Språket konstituerer tanken, het det en gang, og det stemmer jo til en viss grad. Forlokkende begreper virkeliggjør en snikende følelse om at «noe» foregår, og så har vi det gående. Visst er det motsetninger mellom by og land i norsk politikk, og konfliktlinjen er gammel og finnes så å si i alle land og samfunn. Men likevel er avstanden mellom by og land mindre enn noensinne, spesielt i et land som Norge. I min ungdom ga det kulturelle etterslepet på bygdene opphav til mye moro, for når vi endelig fikk oss Poco Loco-jakke, var moten forlengst passé i Oslo. I dagens globale informasjonssamfunn får unge folk på Steinkjer de samme impulsene som kidsa på Løkka, og det i real time. Det betyr samtidig at storbyenes definisjonsmakt blir mindre, mens selvtilliten øker utover i landet – og med den liberale verdier. Mens det å være homofil i Nord-Trøndelag på 80-tallet i praksis var en enveisbillett til Oslo, feirer man i dag Bygde-Pride midt i det sunnmørske bibelbeltet.

Nå for tiden er politisk interesserte nordmenn nesten mer opplest på de siste kalamitetene i Trumpistan enn det som foregår på Løvebakken og deromkring. De leser den hardtslående kulturkrigeren Jordan Peterson og om ulykkelige utslag av kultur- og ytringsfrihetskampene på amerikanske universiteter, og anvender begrepene derfra sømløst på det norske samfunnet.

Slik blir akademiske termer som «identitetspolitikk» en slager i den politiske debatten i Norge, og rett som det er får vi vite at Arbeiderpartiets problemer skyldes at partiet kun er opptatt av den slags fjas, og har glemt arbeiderklassen (eller «den hvite arbeiderklassen», som kulturkrigerne på Internett gjerne kaller den). I 2003, da begrepet «identitetspolitikk» så smått begynte å få feste i Norge, ble det omtalt 12 ganger i norske medier, og da i smale kulturorganer som Morgenbladet og Klassekampen. I fjor ble det nevnt 133 ganger. Et annet amerikansk motebegrep, «kulturell appropriasjon», fikk to fattige oppføringer i norske medier i 2015. I fjor opptrådte det 90 ganger.

Man skulle tro at de tradisjonelle verdiene på den forsmådde bygda er så undertrykte i vårt postmoderne Norge at et opprør mot det rotløse og hjemlandsløse sentrum bare måtte komme. Min erfaring er den stikk motsatte. Mens vi bygdegutar og -jenter fra lavere mellomlag hadde – og har – et nokså behersket forhold til nasjonale størrelser som skigåing og 17. mai, er Oslo-folk flest, og spesielt i den sagnomsuste eliten, nærmest euforiske Marka- og 17. mai-entusiaster. Tell antall flaggstenger i Oslo, og sammenlign med flatbygdene: Jeg vil tro at hovedstaden vinner greit.

Det som muligens gir mening ett sted, gjør ikke nødvendigvis det annet steds hen, selv i nettets tidsalder. Norge er ikke USA eller Storbritannia, vi har våre egne utfordringer, motsetninger og konflikter å bale med. For til tross for at ordskiftene er friske i sosiale medier, Sylvi Listhaug får i overkant mange medieoppslag, og det revolusjonære partiet Rødt hanker inn noen ekstra følgere, er norsk politikk på bakken behagelig lite infisert av kulturkrigene som raser utaskjærs – og på Internett.

Her kan du lese mer om