Kommentar

Israel – stormakt og nødhavn

Israel er en militær stormakt – og et bitte lite land i et farlig nabolag. Truende og truet på samme tid.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Neste uke er det 70 år siden staten Israel ble opprettet. Iran truer landet med utslettelse, og har gjennom sin sterke innflytelse i Syria rykket helt inn mot Israels grense. Verden frykter storkrig.

Det er mer enn et lands eksistens som står på spill. For jøder verden over er Israel garantisten for at det finnes et sted de kan dra dersom de igjen blir truet på livet. Historien forteller at de kan komme til å trenge det.

Skuddene mot synagogen

De siste tiårene har jøder i Europa enda en gang begynt å føle seg mer sårbare. Med økt innvandring har det kommet en ny form for jødehat til Europa. I Midtøsten er antisemittismen utbredt. Islamistisk terror i land som Frankrike, Belgia og Danmark har økt, også mot jødiske mål. Mange jødiske familier drar, gjerne til USA eller Israel.

Synagogene i Oslo og Trondheim er så langt jeg vet de eneste gudshusene i Norge som trenger langvarig politibeskyttelse. Jødiske nordmenn føler seg utsatt. Etter skuddene mot synagogen i 2006, var det flere som ikke lenger ønsket å stå registrert i den jødiske menigheten. De har erfart at navnelister kan være farlig. At de kan koste liv.

«Jøde» er blitt et vanlig skjellsord i skolegården. Jødiske barn forteller at de blir mobbet. Når konflikten mellom Israel og palestinerne spisser seg til, opplever de å bli stilt til ansvar for Israels politikk. Et land de ikke bor i, et land som ikke er deres hjemland. Et land de ikke har mer ansvar for enn ethvert annet norsk barn. Eller enhver annen norsk borger, for den del.

Holocaust-minnesmerket i Berlin Foto: Pawel Kopczynski / X00616

Debatten om Israel går egentlig langs to spor: Det ene handler om Israels dag til dag-politikk, om jødiske bosetninger på palestinske områder, om trefninger langs grensen til Gaza, om politikk og militærmakt. Den debatten angår ikke jødiske nordmenn mer enn andre nordmenn.

Det andre angår jøder over hele verden. Det handler om Israels rett å eksistere. Også de som var uenige i opprettelsen av Israel, må forholde seg til at staten finnes i dag. Det er den eneste jødiske staten i verden. Under andre verdenskrig fantes den ikke. Svært få land åpnet sine grenser for jøder på flukt. De fleste hadde ikke noe sted å dra. 6 millioner jøder ble drept i et industrielt folkemord. I Holocaust. Mange av de overlevde hadde knapt slektninger igjen.

Det opprinnelige prosjektet

Noen mener at Holocaust ikke hører hjemme i debatten om Israel. Jeg mener tvert om at det er vanskelig å diskutere Israels sikkerhet som stat uten at Holocaust ligger under. Uavhengig av hva man måtte mene om dagens ledere og deres politikk, så må man forstå den grunnleggende frykten som finnes i de fleste jødiske familier. En frykt de har arvet. De vet at de kan komme til å trenge beskyttelse. Da skal de være forberedt. De skal ikke engang til la seg lede inn i gasskamre fordi de ikke har noe sted å søke tilflukt.

Aps partisekretær Haakon Lie var en av Israels statsminister Golda Meirs nære venner. Til høyre pastor Kaare Lunde. Foto: Scanpix

Israels grunnleggere ønsket en stat der jøder og arabere kunne leve side om side, i fred. Israel var opprinnelig et ikke-religiøst, venstreorientert prosjekt. Aps mektige partisekretær Haakon Lie var en nær venn av statsminister Golda Meir. Det var tette bånd mellom norske sosialdemokrater og israelske ledere. I dag er det motsatt. LO har vedtatt boikott av Israel, og særlig Aps ungdomsorganisasjon AUF kjører en ensidig linje i den israelsk-palestinske konflikten.

Den ensidige debatten

Det er underlig at så mange i den norske debatten synes ute av stand til å se at konflikten har to sider. Begge parter har en forståelig frykt for den andre, begge parter har et forståelig behov for trygghet og stabilitet, og begge parter har gjort store feil. Ingen av dem er tjent med at folk utenfra ensidig heier på en av partene. Det styrker de ytterliggående kreftene på begge sider, og gjør det vanskeligere for dem som ønsker å finne frem til løsninger alle kan leve med. Løsninger som antagelig vil oppfattes som dårlig både blant jøder og palestinere, men som likevel kan aksepteres blant mange fordi det vil være bedre enn dagens situasjon.

les også

Les kommentaren: Heiagjenger skaper ikke fred

For Israel er det maktpåliggende å få til en tostatsløsning. Hvis ikke det skjer, vil jødene over tid havne i mindretall. Da må de enten gi slipp på det jødiske ved staten, eller frata andre borgere deres demokratiske rettigheter. Begge alternativer er usedvanlig dårlige. Uavhengig av hva dagens israelske ledere mener, er det avgjørende for Israel at palestinerne får områdene de trenger til å etablere en levedyktig stat.

Det er få steder i verden debatten om disse spørsmålene er mer intens enn i Israel. Israelsk politikk er polarisert. Og levende. Omgitt av land der det hverken er ytringsfrihet eller demokrati, har Israel både en fri presse og uavhengige domstoler. I de palestinske områdene, derimot, forfølges journalister. Kritikere og aktivister fengsles.

Dårlige ledere

Palestinerne fortjener bedre ledere enn de har i dag. For ni år siden møtte tegneren og jeg daværende statsminister på Vestbredden, Salam Fayyad. Han ønsket å bygge en palestinsk stat, stein for stein. Børs, politi, skattesystem, sentralbank. Institusjoner som når de sto der, ville gjøre det tydelig for alle at palestinerne hadde sin egen stat. Oppnådd uten slagord og demonstrasjoner, med handling, ikke ord. Men Fayyad ble undergravet av sine egne. Han ble presset ut før han fikk fullført jobben.

Fred i Midtøsten synes lenger unna enn på lenge. Det betyr også at behovet for en nødhavn ikke er blitt mindre i løpet av de siste 70 årene. Tvert om.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder