VARSLER: Lektor og Fritt Ord-vinner Simon Malkenes. – Så lenge ledelsen i Oslo-skolen ikke vil gratulere ham med prisene, er det vanskelig å ha tillit til at de virkelig ønsker kritiske blikk på egen virksomhet velkommen, skriver kronikkforfatteren.
VARSLER: Lektor og Fritt Ord-vinner Simon Malkenes. – Så lenge ledelsen i Oslo-skolen ikke vil gratulere ham med prisene, er det vanskelig å ha tillit til at de virkelig ønsker kritiske blikk på egen virksomhet velkommen, skriver kronikkforfatteren. Foto: Hallgeir Vagenes

«Det er trist å se at verken Astrid Søgnen eller skoleledere har gratulert lektor Simon Malkenes med de prestisjetunge varslerprisene.»

MENINGER

Som mamma til barn i Oslo-skolen har jeg på nært hold sett mange kritikkverdige sider av en skole med stort fokus på læringstrykk og resultater.

debatt
Publisert: Oppdatert: 22.05.18 07:37

GUNHILD NOHRE-WALLDÉN, mamma

I dag er det åpen høring om ytringsfrihet i Oslo-skolen på rådhuset. Som engasjert mamma vil jeg følge denne med stor interesse fordi jeg gjennom flere år har deltatt i den offentlige skoledebatten. Som mamma til barn i Oslo-skolen har jeg på nært hold sett mange kritikkverdige sider av en skole med stort fokus på læringstrykk og resultater.

På radioens Dagsnytt 18 den 20. april 2018 etterlyser direktør i Utdanningsetaten (UDE), Astrid Søgnen, kritiske stemmer i skoledebatten. Jeg tar denne oppfordringen og ønsker å dele min erfaring. 

I 2015 ble jeg invitert til å holde et innlegg på et seminar i regi av Kultur- og utdanningskomiteen i Oslo kommune. Her snakket jeg om barn med skolevegring, om fem- og seksåringer som møter en skolehverdag med ukentlige fredagstester, om øving til kartleggingsprøver og negative symboler for egenvurderinger. Jeg viste frem eksempler på egenvurderinger som skolen til mine barn brukte: smilefjes, strekmunn og surefjes.  Jeg stilte spørsmål om hva uketestene og egenvurderingene gjør med selvbildet til de aller yngste. 

I pausen kom flere bort til meg og ville snakke. Mange var opprørte over det jeg hadde fortalt. Direktør Astrid Søgnen snakket også til meg. Hun sa med pekefinger og streng stemme at jeg måtte slutte å spre anekdoter og myter om Oslo-skolen. Dette var ikke en oppmuntring til meg om å fortsette mitt skoleengasjement. Jeg opplevde samtalen som svært ubehagelig.

Å delta i skoledebatten som foreldre er en vanskelig balansegang. Hvor mye kan man fortelle om barnas skolehverdag uten å blottlegge barna i media? Og hvor lite konkret kan man være uten å bli avfeid med at man forteller anekdoter og myter? Det fins foreldre som synes det er vanskelig å kritisere skolehverdagen til barnet, og samtidig bevare et godt forhold til læreren og skoleledelsen. Derfor våger de ikke å delta i den offentlige debatten.

Jeg har i mitt skoleengasjement pekt på mange kritikkverdige konsekvenser av mål- og resultatstyringen i Oslo-skolen. Jeg har ment at dette er legitim systemkritikk. Jeg har tenkt at dette er viktige bidrag, som skoleledere med interesse vil ta med seg videre i arbeidet med skolens utvikling – til det beste for alle barn.

I stedet førte systemkritikken til at 140 rektorer i november 2015 rykket ut i Aftenposten med et forsvarsskrift for Oslo-skolen. Her ble kritikere av skolesystemet i Oslo marginalisert og isolert til å være én lærer (Simon Malkenes) én journalist (VGs Shazia Majid) og én mamma (meg).  Vi ble anklaget for å hetse og svartmale Oslo-skolen. 140 rektorer skriver at kritikken ikke er til elevenes beste, at målhysteriet er medieskapt og at vi tegner en skrekkvisjon av skolen som de ikke kjenner seg igjen i. De spør hva vår agenda er. Det er umulig å lese de 140 rektorenes kronikk som en invitasjon til å få flere kritiske blikk på egen virksomhet – ei heller som en erklæring om mer åpenhet og et bedre ytringsklima i Oslo-skolen.  Som mamma er det vel også lov å si at det var overveldende å få et opprop fra 140 rektorer mot seg i landets største avis. 

I Aftenposten den 10. mai inviterer rektor Elin Brandsæter skoleledere til dugnad for å styrke åpenhetskulturen, og skriver at «vi trenger kritiske blikk på egen virksomhet for å bli bedre». Men fra talerstolen på konferansen om ytringskultur i Osloskolen 14. mai 2018, henviser Brandsæter til kronikken fra 140 rektorer. Jeg synes det er oppsiktsvekkende. Kritiske blikk er bra, men veldokumentert og legitim systemkritikk er altså svartmaling og hets. Jeg hører to tunger tale. Vil skoleledere bare lytte til kritikk som de kan kjenne seg igjen i?

Man skal selvsagt tåle saklig uenighet når man deltar i den offentlige debatten. Likevel må skoleledere og direktører være bevisste at maktbalansen i debatten ikke er likeverdig. Hvis vi skal ha en åpen og konstruktiv debatt der foreldre og lærere våger å delta, kan ikke kritiske stemmer bli marginalisert og avfeid med hersketeknikker som at «vi kjenner oss ikke igjen», at det som fortelles er myter og anekdoter eller at etatens egne målinger viser at mange trives.

Det er flott at skoleledere og direktør Astrid Søgnen og ønsker å gjøre ytringsforholdene i Oslo-skolen bedre. Dessverre ser jeg ingen ta selvkritikk for det dårlige ytringsklimaet og fryktkulturen. Det bekymrer meg.

Det er trist å se at hverken Astrid Søgnen eller skoleledere har gratulert lektor Simon Malkenes med de prestisjetunge varslerprisene Stockmanns Hammer og Fritt Ords Honnørpris. Så lenge denne anerkjennelsen uteblir, er det vanskelig å ha tillit til at de virkelig ønsker kritiske blikk på egen virksomhet velkommen.  

Når jeg skriver denne kronikken, kjenner jeg på at det både er skummelt og ubehagelig å stå i den offentlige skoledebatten. Jeg heier derfor på initiativet om tillitsreform og åpenhetskultur fra det nåværende byrådet og skolebyråd Inga Marte Thorkildsen.

----
Direktør i Utdanningsetaten Astrid Søgnen svarer på kritikken:
«Jeg husker godt møtet som omtales, men samtalen husker jeg helt annerledes. Jeg snakket med Gunhild Nohre-Walldén og opplevde at vi hadde en god samtale. Tenkte på det i etterkant. Det var viktig for meg å anerkjenne hennes kritikk – uten at jeg var enig i alt.»

Her kan du lese mer om