Om «Generasjon prestasjon»: – Hva er det som feiler oss?

– Slik sett er generasjon prestasjon først og fremst en voksenfantasi fra en tid der de unge ble fortalt at de kunne bli akkurat hva de ville, som kanskje aldri var hverken sann eller sunn, og som ved utgangen av 2018 uunngåelig står for fall, skriver forfatteren av boken «Generasjon Prestasjon».

OLE JACOB MADSEN, professor i kultur- og samfunnspsykologi.

Et av inneværende års største mediebegivenheter for barn og unge var MGPjr 2018-finalen som gikk av stabelen 3. november i Telenor Arena. Tema for årets konkurranse var «å være god nok», som de 10 talentfulle unge artistene alle framførte mer enn gode nok musikalske variasjoner over. 

Men antagelig er jeg ikke den eneste voksne seeren som undret meg over det lett paradoksale i hvordan perfeksjonskrav, stress, press og psykiske helseplager er blitt hverdagskost for den oppvoksende generasjon, samtidig som de til de grader presterer - som på Fornebu denne lørdagskvelden. Direkte foran drøyt 15.000 publikummerne og en halv million TV-seere uten øyensynlig tegn til nervøsitet. 

Generasjon prestasjon er de blitt kalt, unge i Norge født på 2000-tallet, som kjennetegnes å være veltilpassede, aktive, hjemmekjære og opptatt av å gjøre det bra, ikke minst på skolen, i idrett og på sosiale medier. Men for noen blir summen av disse aktivitetene et voksende problem når kravene i lengden blir utmattende.

Velferdsforskningsinstituttet NOVA har i Ungdata-undersøkelsene gjennom flere år kartlagt hvordan norske ungdomsskole- og videregående elever har det og finner at unges psykiske helseplager har økt markant både for gutter og jenter spesielt de siste to årene.

I videregående oppgir eksempelvis 29,3 prosent av jentene og 10,8 prosent av guttene nå et høyt nivå av depressive symptomer. Især er det press om å gjøre det bra på skolen som de unge oppgir som stressende. Særlig gjelder det for jenter, og disse ser også ut til å lide mer av press fra flere arenaer, der det å være flink på skolen også kan komme i konflikt med å være populær sosialt og fysisk attraktiv ut fra konvensjonelle kjønnsroller.

Det er også blitt påpekt hvordan utdanningsvesenet har erstattet arbeidslivet som den saliggjørende institusjonen for å bli voksen. Mens arbeidslivet før bød unge på muligheter også for dem som manglet formell kompetanse eller høyere utdannelse, er mange slike jobber forsvunnet i senere år. Rommene for feilskjær er helt enkelt blitt mindre.

Som en ung kvinne, min tidligere student Linn Julie Skagestad intervjuet, uttalte om hvordan dette erfares: «Man blir så redd for å gå glipp av seg selv». Logisk er utsagnet absurd, man kan ikke ikke være seg selv.

Psykologisk gir det derimot mening, og setter fingeren på hvordan mange unge i dag frykter at voksenlivet er dømt til å bli mislykket hvis de ikke presterer i deres formative år og kommer inn på utdannelsen de ønsker. Denne forvaltningen av seg selv og sin framtid ser ut til å skape et betydelig subjektivt ubehag for mange, særlig jenter.

Hvordan skal vi så møte utfordringene mange unge står overfor? I tråd med mantraet: «Dette må skolen løse!» er folkehelse og livsmestring bestemt innført som ett av tre tverrgående emner i oppdateringen av Kunnskapsløftet som er ventet og tre i kraft høsten 2020.

Det hersker bred tverrpolitisk enighet om dette, men et spørsmål som melder seg er om det er rett medisin å introdusere ytterlige et moment generasjon prestasjon skal mestre. Inntil nylig het det da også at livet skal leves, ikke mestres.

Og hvorfor drøfter man ikke årsakene til opplevd stress og press som fritt skolevalg i større grad? Eller om summen av tester og prestasjonskrav i elevenes skolehverdag er for stor, framfor å belage seg på å ansvarliggjøre de unge til å regulere seg selv og tilpasse seg kravene via stressmestring og mindfulnesskolering?

Mye tyder også på at når VG og andre tonegivende medier for alvor tok i bruk betegnelsen «generasjon prestasjon» høsten 2014 så var det rett og slett mer attraktivt å lage flink, men psyk-oppslag framfor ikke så flink, men psyk-reportasjer.

Antageligvis er førstnevnte simpelthen mer klikkvennlig, både fordi det utfordrer det tradisjonelle bildet av psykisk syke og i større grad virker appellerende for leserne. Dessuten vet vi at både journalister, psykologer og politikere i stor grad rekrutteres fra den øvre middelklassen, så antagelig er «generasjon prestasjon» mer representativt for dem og deres barn enn resten av befolkningen utenfor Oslos Ring 3. 

les også

Vibekes kjæreste: – Jeg skal gjøre det vi hadde planlagt

Kanskje er det også nødvendig med en viss realitetsorientering om at det fortrinnsvis ikke er et problem verken å være flink eller ha store ambisjoner på egne vegne. For man har sannsynligvis et langt bedre utgangspunkt i livet selv om man i perioder skulle være stresset, enn om man ikke er så flink og ikke så ambisiøs. Her kan en viss klassebevissthet med fordel komme tilbake på moten.

I arbeidet med boken min Generasjon prestasjon har jeg nemlig sett en merkbar tendens til at det er de ressurssterke unges plager som får dominere den meningsbærende offentligheten, og i verste fall forlede oss til å tro at prestasjonspress er den største utfordringen for alle unge i Norge i dag. 

Sistnevnte er likeledes mer ressurssterke og artikulerte enn gjennomsnittet til å sette sine unike livsutfordringer på dagsorden i sosiale medier eller etablerte medier som Aftenpostens Si ;D-sider.

Mens den store gruppen unge som sliter hverken er spesielt skoleflink eller ambisiøse («generasjon stagnasjon») og har gjerne mer enn nok med seg selv og en hverdag preget av vanskelige familieforhold, rus, mobbing, mishandling, arvelige sykdommer eller lav sosioøkonomisk status.

I undersøkelser av unge som opplever at familien har dårlig råd så oppgir 55 prosent 4-6 psykiske helseplager, mens for unge som opplever at familien har god råd så rapporterer kun 12 prosent om like mange plager.

Det kan heller aldri gjentas for ofte at økte psykiske helseplager blant unge, ikke er det samme som økte psykiske lidelser. Førstnevnte er plagsomme tilstander, men ikke i så stor grad at det kvalifiserer til en klinisk diagnose slik som psykiske lidelser. Her viser heller ikke forskning noen reell økning i motsetning til hva mange tror.

Det er nok kjennetegnende for vår tid at vi i det hele tatt har startet å registrere psykiske helseplager. Rent forskningsmessig gir det mening da man fra år til år kan studere endringer i unges svarmønster om hvordan de opplever livene sine.

Men det kan virke som i oversettelsen fra forskningsrapporter til nyhetsoppslag går de store linjene tapt, og i stedet blir vi som regel sittende igjen med alarmistiske enkeltoppslag der det alltid finnes en forsker eller brukerorganisasjonstalsperson der ute som kan legitimere bekymringen på vegne av de unge.

Medieoverrapportering om unges psykiske uhelse kan også være problematisk hvis unge i større grad begynner å kjenne etter og lettere fortolker kroppens konstante strøm av signaler som faresignaler. Helsens paradoks har psykiateren Anthony Barsky kalt det faktum at til tross for at den jevne amerikaner lever stadig lengre og har stadig bedre helse, så oppgir de samme personene at de subjektivt føler seg mer sykere.

Naturligvis er den en bivirkning av at folk pådrar seg flere sykdommer når de lever lenger, men Barsky framhever også amerikanske helsemyndigheters i utgangspunktet velmente folkehelsekampanjer som utslagsgivende for at befolkningen også ble mer sykdomsfokuserte.

Kanskje bør vi derfor også starte og ta den psykiske helsens paradoks på alvor, ikke minst for unge mennesker? Men den såkalte nye åpenheten om psykiske lidelser målbærer isteden et ideal om at det først og fremst gjelder å snakke om det, og lufte problemene ut i alle kanaler.

Som råd har det nok mye for seg i mellommenneskelige og terapeutiske relasjoner, men i offentligheten er det ikke nødvendigvis god samfunnsmedisin. I det minste bør man da slutte å la seg overraske over at å snakke om det ikke ser ut til å dempe fokuset på psykiske plager hos unge, men snarere intensivere oppmerksomheten omkring dem.

Oppsummert: Unges opplevelse av sin hverdag fortjener å tas på alvor, men det må gjøres på en måte som ikke overdrive dem og øker bekymringene.

En voksen oppgave med andre ord, som de fleste foreldre vil ha utfordringer med. Det hører vel også med til å være voksen. Innimellom kan man også undre seg over om voksengenerasjonens intense monitorering av hvordan unge egentlig har det kan slå over fra det velmenende til det usunne.

Den framsynte tyske ungdomsforskeren Thomas Ziehe bemerket allerede på 1980-tallet hvordan ungdomsdiskursen - altså tilbøyeligheten til å snakke om de unge – ble mer framtredende i offentligheten fordi det har blitt samtidskulturens foretrukne måte å diskutere vår tids store problem på.

Gevinsten er nemlig at vi kan holde angsten behørig på avstand ved alltid å tematisere problemene våre utelukkende via de unge. Bare tenk på hvordan vi gjerne snakker om utfordringene mobiltelefon eller livet foran skjermene skaper, som om problemet utelukkende handler om de unge.

Eller når de menneskeskapte klimaproblemene dukker opp i en samtale og man til stadighet kan støte på voksne som innrømmer at de ikke er så engasjert, før de skynder seg å legge til: «Man barna mine de er engasjert de!»

Jeg tror Ziehe var inne på noe sentralt, som har tiltatt i styrke og blitt et problem både for de unge og voksne. For de unge, fordi vi invaderer ungdomstiden deres og fratar dem muligheten til selv å definere hvem de er.

Og for oss voksne, fordi hele tiden å snakke om vår tids store samfunnsproblem indirekte via de unge i realiteten er å kapitulere for at vi kan løse dem, og isteden legge byrden sømløst over på neste generasjon.

Slik sett er generasjon prestasjon først og fremst en voksenfantasi fra en tid der de unge ble fortalt at de kunne bli akkurat hva de ville, som kanskje aldri var hverken sann eller sunn, og som ved utgangen av 2018 uunngåelig står for fall.

Men det har kanskje de unge visst hele tiden. For som fjorårets MGPjr-finalist skabandet F5 i rytmisk driv dementerte i sitt bidrag:

Generasjon prestasjon
Dette er en rar situasjon 
Generasjon prestasjon 
Det hele er en illusjon