bilde

Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Kommentar

Kommentar: Julens tre visemenn

De tre visemenn het Arne, Arnljot og Astow. Uten dem ville høytiden vært fattigere. Men alle står i skyggen av en større julestjerne.

Vi har vaska gølvet med Prøysen (vel, ikke med ham, akkurat, men til «Julekveldsvisa»); vi har børi ved, akkompagnert av Rolf Just Nilsen og «Julekveld i skogen», og vi har sett opp fuggelband med lydsporet fra Jens Book-Jenssens norske adapsjon av «White Christmas» – «Min barndoms hvite jul», også kjent fra Dizzie Tunes-repertoaret.

Men bak enhver suksessfull artist står gjerne en mindre kreditert opphavsmann: Arnljot Høyland (1924–2002) som komponerte «Julekveldsvisa» i 1944; Astow Ericson (1921–2004) som i 1963 skrev «Julekveld i skogen» og Arne Paasche Aasen (1901–78) som i 1956 ga norsk språkdrakt til Bing Crosbys superslager – verdens mest solgte singleplate, ifølge Guinness rekordbok. Solgt i mer enn 50 millioner eksemplarer, og versjonert på over 100 millioner album.

les også

De fremmede i Betlehem

Norsk biografisk leksikon og Store Norske oppgir Book-Jensen som norgeshistoriens suverent mestselgende plateartist. Blant hans største suksesser regnes «Min barndoms hvite jul». En barndom tekstforfatter Paasche Aasen (1901–78) tilbrakte i fødebyen Steinkjer, siden på Lademoen og Singsaker i Trondheim, før han ble revolusjonær og proletarbevegelsens hovedleverandør av arbeidersanger:

«Frihetens forpost».

«Vi bygger landet».

«Sleggene synger».

«Seieren følger våre faner».

Til å være radikal sosialist med Moskva-sympatier, født inn i et aktivistisk kommunistreir, er det påfallende mange referanser til jul, bibelske metaforer og Vår Herre selv i Paasche Aasens diktning. Ord om hellighet, Gud og korsfestelse flettes inn i revolusjonære vers om et jordisk rike som skal omstøte verden.

Et intervju i ukebladet Familien i 1962 har tittelen «Umulig å leve uten håpets himmel over hverdagen». Fra dikterhjemmet på Sagene ser man et bilde av Josef og Maria med Jesusbarnet i Betlehem på den ene stueveggen. Langs den andre et husalter med salmebok, alterlys, bønneskammel og Maria-ikon. Poeten poserer andektig med oppslått bibel på fanget.

les også

Same procedure ...

«Livet ville være for trøstesløst, for meningsløst, uten noe å tro på. Vi må ha lov til å ha noe å tro på», sier han. «De taler som en prest!» bemerker journalisten. Samme kommentar får Paasche Aasen også i TV-portrettet «Dette er Deres liv» tre år senere. Da nikker han blygt til programleder Kari Borg Mannsåker, og takker.

I diktet «Hakekors-jul» (fra «Blomster og brød») påkaller han Jesus med antifascistiske besvergelser Nordahl Grieg og Arnulf Øverland senere skal gjenta.

I et annet refses besteborgere som har erstattet julens innhold med ribbedram og sigar. Dagsaktuelt? Jo, men også det har opphav i en tidlig diktsamling, «Hotel Europa», et skremmende frempek fra det Herrens år 1933.

I mellomkrigstiden var han redaktør for det litterære magasin «Arbeiderens jul», og skrev en rekke humanistiske tekster som etter hvert skulle finne veien til kirkerom og salmebøker.

les også

Donalds juleevangelium

Hvordan henger dette sammen? Var han likevel ikke glødende ateist, som han programmessig helst skulle være på sosialismens ytterfløy?

Brageprisnominerte Arild Bye (61), forfatter av mursteinsbiografien «Arne Paasche Aasen: Fra verdensrevolusjon til De nære ting» (Aschehoug, 2018), mener at han kanskje aldri helt var den Gudsfornekter foreldrene ønsker seg.

I likhet med alle hans tre søsken var Arne døpt. Men da familien flyttet til Oslo ble han fritatt fra sang- og religionsundervisning på Grünerløkkens skole. Typograf Edolf Aasen og hustru Augusta, medstifter av arbeiderkvinneforeningen i Trondheim og Aps første kvinnelige bystyrerepresentant, hadde nå meldt seg selv og barna ut av kirken, som de så på som proletariatets fiende.

les også

Kommentar: Kampen mot kristendommen

Augusta hadde kommet tidlig med i det sentrale partiarbeidet, og var sammen med Einar Gerhardsen delegat til Den tredje Internasjonale i Moskva i 1920. Her forulykket hun under dramatiske forhold, og ble stedt til hvile ved Kremls mur.

Hennes eldste sønn kom seg aldri til mors grav. Enda det lenge var hans inderligste ønske. Men slik Ap endret sitt forhold til Moskva, gikk også Paasche Aasens syn fra beundring til kritisk avstand. Da han hadde midler og mulighet til å reise, representerte Kreml et Sovjetregime det var uaktuelt å legitimere med en visitt.

I mellomtiden var Paasche Aasen altså blitt partiets huspoet. Lest av folket, hyllet av massene. Oversatt i utlandet. Oversett av kolleger. Daglig publiserte han sine vers i Arbeiderbladet, det skulle etter hvert bli mer enn 4000 dikt i bunden form – alt kunne ikke være like godt, rimeligvis. Som rimsmed i pressen var hans metode journalistens. Dagens vers, glemt i morgen. Da var et nytt på trykk. Kultureliten fnøs av ham.

Så la han skam til skade ved å skrive for tidens populærartister. Kurt Foss og Reidar Bøe herjet VG-lista og Ønskekonserten med «Blåveispiken» og «De nære ting»; til Book’n leverte han slagere og revyviser på løpend bånd, og han jekket opp platesalget til Kirsti Sparboe og Sølvi Wang.

les også

Kommentar: Med Gange-Rolv til julekildens utspring

På 1950-tallet var han dessuten selv blitt det biograf Bye kaller en underholdningsberømthet, idet han mer enn gjerne delte scene med artistene han skrev for. Alltid elegant i tøyet, i snakketøyet likeså, og med en sjarmerende tilforlatelighet som gjorde ham i ubeskjemmet stand til å mikse tøysevers og det eleverte vidd med prologer og demagogisk parolepoesi.

Arne Paasche Aasen skrev sangene som oppildnet arbeiderbevegelsen, men som også forente fløyene. Det var ham partiet tød til når sår skulle leges.

Han reiste en kulturell grunnmur i Arbeiderpartiet. De har vært gode på det. På å bygge. Vedlikehold er ikke Ap like flinke til. De synger sangene, men har ikke hegnet om minnet om han som ga sitt kunstneriske liv til partiet. Også i arbeiderbevegelsen har ettermælet forfalt til «leilighetsdikter». Da han døde kom det ingen initiativ fra Ap om hverken å koste begravelsen eller betale for gravstein.

les også

Yngve Kvistad kommenterer: Tusen år med kristendom

I ettertid burde det vært lett å se hvordan rimsmeden ble dømt ut fra kvantitet i en overveldende produksjon, og ikke den åpenbare kvalitet i det beste han skrev. Anerkjennelsen kom fra helt andre miljøer enn Youngstorvet.

Arne Paasche Aasen var visemannen som øynet en høyere himmel. Det viste seg å være taket i Folkets hus.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder