STALIN OG NORGE: – Jeg ser på Stalin en kynisk opportunist, som kun hadde forakt til overs for svakhet, ikke minst den ettergivenhet, naivitet og pasifisme som Ap-regjeringen representerte, skriver Alf R. Jacobsen. Foto: ASSOCIATED PRESS

Debatt

Alf R. Jacobsen svarer historiker: – Krigshistorien må stadig granskes på nytt, også etterkrigshistorien.

Hva ville Stalin?, spør historikeren Svein Holtsmark i en kommentar til min bok «I Stalins skygge» i VG forleden – med referanse til det arktiske Norge i 1945/46: Svalbard, Bjørnøya, Finnmark og Troms. Svaret er enkelt, som han selv erkjenner: Vi vet ikke.

Publisert:

ALF R. JACOBSEN, forfatter

Riktignok gjorde Holtsmark norsk historie store tjenester da han midt på 90-tallet i russiske arkiver gravde fram dokumenter, som viste at krefter i den sovjetiske generalstaben og UD ivret for en okkupasjon av Nord-Norge helt sør til Narvik.

Men verken Holtsmark eller andre historikere fullførte løpet, trolig som følge av at tilgangen til ny informasjon i Moskva gradvis ble vanskeligere. Det han skriver i artikkelen er derfor det samme han har skrevet og sagt de siste 20 år, og det gir oss ikke innsikt i hva som foregikk i Stalins hode i de avgjørende månedene etter krigens avslutning.

Alf R. Jacobsen Foto: Terje Mortensen

Det siste dokumentet Holtsmark har lagt fram viser at byråkratene i sovjetisk UD den 6. august 1945 purret på Kreml for et svar på forslaget om en innmarsj i den nordlige landsdelen, som var nedbrent og delvis folketom. Deretter tørker kildene inn. Vi vet ingenting om hvilke diskusjoner som foregikk om Norge mellom Stalin og Politbyråets indre krets fra 6. august til ordren om tilbaketrekning fra Varanger kom 11. september 1945.

Vi vet ingenting om den nordlige 14. armes og KGBs informasjoner og planer. Vi vet ingenting om Stalins vurdering av argumentene for og imot en besettelse av Troms og Finnmark med isfrie havner mot Atlanteren.

les også

Hva ville Stalin?

Det vi vet er at 6. august er en dato av en helt spesiell betydning: historiens førte atombombe jevnet Hiroshima med jorden, en bombe som ifølge lederne i Moskva i virkeligheten var rettet mot Sovjetunionen, ikke Japan. Stalin røpet samtidig en påfallende interesse for den tyske hær som fortsatt sto i Norge, deriblant den sterke og veltrente Armee-Abteilung Narvik på 150 000 mann, som russerne forgjeves hadde forsøkt å nedkjempe.

Armeen kunne ved hjelp å få håndgrep settes på krigsfot og sto i veien for en sovjetisk innmarsj i de sentrale delene av Nord-Norge. Fra sine spioner i London visste Stalin på dette tidspunkt at Churchill hadde gitt ordre om planlegging av en preventiv krig mot Sovjetunionen ved hjelp av ti tyske divisjoner for å hindre et kontinent under total kommunistisk kontroll, kodenavn Operasjon Utenkelig.

Da han under Potsdam-konferansen i juli overraskende reiste spørsmål om de tyske troppene i Norge, kan det neppe være tvil om at han insinuerte at de ble holdt i beredskap for en desperat sluttkamp om Europas skjebne. Like åpenbart er det at Churchill oppfattet hintet da han lynhurtig svarte: «Jeg holder ikke troppene som et ess i ermet for bruk i tilfelle det skulle oppstå misforståelser i nord.»

les også

Da Norge nesten endte bak Jernteppet

Pluss content

På basis av sine studier av omkringliggende dokumenter er Holtsmarks fortolkning at Stalin ikke hadde offensive planer mot det arktiske Norge, omtrent som om bildet av den fredsæle Uncle Joe skulle være ekte, og ikke et forvridd propagandaportrett av en av historiens mest blodtørstige og hensynsløse tyranner.

Jeg ser ham i stedet som en kynisk opportunist, som kun hadde forakt til overs for svakhet, ikke minst den ettergivenhet, naivitet og pasifisme som Ap-regjeringen representerte. Min tolkning er derfor annerledes.

Jeg tror han ville ha tatt Nord-Norge om kost/nytte-kalkylen hadde gått opp. Atombomben og de tyske bergjegernes nærvær i Troms var to av elementene, som gjorde prisen for høy og som førte til at han dro Den røde hær tilbake over grensen. Det var samtidig et sjakktrekk som styrket Ap og NKP i valgkampen høsten 1945.

les også

Løper VG Kremls ærend?

Dessuten satt han fortsatt med hovedgevinsten: Ap-regjeringens knefall 9. april 1945 til kravet om felles herredømme over Spitsbergen, en ettergivenhet som lett ville kunne ha fått alvorlige følger om russerne hadde fulgt opp saken i 1946. Norges hovedforhandler, ambassadør og seinere utenriksråd Rolf Andvord, var som jeg viser i boken, under et intenst KGB-press som følge av seksuelle utskeielser med unge menn i Moskva og Teheran.

Med støtte av en sterk og lydhør pro-sovjetisk falanks i Ap og generalsekretær Trygve Lie i FN er det lett å forestille seg utfallet: Uten egen militær kapasitet ville Norge ha blitt Moskvas juniorpartner i Arktis. Spitsbergen, Bjørnøya, Barentshavet og etter hvert kysten av Troms og Finnmark ville gradvis ha kommet under sovjetisk dominans. Indirekte ville effekten ha blitt like dramatisk: Norge ville bli regnet som en del av Østblokken. Vi ville neppe ha blitt i stand til å akseptere Marshallhjelp – et program som Ap-regjeringen så seint som sommeren 1947 helst ville si nei til.

Det er først når alle bitene i puslespillet granskes i et kritisk lys at et nytt bilde trer fram og nye tolkninger åpenbares. Norge var i glideflukt østover, et fenomen som Holtsmark og en rekke andre historikere synes å bagatellisere – som de bagatelliserer den andre store skandalen: AP unnlot å informere folk om trusselen mot Norges suverenitet, en unnlatelsessynd som uten tvil bidro til å sikre partiets seier i valgene.

Høstens debatt om Hjemmefronten og jødene viser at deler av krigshistorien stadig må granskes på nytt av uavhengige og kritiske krefter. Holtsmarks holdning bekrefter at det samme gjelder etterkrigshistorien.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder