Josef – den glemte helten

Josef kommer ofte i skyggen av Maria og Jesusbarnet. Det i seg selv er ganske overraskende i et mannssamfunn som datidens Palestina.

KIM LARSEN, førsteamanuensis, katolikk og skribent i VG

Hva vet vi om den historiske Josef? Hans familie stammet fra Nasaret. Av yrke var han en håndverker, mest sannsynlig tømrer, kanskje også murer. Slikt arbeid hadde ikke noen særlig status i datidens samfunn, så vi kan anta at Jesus vokste opp i en relativt fattig familie.

Maria kom også fra enkle kår, og eksempler på at de ikke var økonomisk velholdne antydes i forbindelse med beretningen om det offeret som foreldrene bar frem i tempelet. De fattige bar frem et par turtelduer eller to dueunger. De rike hadde råd til å betale for det virkelige offeret, et årsgammelt lam.

Matteusevangeliet tegner et kort, men interessant bilde av Josef, som på avgjørende måte beskytter og verner Maria fra mobben og skammen blant sitt eget folk, og ikke minst fra barnemassakren til Herodes. Evangeliet er nøye med å påpeke at Josef hadde blått blod i årene. Han tilhørte kongeslekten i Israel, og Maria og Josefs vandring til Betlehem antyder nettopp en slik avstamning.

Betlehem var «Davids by», stedet hvor Messias skulle bli født. Nettopp denne linken til Messias er avgjørende i Matteusevangeliet.

Selv om den tidlige kirken har påfallende lite å fortelle om Josef, blir han etter hvert en yndet person i kunsten, og flere historier om denne «mystiske» mannen begynner å ta form i ulike tekster. En slik tekst er Jakobs-evangeliet, som man antar ble skrevet på midten av det andre århundre. Det er et apokryft skrift, som ifølge tradisjonen mangler «guddommelig inspirasjon», men som likevel har fått stor betydning i kirkehistorien.

Jakobs-evangeliet handler egentlig mest om Maria, og burde kanskje fått navnet Maria-evangeliet. Det omhandler i hvert fall hennes tidlige historie frem til og med Jesu fødsel, og bidro til å skape flere levende forestillinger om hennes rolle i frelseshistorien. Det fortelles blant annet om at Maria ble oppdratt i tempelet, og at prestene ikke visste hva de skulle gjøre med henne da hun som 12-åring ble ansett som gifteklar. Ifølge forfatteren av Jakobs-evangeliet kalte da yppersteprestene inn til et rådsmøte for å finne ut av saken. Det ble bestemt at alle enkemenn blant folket skulle innkalles til tempelet. De ble bedt om å ta med seg en tørr stav og på en av disse ville Gud gi et undertegn. Gud skulle «gjennom et mirakel vise hvem som [skulle] bli Marias ektemann». Det skjedde ikke noe tegn med det samme. Først da Josef bar frem sin stav ble miraklet stadfestet: «Se, en due sprang frem fra staven og satte seg på Josefs hode» (Jak 8). Prestene i tempelet visste da at Josef var den utvalgte mannen til å ta vare på Maria.  

Det var altså ikke foreldrene som giftet bort Maria, det var det presteskapet i Jerusalem som gjorde. Ifølge historien i Jakobs-evangeliet var det Gud selv som sto bak denne utvelgelsen.

Likevel leser vi at Josef var ganske motvillig. Han var redd for å bli gjort til latter av folket. I tillegg var han en eldre enkemann som allerede hadde flere barn. Maria var rett og slett for ung for ham, og han vegret seg i det lengste for å ta på seg ansvaret. Josef ble likevel presset av prestene i tempelet, og ifølge historien brukte de all sin kløkt og makt for å få Josef til å ta Maria til seg. De truet ham med Guds vrede, og påpekte tyngden i å ikke ta Guds vilje på alvor. Til slutt ga Josef etter og tok Maria til seg.

I kunsten finner vi denne scenen uttrykt, hvor Josef etter harde protester likevel tar Maria med seg hjem. I en av mosaikkene i den godt bevarte bysantinske Chora-kirken i Istanbul, finner vi fremstillingen av Josef og Maria på vei til sitt nye hjem. I bildet ser vi at Josef har en av sønnene sine med seg på vandringen. Slike bilder bidro til å gjøre det lettere å forstå kirkens syn på saken, at Maria på den ene siden var evig jomfru, også etter Jesu fødsel, og på den andre siden at Jesus hadde søsken. Evangeliene påpeker nettopp at Jesus hadde brødre. De ble likevel av kirken forstått som Jesu halvbrødre, siden Josef hadde sønner fra sitt tidligere ekteskap.

Selv om Josef kommer i skyggen av Maria og Jesusbarnet i julen, er han en helt sentral person i dramaet som feires julenatt, og i dag ser vi at kristne over hele verden holder ham frem som et viktig forbilde. Josef ses på som en modig og rettskaffen mann som trosser farer og skam. Han beskyttet og vernet de han var glad i, tok ansvar for sin kvinne og sitt barn, og førte dem som flyktninger i trygghet til et nytt land. For det har han også blitt æret som skytshelgen for arbeidere og håndverkere, for kirkegårdsgravere og ingeniører, og for de reisende og de forviste.

Josef er kanskje den viktigste farsfiguren som historien nesten glemte. Etter Jesu barndomsfortellinger i evangeliene hører vi ikke mer til ham. Han forsvinner så å si ut av historien, og har overraskende nok fått liten plass i evangeliene og andre historiske kilder.

Det er på høy tid å løfte frem Josef som en av de store heltene i julefortellingen. Ikke bare på hans festdag som er 19. mars, men også i «denne glade juletid».