Foto: RONALD JOHANSEN, ITROMSØ

«Sorry, gamle griser. Det er over nå»

debatt
Publisert:
MENINGER

Det er nye tider. Og godt er det.

EGON HOLSTAD, kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Menn som misbruker makt går andre tider i møte, og iallfall de som har følt at makten deres har gitt et eller annet slags frikort til å ture frem på et vis alle egentlig er klar over ikke er greit i det hele tatt.

Etter å ha fulgt Giske-saken minutt for minutt har det stadig slått meg hvor lite unik hele saken i grunnen er. Det som gjør den så voldsom i alle slags medier er mer det politiske spillet, og det faktum at det skjer i toppledelsen til det som – enn så lenge – er Norges største politiske parti. Ellers er det lite nytt her.

Menn med makt utnytter makta for å tilrøve seg friheter de ikke har. Tafsing, tilnærmelser, slibrige meldinger, sleazy kommentarer og seksuelt overmot har dessverre vært vanlig i alle miljø der det finnes maktforskjeller, og det er primært menn som har tatt seg friheter.

Dette er ikke særegent for verken politikk, mediehus eller i skuespillermiljø, selv om det er særlig disse bransjene som har fått berettiget tyn i det siste. For dette skjer overalt, og jeg tror ingen bransjer trenger å føle seg spesielt trygge.

Forskjellen er bare at nå pipler sakene ut. Det å varsle er – mer eller mindre over natta – blitt litt enklere. Sjansen for at du blir hørt og tatt på alvor er litt høyere enn før #metoo skylte over oss.

Jeg tror vi alle har hatt venner, kolleger eller bekjente vi har visst har beveget seg i grenseland eller langt over. Folk som alltid er drita og teite på bar eller firmafester, idioter som alltid slenger heslige meldinger med seksuelt tilsnitt til dem rundt seg. Kjipe folk som alltid bryter intimgrenser i selskapslivet eller på jobb.

Der vi før kanskje bare ristet oppgitt på hodet og tenkte «Han er nå alltid sånn», har vi nå blitt ristet litt opp alle og enhver. Det er veldig bra, og det var på høy tid.

Det er heller ikke slik at noen innerst inne har trodd at trakasseringene de har bedrevet har vært greit. Seksuelt maktmisbruk er noe som har pågått vel vitende om at det ikke er OK, men der sjansen for å bli tatt, med følger for den som trakasserer, har vært så små at det bare har fortsatt med griseriet.

Lenge før #metoo kicket inn, hadde vi en presidentkandidat i USA som ble avslørt der han tilbake i 2005 sa at han i kraft av sin kjendisstatus kunne gjøre omtrent som han ville. «Jeg blir automatisk tiltrukket av vakre kvinner. Jeg begynner bare å kysse dem. Det er som en magnet. Bare kyss. Jeg venter ikke engang. Og når du er ei stjerne, lar de deg bare gjøre det. Du kan ta dem på fitta. Du kan gjøre hva som helst».

Uttalelsene i opptaket er helt ville. I Norge hadde vi kjente politikere som hånlig flirte dette bort som manneprat og garderobespråk. Noen måneder etterpå bla han valgt til president. Jeg liker å tro at dette hadde kostet det politiske livet til en norsk politiker, om noe lignende kom frem.

Nå har sannsynligvis ikke Trond Giske sagt noe lignende, men han har uansett gått så langt i både direkte handlinger og kommentarer at han nå er ferdig som nestleder i Arbeiderpartiet, og han kan dermed aldri lede landet som statsminister.

Ikke på grunn av ett enkelt tilfelle, der man har ord mot ord, men i serie av tilfeller mot en rekke forskjellige kvinner, i forskjellige tidsrom, fra forskjellige miljø. Ikke løse og udokumenterte rykter eller vage påstander, men innrapporterte varslinger.

Det forunderlige i slike saker er autorefleksen når avsløringene ligger på bordet. For det handler alltid først og fremst om å berge partiet, om hvor tøft det er for dem som er avslørt, og hvor vanskelig det er for maktmisbrukerne. Ofrene kommer alltid i siste rekke når det skal gjøres opp status.

Da nåværende olje- og energiminister Terje Søviknes (som da var ordfører i Os kommune) bla avslørt i å ha skjenket en 16-årig jente full og hatt sex med henne på et landsmøte for FpU, etter jenta varslet, trakk han seg som førstekandidat for Frp til stortingsvalget.

Siv Jensen og partiledelsen vedgikk senere at de hadde hørt om hendelsen da Søviknes ble nominert til Stortinget i 2001, men partiets ve og vel ble satt foran, og derfor ble det heller ikke gjort noe. Pressekonferansen hun og Carl I. Hagen holdt etter avsløringene var en absurd, krokodilletåredryppende seanse, der det først og fremst handlet om hvor tøft dette hadde vært for dem.

Ikke for jenta, som i avsløringen kunne fortelle at hun var både traumatisert og gikk til behandling for det.

Da Roger Ingebrigtsen i Troms AP trakk seg umiddelbart fra alle politiske verv, på grunn av et seksuelt forhold til en 20 år yngre politiker (hun var 17, Ingebrigtsen 37), var det også Arbeiderpartiet som ble viet mest omtanke. Til Dagsrevyen, samme kveld som saken sprakk, sa blant annet Ingebrigtsen

«[…] Jeg vil ikke gjøre livet vanskelig for de jeg er mest glad i av alt: Det norske Arbeiderparti […] Jeg er trist, men føler ingen bitterhet. Jeg vil fortsette å elske Arbeiderpartiet livet ut». Partiet über alles, der også.

Siden også disse avsløringene fikk følger for nominasjonene til stortingsvalget, ble også beskyldninger om drittpakke fremsatt fra flere, også fra sentrale folk i andre partier. Varsleren ble dessverre igjen den store taperen.

Og nå ryker Trond Giske. Alle vet hvorfor. Det er fordi han har begått gjentakende overtramp mot en rekke kvinner. Likevel sier han selv at hovedgrunnen til avgjørelsen om å trekke seg er hvor belastende dette har vært for hans familie. Ikke fordi han gjort noe galt. Ikke fordi noen andre har blitt rammet av hans misgjerninger.

Lokalpolitiske støttespillere i Trøndelag prøver likevel febrilsk å vri seg unna og berge Giskes ære. Det er å snu hele situasjonen på hodet. 

Det er selvsagt en stor belastning å bli utsatt for et beinhardt mediekjør som det Søviknes, Ingebrigtsen og Giske har opplevd. Ikke minst for familien. Det er det ingen grunn til verken å latterliggjøre eller betvile. Jeg synes også en ektefelle skal ha lov til å gi sin uforbeholdne støtte i en vanskelig tid, uten å motta hets, da dette er noe ingen andre har noe med. Å støtte folk som sliter er menneskelig og bra.

#metoo har forhåpentligvis skapt permanente endringer som burde skjedd for lenge siden. Det er fortsatt tidlig å konkludere, kanskje glir vi mer tilbake slik det var inntil nylig, men det er grunn til å være forsiktig optimist. Først og fremst på varslernes vegne.

Det vil fortsatt være svært krevende å varsle, det vil fortsatt være forbundet med skam og risiko å si fra, men det vil sannsynligvis bli ørlite enklere i fremtiden. Da har vi iallfall dyttet verden i rett retning, selv om det fortsatt er langt igjen til vi er i mål.

Ris eller ros til våre nye artikler? Hjelp oss ved å svare på to superkjappe spørsmål.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Denne artikkelen handler om