SKJEBNEVALG: Tidligere statsminister Silvio Berlusconi har gått til valg på å reversere reformene som har gitt Italia ny troverdighet i finansmarkedene. Foto: Pier Paolo Cito/ Ap

Kommentar

Skjebnevalget

ROMA (VG) Ulempen med å la det enkelte lands borgere velge sine ledere, er at omverdenen som regel vet bedre.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

Hvordan er det mulig at oppegående italienere med vett og samfunnsmoral i behold i det hele tatt kan vurdere å gi sin stemme til Silvio Berlusconi? undrer vi.

Slik vi hoderystende konstaterte at amerikanerne foretrakk en George W. Bush foran våre kandidater, Al Gore (2000) og John Kerry (2004). Og fortsatt er det riktig vondt å lese hvordan britene kastet vrak på Winston Churchill da krigen var over. Blod, svette og tårer var bare såå 1944, mente velgerne, og ga Clement Attlees arbeiderparti historisk storeslem i 1945.

Ordet skjebnevalg er en patosfull klisjé, men italienernes stemmegivning denne gang er akkurat det: Mer enn hvem som skal bekle de ulike taburetter, er dette et tillitsvotum med vide konsekvenser.

I et worst case-scenario kan vi få sanne Gro Harlem Brundtlands ord om at alt henger sammen med alt. Et EU i knestående vil få dramatiske følger for norsk eksportindustri.

Etter selv å ha brakt landet på konkursens rand, går Berlusconi til valg på å reversere alle reformer som har gitt landet ny troverdighet i finansmarkedene. Så sent som før helgen uttalte han at gjeldskrisen og spriket i markedsrentene mellom det Italia må betale for sine obligasjonslån og det Tyskland slipper unna med, bare var «ren fantasi».

Berlusconi satser høyt på at folks raseri mot Monti-regjeringens boligbeskatning og innstramminger overskygger faren for nasjonal bankerott.

Går Italia konkurs, ryker eurosonen. Uten den rakner EU, det har både Merkel og sjefen for den Europeiske sentralbanken sagt.

Folks frustrasjonsnivå kan også bane vei for komikeren og TV-personligheten Beppe Grillo, som har bygd en populistisk plattform på fullt forståelig politikerforakt og generell misnøye. Han vil melde Italia ut av NATO og EU, men har ikke noe alternativ å komme med.

Ironisk nok står hat-retorikken mot EU i kontrast til italienernes alminnelige syn på unionen, som de vet har finansiert storstilte veiprosjekter, gitt enorme landbrukssubsidier - og, som vi har kunnet lese her i VG - tatt økonomisk ansvar for Italias arkeologiske og historiske arv. Det landet selv ikke har vært i stand til.

Folk er forbannet på den politiske eliten, og selv om de samtidig fyrer av salver mot Mario Monti og hans EU-venner, handler ikke dette om EU-hat.
De er irritert på tyskerne! Især på forbundskansler Angela Merkel. Hun får skylden for å ha påført Italia alle offentlige nedskjæringer, og mange sauser det hele sammen slik min oppbragte drosjesjåfør gjorde da vi måtte stoppe for en kortesje med svarte politikerlimousiner:

- Se hva de kjører; kun Mercedes, BMW og Audi! Ikke en Fiat eller Lancia. Våre politikere er mer opptatt av å sørge for Merkels bilindustri. Er det rart dette går til helvete?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder