KRIGEN VAR I GANG: – Det er viktig å huske på at borgerkrigen allerede var et faktum før intervensjonen. Ingen av partene var sterke nok til å vinne, og det er sannsynlig at borgerkrigen hadde eskalert, slik Syria kan være et eksempel på, skriver Sylo Taraku i dette svaret til Kjetil Rolness.
KRIGEN VAR I GANG: – Det er viktig å huske på at borgerkrigen allerede var et faktum før intervensjonen. Ingen av partene var sterke nok til å vinne, og det er sannsynlig at borgerkrigen hadde eskalert, slik Syria kan være et eksempel på, skriver Sylo Taraku i dette svaret til Kjetil Rolness. Foto: Harald Henden , VG

Statsviter svarer Rolness om Libya: Libya ble sviktet ETTER intervensjonen

debatt
Publisert: Oppdatert: 23.09.15 17:04

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Den politiske prosessen i Norge før Libya-intervensjonen var kritikkverdig. Men det kunne gått bra i Libya hvis FN og NATO ikke overlot landet til seg selv etter Gaddafis fall.

SYLO TARAKU, statsviter og generalsekretær i LIM

• PROSESSEN. Professor Terje Tvedt, sosiolog Kjetil Rolness og flere har rett i at beslutningsprosessen i forbindelse med Libya-intervensjonen var kritikkverdig. Og det var ikke særlig troverdig å se hvordan norske myndigheter uttrykte sterk skepsis mot intervensjonen den ene dagen for så å være ivrige intervensjonstilhengere dagen etter.

LES: Kjetil Rolness – Den norske bombesikkerheten

• RISIKOVURDERINGEN. Diktatoren Muammar Gaddafi hadde kommet med alvorlige trusler mot Benghazi og han ble vurdert som uberegnelig. Ingen kan med sikkerhet si at situasjonen ikke var potensielt farlig for sivilbefolkningen i Benghazi, men enig med Rolness når han skriver at det var «høyst uklart hvor reell denne trusselen var».

• DEN ARABISKE LIGA OG LEGITIMITETEN. Rolness skriver videre at «Den Arabiske liga og den Afrikanske Union fordømte bombingen». Vel, ingen intervensjon har hatt større legitimitet enn Libya-intervensjonen. Det var faktisk Den arabiske ligaen selv som tok til orde for innføring av en flyforbudssone i Libya (12. Mars 2011) etter at Gaddafi angivelig brukte kampfly for å bombe sivile. (Selv Muslimbrødrene etterlyste en intervensjon). Dette ble fulgt opp av FNs sikkerhetsråd fem dager etter. Ingen stemte mot resolusjon 1973. Gaddafi var isolert og opposisjonen fremstod som forent og klare til å overta. National Transitional Council (NTC) var anerkjent av Den arabiske ligaen og i praksis av hele Vesten. Det er riktig at Arabisk Ligaens generalsekretær Amr Mussa kritiserte «bombing av sivile mål» underveis: «The Arab League had wanted the protection of civilians and not the shelling of more civilians». AU foreslo riktignok en fredsløsning på konflikten, men de også anerkjente NTC den 20. sept.

• GJENNOMFØRINGEN. Det må sies at presisjonsnivået i denne intervensjonen var uvanlig høyt, selv om heller ikke denne gangen var det mulig å unngå «collateral damage» med 100 prosent. Også Human Rights Watch har anerkjent NATOs bestrebelser for å unngå sivile tap, men har etterlyst etterforskning for totalt 72 sivile drepte. Det er et poeng at pilotene ikke var forberedte osv. men alt skjedde utrolig fort og det gikk ikke så dårlig militært sett, snarere tvert imot.

• RESULTATENE. Rolness skriver: «Resultatet kjenner vi nå. Framgang for reaksjonære krefter. Ytterligere kaos og elendighet for de sivile.»

Det er viktig å huske på at borgerkrigen allerede var et faktum før intervensjonen. Ingen av partene var sterke nok til å vinne, og det er sannsynlig at borgerkrigen hadde eskalert, slik Syria kan være et eksempel på.

Kontrafaktiske vurderinger kan være spekulative, men vurderinger av ulike scenarier hører med i en debatt om Vestens intervensjon i Libya.

En kan se for seg at vestlige politikere så på som en mulig militær suksess etter tilbakeslagene og frustrasjonene i de langvarige konfliktene i Afghanistan og Irak, som for øvrig ikke var «humanitære intervensjoner». En rask inngripen med angrep fra luften, uten å risikere egne soldater på bakken; en kort prosess med Gaddafi-regimet, og opposisjonen kunne sette i gang reformarbeidet. I begynnelsen virket det lovende, det gikk som vi alle vet fryktelig dårlig etter hvert. Dessverre.

Den viktigste lærdommen er en repetisjon av tidligere erfaringer: Det finnes ingen quick fix-løsninger i krig.

FN og NATO manglet en overordnet strategisk plan, og Libya ble overlatt til seg selv etter intervensjonen. Derfor trenger vi en debatt om alle sider av Libya- intervensjonen, og det er bra at den kommer nå.

• IDEALISME VERSUS REALISME. Beslutningsprosessen har som sagt vært kritikkverdig, men det betyr ikke at årsaken ligger i naiv norsk idealisme. Rolness skriver at: «Norske politikere var bombesikre på å gjøre det rette.» Det har han naturligvis ikke dekning for. Humanitære argumenter ble brukt for å legitimere norsk deltakelse, men med tanke på den sterke skepsisen som ble uttrykt på forhånd – inkludert hos statssekretær i UD, Espen Barth-Eide – så kan en ikke entydig slå fast at Norges beslutning først og fremst var idealistisk motivert.

Det er mer sannsynlig å tenke at det – med et FN-mandatet på plass (det overrasket mange), og med et USA som ønsket en lav profil – var det opportunt for Norge å stille opp for USA og NATO. Risikoen for Norge var liten og legitimiteten var stor.

En skal heller ikke se bort fra et motiv om å investere i norsk NATO-basert sikkerhet, og et bedre forhold til vår viktigste allierte USA. Forholdet hadde blitt satt på prøve på grunn av den rødgrønne regjeringens uvilje mot blant annet å sende norske soldater inn i krigshandlinger sør i Afghanistan – slik USA ønsket – og uttrekningen av norske styrker fra Irak.

Jeg sier ikke at utenriks- og forsvarspolitikken skal være så kynisk, men den er ikke så idealistisk som Libya-kritikere later til å tro.

Denne artikkelen handler om