TAKTISK RENVASKING? – Marine Le Pen er en langt mer taktisk partileder enn sin far, Jean-Marie Le Pen. Under hennes ledelse er unge, begavede og velkledde politikere med intellektuell kapasitet i ferd med å ta over partiet. Marines niese, 27-årige Marion Le Pen, er i dag det europeiske ytre-høyres poster girl, skriver Bård Larsen.

TAKTISK RENVASKING? – Marine Le Pen er en langt mer taktisk partileder enn sin far, Jean-Marie Le Pen. Under hennes ledelse er unge, begavede og velkledde politikere med intellektuell kapasitet i ferd med å ta over partiet. Marines niese, 27-årige Marion Le Pen, er i dag det europeiske ytre-høyres poster girl, skriver Bård Larsen. Foto: AFP

Debatt

Liberalere i alle land – foren dere!

Enhver liberaler bør kjenne sin besøkelsestid i tiden vi nå går inn i. Høyreside eller venstreside spiller ingen rolle, skriver Bård Larsen.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

Det er mange som ser sitt snitt til å være katalysator for misnøye og slitasje der etablerte partier vakler. Høyrepopulister spiller på en sammenstilling av reaksjonær nasjonalkonservativ vekkelse og (som oftest) økonomisk proteksjonisme, hyppig med støtte fra Russland, og i noen tilfeller i tospann med venstrepopulister.

I Øst-Europa sitter reaksjonære i regjering. I Frankrike kan høyreradikale Marine Le Pen bli president.

Bård Larsen.

Om fenomenet Trump kan man si at selv om han ikke skulle bli president, har valgkampen hans åpnet en Pandoras eske, der mentaliteter i det amerikanske samfunnet har blitt utløst og neppe finner veien tilbake med det første.

Er det liberale demokratiet i fare?

Les også: Troen på det liberale demokratiet

Hva er populisme?

Presise teoretiske avgrensinger av populismefenomenet er ingen enkel sak, fordi begrepet er flytende. Vi står dermed i fare for å bruke et begrep som treffer så bredt at det ikke gir særlig mening. «Alle» politikere henvender seg til folket, alle politikere vil prøve å snakke et språk som vanlige folk forstår.

En snever tolkning av populismebegrepet inkluderer i første hånd den innvandringsfiendtlige, illiberale nasjonalkonservative og proteksjonistiske høyrepopulismen, samt i noen grad også illiberal venstrepopulisme. Et begrep som har blitt benyttet er «autoritær populisme».

Logikken synes å være at det er mer demokratisk at majoriteten gjennom valg – helst folkeavstemning – gir sin tilslutning til et parti eller en sak som uthuler demokratiet, enn at demokratiets institusjoner gjør det vanskelig for den impulsive majoritet å få umiddelbart gjennomslag for dramatiske omveltninger.

At det folket bestemmer gjennom simpelt flertall (50.1 prosent holder) må effektueres raskt og effektivt er selvsagt budskap som klinger godt i deler av befolkningen, når usikkerhet og misnøye råder (også med god grunn), og den etablerte politikken ikke finner umiddelbare løsninger. Det tyder på handlekraft at sterke ledere fnyser av demokratiets og rettsstatens forsinkende institusjoner: Man skal få ting gjort. «I alone will fix it», som Trump formulerer det. Eller for å parafrasere Tyrkias president Erdogan om seg og sitt parti: «Vi er folket, hvem er dere?»

Det som blir tilsynelatende blir glemt er selvsagt at demokratiet krever langt mer enn at flertallet bestemmer. Det liberale demokratiets oppgave er å balansere flertallsmakt og mindretallets rettigheter, gjennom autonomi, individuelle rettigheter og pluralisme.

I ytterkantene

At populisme trives i de politiske ytterkantene bør ikke overraske. Radikalismens drivreim har alltid vært elendighetsbeskrivelse. Det ligger i den radikales «natur» ikke å være opptatt av pluralistisk politikk, fordi løsningsmomentet følger av elendighetsbeskrivelsen: Hvis du mener det bestående (her: det liberale demokratiet) er råttent og umenneskelig (eller ugudelig), og styrt av en konspirasjon av eliter, må det bestående fjernes.

I forskermiljøer er transformasjonen av høyreradikale treffende blitt omtalt som «designerfascisme».

For noen år siden fremsto franske Front National, i likhet med en rekke andre høyreradikale partier, som vulgære, brautende og antidemokratiske, med et direkte rasistisk språk. Marine Le Pen er en langt mer taktisk partileder enn sin forgjenger (og far), Jean-Marie Le Pen. Under Marines ledelse er unge, begavede og velkledde politikere med intellektuell kapasitet i ferd med å ta over partiet.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Marines niese, 27-årige Marion Le Pen, seiler opp som partiets arvtager. Hun er i dag det europeiske ytre-høyres poster girl. Tyske AfDs leder, Frauke Petry, er kanskje den fremste eksponenten for den høyreradikale fasadevasken.

Det franske høyreradikale Front National har sterke bindinger – også økonomiske – til Russland. Partiet har mottatt minst ni millioner euro fra Kreml. Som gjenytelse er Front National svært vennlig innstilt til Putin og har blant annet gitt sin støtte til annekteringen av Krim. Ifølge Marine Le Pen er Putin en prominent beskytter av «den europeiske sivilisasjonens kulturarv».

I en utgave av The Economist kan vi lese at en fjerdedel av setene i Europaparlamentet tilhører populistiske partier, både til høyre og venstre. Tendensen er at disse utgjør en pro-russisk blokk i Strasbourg. Tyske Die Welt (31.8.16) publiserte en meningsmåling som viste at en tredel av velgerne hos høyreradikale AfD og venstreradikale Die Linke har større tillit til Putin enn til sin egen forbundskansler.

Et sivilisasjonssammenbrudd i den vestlige verden fremstår som lite sannsynlig. Ikke minst fordi oppslutningen om demokratiske institusjoner og liberalt demokrati fremdeles er betydelig.

På den annen side: Historie og politikk kan utarte og bevege seg i retninger få hadde trodd. Katastrofer kan også inntreffe i «den beste av alle verdener». Alt som virker fast – nesten uforanderlig – kan hurtig bli flytende og størkne i nye former.

Les også: Er Donald Trump facist?

«Pest eller kolera»-retorikken

Det er godt mulig at USA nå får en autoritær president. Og en stor del av æren for det må gjerdesitterne ta. De som i måneder har pumpet mediene fulle av «pest eller kolera»-retorikk. Om man formidler at det nesten er likegyldig hva du stemmer på, kan man like gjerne stemme Trump. Det er dette som er slående: Fraværet av å forstå når man står ovenfor en historisk utfordring – en «clear and present danger».

Det kan skyldes flere forhold. For noen antagelig at man ikke vil være gissel av realpolitikk, at man alltid vi «si det som det er» og ikke ta ansvar for konsekvensene, selv om de kan bli ekstremt alvorlige. For andre er hatet mot «elitene» så sterkt at man er ute av stand til å mobilisere forakt for Trump. Og for atter andre er det kanskje slik at man rett og slett liker mannen uten å ville si det rett ut.

Følg VG Meninger på Instagram ved å klikke her eller legge til @vgmeninger

Det «pest eller kolera»-folket ikke har forstått (eller vil forstå) er alvoret. Men enda viktigere: At Trump tar feil utenfor normallandskapet. Det er fullt mulig å være ytterst kritisk mot Clinton og mye av det som skjer i USA – at hun tar feil i nær sagt alt – men man må forstå at den kampen må tas når man har forhindret det abnormale å få innpass i Det hvite hus.

Enhver liberaler – og da liberal i ordets videste forstand – bør kjenne sin besøkelsestid i tiden vi nå går inn i. Høyreside eller venstreside spiller ingen rolle.

Det er ikke ensbetydende med at populismens oppslutning bør idiotforklares. Ikke minst fordi økonomiske og demografiske forhold til et viss punkt er i samsvar med den høyrepopulistiske retorikkens problembeskrivelser.

Satt på spissen kan Europas liberale falle for egne grep: Ved «idiotforklaring» av populismens velgermasse, eller ved å gå på akkord med grunnleggende liberale idealer.

Les Bård Larsens Civita-notat: Liberalt demokrati i krise?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder