Farlig handlingslammelse

Skjønner vi hva som treffer oss? 150 000 flyktninger er mer enn hele Stavanger.

MARTE GERHARDSEN, leder i Tankesmien Agenda

Den politiske debatten om flyktningene forholder seg ikke til realitetene, og vi er i ferd med å gjøre feil som vil koste oss dyrt i framtida.

Mer enn Stavanger

Dersom ankomsttallet per uke fortsetter som nå, vil vi komme opp i om lag 150 000 nye flyktninger i 2015 og 2016. Det er selvfølgelig stor usikkerhet knyttet til tallene. Det kan bli flere og det kan bli færre. Uansett er det svimlende mange.

I Stavanger bor det 132587 mennesker. De har 40 barne- og ungdomsskoler, et stort universitetssykehus, mer enn 145 restauranter, flere kjøpesentre og et fantastisk kulturhus. Nå kommer det et antall flyktninger som minst vil være flere enn Stavangers innbyggertall. De vil trenge skoler, sykehus, butikker og kollektivtransport.

Forskjellen på flyktningene og Stavangers innbyggere er de kommer med to tomme hender, uten nettverk og vil være avhengige av vår hjelp for å komme i gang med livene sine.

Langt fra løst

Når man følger debatten om migrasjon til Norge kan det nesten høres ut som om problemene nå er løst, etter at et bredt flertall på Stortinget har vedtatt noen innstrammingstiltak.

Det er svært langt unna virkeligheten. For det ene er ikke 20 punktsplanen uttømmende. Mange av tiltakene krever detaljering og nye runder på Stortinget før de kan settes ut i livet.

Men selv om alle tiltakene skulle få maks effekt, er det uansett slik at de aller fleste som kommer har rett til beskyttelse etter flyktningkonvensjonen. Om tallet for 2015 og 2016 blir som prognosen, eller litt færre, er det uansett en formidabel utfordring, som mangler sidestykke i vår nyere historie.

Les også: Erna Solberg varsler innstramminger i tilbudet til asylsøker

Mer omfattende enn gjenreisningen

Da vi skulle gjenreise Finnmark etter nazistenes herjinger, skulle vi hjelpe om lag 50000 mennesker tilbake til nedbrente byer og bygder. Det ble en nasjonal dugnad der hele landet bidro. Byggeprosjekter i andre deler av landet ble satt på vent, først måtte finnmarkingene få tak over hodet.

Nå skal vi hjelpe tre ganger så mange. Det er dette det handler om. Situasjonen krever et langt større alvor og et helt annet tempo enn det vi har sett til nå.

• For det første må vi få på plass en effektiv operativ håndtering av de som kommer. Vi må omdisponere folk i forvaltningen og sørge for at vi har langt flere som kan gjennomføre asylintervjuer og få raske avklaringer. Det er både uholdbart og uakseptabelt at ventetiden nå øker hver eneste uke. Dette er uheldig for flyktningene og det er svært kostbart for samfunnet å ha tusenvis av mennesker som ikke får mulighet til å bidra.

• Videre må vi sikre at vi har akseptable midlertidige botilbud til de som kommer. Dette vil ikke UDI klare alene. Her må hele statsforvaltningen bidra. Flyktningene må i størst mulig grad involveres i matlaging, vasking og annet praktisk arbeid ved mottakene. Det er også viktig å identifisere hvem som har kompetanse til å undervise slik at vi rasket mulig kan organisere provisorisk undervisning for barn i mottakene.

• Når søknadene er behandlet må flyktningene som har fått opphold fordeles på kommuner etter et forhåndstall basert på innbyggertall og andre relevante variabler. Dagens ordning der kommunene velger selv er urettferdig, og den virker ikke. Det må følge penger med hver enkelt flyktning, og det må etableres god informasjon og rådgiving for kommunene.

Les også: Bred støtte til økt grensekontroll

Må ikke tillate b-lag

Alt det jeg har ramset opp til nå er de enkle tingene. Det som virkelig er krevende er det som starter når flyktningene er kommet til kommunene. Når de har fått en bolig og skal starte sitt nye liv. Hvis de ikke raskt kan forsørge seg selv, vil det få store konsekvenser for framtidas statsbudsjett. Det vil legge store beslag på sosial og trygdeytelser hvis en gruppe på størrelse med Stavanger skal leve på andres arbeid.

Det er ikke noen lettvint løsning her. Å tillate et b-lag i arbeidslivet, der flyktningene får jobbe under dårligere vilkår til lavere lønn enn andre, er en farlig vei å gå. Alle land som har latt det regulerte arbeidslivet bryte sammen har fått store grupper av såkalte working poor, det betyr folk som har så lave lønninger at de ikke kan leve av den.

Det fører også til lønnspress nedover for andre arbeidstakere. Tyskland og USA er land hvor millioner av arbeidstakere lever under fattigdomsgrensa, hvor ulikhetene øker raskt og hvor fagforeningene svekkes dramatisk.

Vi ønsker ikke en slik utvikling i Norge. På samme måte som da vi gjenreiste Finnmark er det tida for å tenke stort og langt. Vi må ta den store investeringen det er å gå tungt inn med norskopplæring, godkjenne utenlandske utdannelser og gi folk nødvendig etterutdanning slik at de kan gå inn i det ordinære arbeidslivet. I en startfase bør vi vurdere lønnstilskudd og andre sysselsettingstiltak. Partene i arbeidslivet må snarest engasjeres i hvordan dette skal utformes. Det viktige er at det gjøres innenfor rammen av arbeidsmiljøloven og et organisert arbeidsliv.

Regjeringen tar ikke nødvendige grep

Vi må også gå gjennom organiseringen av velferdsstaten og de ulike ytelsene våre. Dette er en øvelse vi uansett må gjøre i lys av fallende oljeinntekter og økte utgifter til en aldrende befolkning. Her må vi prioritere godt for å fortsatt sikre et samfunn med like muligheter. Årets statsbudsjettforlik er blottet for prioritering og vil ikke ta oss i riktig retning. Erna Solbergs regjering virker ute av stand til å ta nødvendige grep, både i den akutte håndteringsfasen og ikke minst i det langsiktige arbeidet. Å bygge framtidas Norge drukner i intern kjekling der alle skal vinne fram med sine hjertesaker.

Det foregår en internasjonal diskusjon om flyktningkonvensjonen og asylinstituttet. Det er en nødvendig diskusjon i lys av de store folkeforflytningene vi ser og forventer framover.

Men for Norge alene vil det uansett være uansvarlig å bryte konvensjonene. Som et lite og åpent land er vi helt avhengig av en verdensorden der land overholder sine internasjonale forpliktelser. Videre må vi se hva vi sammen kan gjøre for å fjerne grunnlaget for flukt. Her vil bistand, støtte til fredsarbeid og humanitært arbeid være viktig.

Jeg har skrevet om hva UDIs anslag for 2015 og 2016 vil innebære. Vi må jobbe for og håpe på at vi finner internasjonale løsninger slik at tallene for 2017 og 2018 blir lavere. Det viktigste nå er å lage politikk som svarer på de enorme utfordringene vi står overfor. Vi har muligheten, men det fordrer at vi bruker ressursene våre annerledes nå og i årene som kommer. Hvis vi ikke lykkes, vil Norge bli forandret for alltid.