SORG IKKE POLITIKK: Den massive sorgreaksjonen etter terrorangrepet i Paris skaper reaksjoner.
SORG IKKE POLITIKK: Den massive sorgreaksjonen etter terrorangrepet i Paris skaper reaksjoner. Foto: ,

Å politisere sorg

kommentar
Publisert: Oppdatert: 15.11.15 19:26

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Terrorangrepet i Paris har utløst en massiv sorgreaksjon i hele Europa. Bør det gi oss dårlig samvittighet?

Terrorens vesen er å skape frykt. Frykt og splittelse. Og denne gangen har terroristene et uttalt mål om å forsterke og kultivere oss-dem-retorikken. Å demonstrere at det er forskjell på folk. Å harselere med folks sorgreaksjoner i etterkant av terrorangrepet er å gå i fellen som er plantet.

Det siste døgnet har de fleste på min timeline på Facebook, uansett etnisitet, legning og religion, latt et slør av den franske flagget legge seg over deres profilbilde. Et uttrykk for medfølelse, samhold og sorg. Samlingsside: Terrorangrepene i Paris på video

Farlig retorikk

Kort tid etter at Facebook lanserte funksjonen har flere gjort folks profilbildeendring til politikk. Enkelte har ment at det er uttrykk for vestlig imperialisme, andre har ment at ingen bryr seg om terrorangrepet i Beirut, som skjedde dagen før Paris-angrepet. Atter andre snakket om jordskjelvet i Japan og terrorangrepet i Bagdad som skjedde samme dag som selvmordsbombere tok flere uskyldige med seg i døden utenfor fotballstadion i Paris.

Kritiser gjerne den politiske ledelsens ulike reaksjonsmønstre, diskuter gjerne flagg-funksjonen Facebook gjør tilgjengelig for Paris, men ikke for Beirut. Men en slik retorikk på individnivå er farlig. Den stempler medmennesker som iskalde kynikere.

Det er samme type dehumanisering, som vi mener utøves mot muslimer. Å dehumanisere vanlige folk er å frata dem deres menneskelige egenskaper. Den underliggende diskursen er at muslimske liv i Midtøsten er mindre verdt enn livene til vestlige. Kommentar: Ny terror, nye harde prøver

Å gjøre forskjell på folk

16. desember i fjor ble 132 barn likvidert av terrorister på kloss hold på en skole i Peshawar i Pakistan. Jeg satt på direkte-tv og gråt. Det gjorde jeg også 22. juli i år da 22. juli-utstillingen ble åpnet i Oslo.

Men jeg gråt ikke da Mumbai ble utsatt for et massivt terrorangrep. Jeg gråt ikke da et russisk charterfly eksploderte i luftrommet over Egypt i slutten av oktober og 224, de fleste russere, ble drept. Jeg gråt heller ikke da et malaysisk fly ble skutt ned over Ukraina og 283 mennesker ble drept.

Gjør jeg forskjell på folk? Er et pakistansk barneliv mer verdt enn et russisk barneliv? Er terroren på Utøya mer brutal enn terroren i Mumbai? Svaret er at det er ikke forskjell på folk. Det er forskjell på vår nærhet til folk. Lidelse, urettferdighet, tap av menneskeliv opprører oss. Uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra. Men jo nærmere oss lidelsen er, dess større er sorgen. De overlevende forteller: Isobel (22) spilte død i over en time

Det menneskelige

Jeg gråt for barna i Pakistan, fordi jeg har opprinnelse i Pakistan. De pakistanske barna lignet på mine barn. Deres knuste foreldre snakket et språk jeg også snakker. Jeg har gått i de gatene, luktet de luktene. Sorgen var lammende, fordi den var nær. Reaksjonen min var sterk, men den var ikke sterkere enn timene, dagene og ukene etter 22. juli. Og 22. juli var ikke sterkere enn når en som sto meg svært nær, døde i armene mine.

At europeere nå er i dyp sorg handler om det samme. Om at man har gått i de gatene, luktet de luktene, satt lås på broen ved Notre-Dame, tatt bilder ved foten av Eiffeltårnet, spiste makroner og drukket kaffe fra en bitte liten kopp på en kafé på et gatehjørne lik det gatehjørnet hvor blodet i går ble skrubbet vekk. Vi har sagt bonjour, eller s'il vous plait og smilt skjevt til mennesker som ligner på de menneskene som natt til lørdag flyktet fra konsertsalen i Bataclan, mens de slepte sine sårede venner bortover den smale, mørke bakgaten.

Det handler om at man kjenner noen som bor der, noen som er der på ferie, en datter man ikke får tak i, en kollega man ber tar vare, en bestevenn man trygler om å bli på hotellet. Les også: Nohemi (23) ble drept i Paris-terroren: «Alle som kjente henne var glad i henne»

Profilbilder og politikk

Etter Peshawar-angrepet endret jeg profilbilde mitt til svart. Svært få av min ikke-pakistanske venner gjorde det samme. Det var ok. Jeg forsto. Nå erstatter mange sitt profilbilde med det franske flagget. Det er ok. Jeg forstår. Mange velger #PrayforBeirut, #PrayforBaghdad, jeg respekterer, jeg forstår.

At pakistanere sørger mer for pakistanere enn amerikanere, at nordmenn sørger mer for franskmenn enn irakere er ikke kalkulert. Det er ikke et uttrykk for vestlig imperialisme. Det er ikke uttrykk for at hvite liv er mer verdt enn andre liv. Det er ikke et uttrykk for at muslimske liv er mer verdt enn kristne, eller jødiske liv.

Det er uttrykk for at vi er mennesker. Sårbare, feilbare, redde mennesker. Ikke gjør menneskelig reaksjoner om til politikk. Det tjener ingen andre enn terroristene. Det tjener intet annet enn splittelsen. Kommentar: Det traumatiske året

Denne artikkelen handler om