REFORMPAUSE: – Utdannings- og forskningsinstitusjonene er i dag lei av stadige reformer. Institusjonene må igjen bli mer selvstyrte, og makt må flyttes tilbake til fagfolk, skriver Hilde Gunn Slottemo. Foto: Trond Solberg VG

Debatt

Professorbønn til politikere

Har norske universiteter blitt en parodi på seg selv?

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie, Nord Universitet

For en tid tilbake var jeg på et møte om de siste årenes utdanningspolitikk. Der ble det referert til en professor som skal ha uttalt at universitetene i dag er blitt en parodi på seg selv.

Hilde Gunn Slottemo.

Mange av oss som var til stede humret og nikket gjenkjennende til den kverulerende formuleringa.

Uttalelsen var selvfølgelig spissformulert, men den viste til noen idealer for universitets- og høgskolesektoren som mange i dag opplever som truet.

Arbeidstid går tapt

Hva var det som gjorde at mange av oss trakk på smilebåndet og kikket megetsigende og fortrolig på hverandre? Jeg har kommet fram til ti punkter:

1) Søknadsskriving. I dag bruker mange fagansatte enormt mye arbeidstid på å skrive søknader om forskningsmidler. Kun et fåtall av disse søknadene får penger. For de aller fleste av oss er disse dagene, ukene og månedene bortkastet tid. Den kunne i stedet vært brukt til forskning og undervisning. Det bør jobbes med å finne bedre måter å fordele forskningsmidler på, for eksempel med korte idéskisser som innledning til påfølgende silingsrunder.

2) Internasjonalisering. Det er ikke lenger penger fra Norges Forskningsråd som er viktig, men midler fra EU. Signalet fra myndighetene er at mer av vår forskningsaktivitet skal finansieres derfra. Dermed må vi bruke enda mer tid på søknadsskriving i et system der det allerede er veldig mange som kjemper om beinet. Med andre ord: Enda mer verdifull arbeidstid går tapt.

3) Internasjonaliseringstrenden gjelder også vår publisering. Det såkalte «tellekantsystemet» – penger for artikler og bøker i bestemte tidsskrifter og forlag – har gjort at fremmedspråklige utgivelser er blitt stadig viktigere. Vi bruker måneder på å skrive engelske artikler som bare leses av en håndfull mennesker. Å være internasjonalt orienterte er selvsagt viktig for akademikere. Vi trenger å delta i globale fagfellesskap. Vi må likevel se hva vi står i fare for å miste ved denne dreiinga mot internasjonal publisering. Dessuten: Er internasjonal publisering like viktig i alle fag og for alle forskere, uavhengig av fagprofil og hvilke tema vi jobber med?

4) Vi bør i stedet spørre om forskningas relevans. Hva som er relevant er ikke gitt, og det er heller ikke det samme i de ulike fagene og forskningsmiljøene. Medisinere som jobber med å løse kreftgåten trenger å forholde seg til ekspertene innenfor akkurat dette fagfeltet – enten de jobber i Bergen, Berkeley eller Berlin. For en del fag er det like viktig å formidle for et lokalt, regionalt eller nasjonalt publikum. Den internasjonale målgruppa er ikke alltid åpenbar og opplagt, selv om vi alle skal være del av stimulerende fagfellesskaper.

Les også: Vi skaper livene våre baklengs

Satser på «popularitet»

5) Universiteter og høgskoler får deler av sine budsjetter på grunnlag av antall uteksaminerte studenter. Det gjør det viktig å tiltrekke seg og utdanne mange studenter. I kampen om studentene har institusjonene opprettet en rekke studietilbud som de håper skal bli populære. Da skjeler de ikke nødvendigvis til hva som er viktig for samfunnet som helhet.

Samtidig står studier med få studenter i fare for å bli nedlagt. Dermed får markedets etterspørsel etter studieplasser betydning for institusjonenes studieprofil. Ungdommers studievalg legger sterke føringer på hva slags kunnskap vi som nasjon får i framtida. Vi trenger styring av hvilke fag som er viktig for oss som samfunn. Disse fagene må tilbys av en eller flere institusjoner, til tross for at det i perioder kan være få studenter som velger dem.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

6) For å tiltrekke seg studenter har nettbasert undervisning blitt viktig. Mye av det er bra: studentene kan følge undervisninga fra sitt eget hjem, noe som gir utdanningsmulighet for flere. Likevel: En del utdanninger krever kommunikasjon ansikt til ansikt. For eksempel fordrer lærer- og sykepleieryrket dialog og klasseromsaktivitet. Dette er utdanninger som i tillegg til faglig kunnskap også skal gi en sosial og menneskelig kompetanse som en ikke så lett får via en pc-skjerm.

7) Er fokuset på forskning overdrevet? I dag skal alle fagpersoner og institusjoner drive med forskning, også de som ikke har dette som tradisjon og interesseområde. Delvis er det bra, for det stimulerer oss til å holde oss faglig oppdaterte og forskningsorienterte. Men i alle utdanningsinstitusjoner finnes det folk med liten interesse, lyst og anlegg for forskning. Noen er gode forelesere, andre gode forskere. Kanskje skal vi tillate ei viss arbeidsdeling internt i institusjonene, slik at folk kan få bruke sine anlegg på best mulig måte?

8) Opprioriter undervisning. En del fagansatte mener i dag at undervisninga taper til fordel for forskning, for eksempel i institusjonenes interne fordeling av ressurser. Enkelte føler også at deres undervisning ikke blir sett og verdsatt, til tross for at den er viktig, både for den enkelte, for arbeidsmarkedet og for samfunnet som helhet. Kan oppmerksomheten om forskning føre til ei nedvurdering av undervisning og studentkontakt, og gjøre at vi glemmer studentene og deres læring?

Alt skal bli likt

9) Felles for punktene over, er ensretting og standardisering, at alt skal bli likt, i og på tvers av institusjonene. Historikeren Narve Fulsås har sammenlignet denne utviklinga med idrettsverdenen: Tidligere tilhørte utdanningsinstitusjonene forskjellige divisjonssystemer, slik det var ett system for fotball, ett for håndball og ett for volleyball. Profesjonsutdanninger og universitetsstudier hadde ulike tradisjoner og kulturer. De ble ikke nødvendigvis sammenlignet.

Nå, derimot, skal alle drive med den samme sporten. Utdanningssektoren har fått ett felles divisjonssystem, ikke flere sideordnede. Dermed mister vi egenart og forskjellighet. Gjør det oss fattigere?

10) Til slutt: Utdannings- og forskningsinstitusjonene er i dag lei av stadige reformer. Det gjelder særlig lærerutdanningene, som i disse dager innfører femårige masterløp. Institusjonene må igjen bli mer selvstyrte, og makt må flyttes tilbake til fagfolk.

Hva som er viktig, godt og relevant avgjøres gjennom våre og offentlighetens faglige debatter. Politikerne må vise oss den tilliten. Det er min bønn til dem.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder