Foto: Tegning: Morten Mørland VG

Debatt

Bøllenes tilbakekomst?

Denne mannen må ikke få hånd om atomknappene, og det er bare Hillary som kan hjelpe oss.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

HELGE HØIBRAATEN, professor, NTNU

Trump. Du har kanskje fulgt litt med I de amerikanske primærvalgene? Hørt at Trump kaller det frastøtende og motbydelig at Hillary måtte på do under en debatt? At han mener hun bare har sitt kjønn som argument og kompetanse? At han for få dager siden ville sperre henne inne for å ha kritisert ham? Er vi kommet på feil klode?

Helge Høibraaten.

Berlusconi. Bare få år siden er det at Angela Merkel og Nicholas Sarkozy (det skal han ha) kikket hverandre kokett i øynene og nesten fniste Silvio Berlusconi ut av europeisk politikk. Hva var skjedd? Berlusconi hadde kalt Merkel en «upulbar kjemperæv», riktignok i en privat telefonsamtale som må ha hatt det i seg, for ut det kom. Europa var sjokkert, selv om jeg er blitt fortalt at uttrykket kan klinge noe mindre hinsides der nede i det – mer matriarkalske? – Syden. Det kom selvfølgelig også ut all slags annet materiale om denne italienske politikerens liv – inklusive anklager om seksuell omgang med prostituerte under lavalderen, og et forsøk på grov seksuell «flørt» under en debatt med en motstander.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger!

Den totale mannfolkunderholdning. Berlusconis politiske innflytelse i Europa tok slutt med denne fransk-tyske duetten. Men la oss tenke på Putins pumping av jern og hans muskler, på hans grønne menn som snappet Krim og slo til igjen i Donetsk. La oss tenke på kontrollen av massemedier, som Berlusconi var og er mester i hva Italia angår, og som Donald Trump behersker til mesterskap på utøverplanet, selv om han verken er president (ennå) eller medie-eier i stor stil. Den totale underholdning, rettet blant annet mot mexicanere og kvinner.

Republikansk kongress til å balansere egen president? Og dessuten mot rettsstatlig demokrati – i det karismatiske lederskaps navn. Det ser vi hos Putin og det ser vi svært tydelig av Trumps uttalelser om den dømmende makt. Vi ser det til og med av republikanske kongresslederes forsikring om at de skal nok få kontroll på sin egen kommende president via maktfordelingsprinsippet. Tydeligere kan det ikke sies.

Berlusconisering AV USA? Da Megyn Kelly gikk til angrep på Trump for hans kvinnekommentarer i begynnelsen av den amerikanske primærvalgkampen, slo han som kjent tilbake med en bemerkning som tydelig insinuerte at hun må ha menstruert den dagen. Og han fortsatte i måneder, inntil Kelly til slutt gikk til Trump Tower, for etterpå å lage en nokså idyllisk, fullstendig upolitisk forsonings-samtale mellom de to, gitt det som var skjedd forut. Trump var jo i ferd med å vinne nominasjonen og en programleder i en erkekonservativ TV-stasjon som Fox, kunne rett og slett ikke sitte i en slik skjellsordstrøm lenger. Kanskje en viss berlusconisering av amerikansk politikk er i gang? Skal bøller få gjøre seg om til gentlemen når de er effektive bøller? Jeg bare spyr.

Er karisma nødvendig? Et mer subtilt tema er følgende. Hillary, gift med karismatiske Bill, bekjenner at hun ikke er noen typisk politiker. Trump, som åpenbart er en sosialt intelligent bølle, men syltynn på politikk, har derimot til tider fremstått som et slags politisk valgkampgeni. Kanskje det snur nå, når innholdet i politikken til slutt kommer strengere inn under selve presidentvalgkampen.

Men når ble det egentlig obligatorisk å være karismatisk begavet i politikken? Var det under Helmut Kohl, denne pæreformede skikkelsen med den kjedelige kjeften som hadde flaks da muren falt? Snarere under Hollywood- og stats-skuespiller Reagan, the great communicator. Etter Reagan, Bill og Obama er det ikke så lett å være Hillary.

Men kast et blikk på den såkalte «murblomsten» Merkel, som først langsomt har kunnet opparbeide seg en viss diskret offentlig sjarm. Hun må være det beste bevis på at forsiktig, velavveid og omforent lederskap også kan funke i politikken. Det tok lang tid før hun tok mer modige og plutselige initiativ, først i kjernekraftspørsmålet natten etter Fukushima og så høsten 2015.

Habermas’ nøkternhetstese. Filosofen og polit-skribenten Jürgen Habermas gikk i 1980-årene inn for at åndelig-moralsk lederskap ikke burde være en typisk oppgave for valgte politikere i spissen av statlige administrative maktapparater. Politikere var yrkesfolk og burde finne mer nøkterne oppgaver enn karismatisk identitets-stiftelse.

Han tok nok feil, for også valgte politikere med makt er en del av den offentligheten som omfatter oss alle. Men han snakket i et land som en tørr 80-åring – Konrad Adenauer – hadde ledet på fote igjen under slagordet «Keine Experimente», mens økonomien for så vidt vokste som om det skulle dreie seg om et høyrisiko-eksperiment. Og denne oldingen satt historisk sett oppå en annen som jo hadde holdt nasjonen i totalitært grep gjennom all slags maktapparater og med karismatisk folkemystikk på partidagene i Nürnberg og i alle medier. Og ført verden til krig og forbrenning. Siden har tyske politikere måttet forholde seg til denne arven, som langsomt også blir felleseuropeisk. Vi er nå alle snart født etter 1945.

Merkel. Likevel er det jo ennå en spesialoppgave for tyske ledere å måtte møte rasende plakater der ens ansikt tegnes som Hitlers, noe Merkel har fått erfare i Hellas de siste årene. Tåler man slikt, er det kanskje heller ikke så farlig om man nå blir beskyldt for å spille rollen til Neville Chamberlain. Dette var den britiske statsminister som høsten 1938 var med på å gi Sudet-områdene i Tsjekkoslovakia til en truende Hitler, og som reiste hjem med samme proklamasjon som Disraeli 60 år før: «Peace in our time.» Proklamasjonen ble til en skrekkelig vits, før Hitler var ikke fornøyd, han ville ha krig og inntok tidlig i 1939 Prag. Et drøyt halvår senere kom krigen.

Er poenget at Merkel nå sitter som en slags Chamberlain hos Erdogan? Det er i alle fall en tanke, men da gjelder det å vite at Erdogan ikke er Hitler. Men poenget flyter visst også ut i en påstand om at det europeiske Aftenlandet er i ferd med å gå under i Merkels navn.

Det må en politiker som henne tåle, selv om Tyskland nettopp rapporterte den laveste arbeidsledigheten siden gjenforeningen i 1990, snart halvannet år etter at landet tok inn over en million flyktninger i 2015. Merkel er verken noen nestekjærlighetens Bismarck eller et nytt tysk økonomisk mirakel. Hun visste at et stort problem var oppstått og besluttet seg for å si klart fra om hva slags land hun ikke ville lede, et land uten vilje til å ta i mot flyktninger fra krig og ødeleggelse.

Clinton, Trump og atomkodene. Nettopp ble Hillary Clinton i realiteten den demokratiske presidentkandidaten. Hun har rykte blant annet som hauk, som kjøpt av Wall Street – og også som motbydelig eksemplar i Donald Trumps damegalleri. Nå braker det løs og så skal vi få se hvordan det går med denne dama som har mestret kamp i motbakke før, og med denne hensynsløse arve-rikingen som har øvd seg på reality-TV.

Han er så tvers gjennom en «fake» at han tror på sin autentisitet som ingen «true believer» kan. Han synes å tro at han kan skyte folk i New Yorks gater og folk vil juble for ham – en slags cowboy-lekefascisme som vil redde Vesten uten å forstå dens liberale prinsipper. Som knapt noen annen illustrerer han vårt mulige postmoderne kulturelle selvmord, for nå å sneie innom en debatt som også omfatter denne muligheten, selv om debatten er mer kompleks. Denne mannen må ikke få hånd om atomknappene og det er bare Hillary som kan hjelpe oss der, for kongressen har dem ikke under sin kontroll.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder