Hovedinnhold

Vi er alle Charlie

<p>MARKERING: Mange holder opp plakaten «Je suis Charlie», Jeg er Charlie, påstanden som har spredd seg via sosiale medier siden drapene ble kjent, og som gir en enkel, men sterk beskjed: Det kunne vært hvem som helst av oss. Vi er alle i samme båt, skriver VGs Anders Giæver.<br/></p>

MARKERING: Mange holder opp plakaten «Je suis Charlie», Jeg er Charlie, påstanden som har spredd seg via sosiale medier siden drapene ble kjent, og som gir en enkel, men sterk beskjed: Det kunne vært hvem som helst av oss. Vi er alle i samme båt, skriver VGs Anders Giæver.

Foto: Thierry Zoccolan, Afp
PARIS (VG) Den brutale nedslaktingen av den redaksjonelle staben i Charlie Hebdo er det foreløpig siste anslaget i en krig mot ytringsfriheten, som startet med fatwaen mot Salman Rushdie i 1989.

Tusenvis av mennesker har samlet seg på Place de Republique, bare kvartaler unna redaksjonslokalene hvor terroraksjonen skjedde for noen timer siden. Mange holder opp plakaten «Je suis Charlie», Jeg er Charlie, påstanden som har spredd seg via sosiale medier siden drapene ble kjent, og som gir en enkel, men sterk beskjed: Det kunne vært hvem som helst av oss. Vi er alle i samme båt.

Paris er kjent for sine demonstrasjoner, opptøyer og revolter gjennom historien, fra den franske revolusjonen og stormen på Bastillen til de voldsomme studentdentdemonstrasjonene i 1968 som nesten veltet den franske regjering.

Denne demonstrasjonen er annerledes, men den vil bli husket. Det er en sorg, kombinert med et behersket raseri som preger menneskene, mennesker som føler at verdiene hele sivilisasjonen er bygget på ikke bare er truet, men under direkte angrep.

Paris har alltid vært tilfluktsted og oase for kunstnere, bohemer og opposisjonelle fra hele verden. I 1978 kom sjiamuslimen Seyyed Ruhollah Khomeini hit, etter å ha vært på flukt fra sitt hjemland Iran i fjorten år, og etter at de fleste land i Midtøsten hadde avvist ham.

I Paris ble han noe av en celebritet og en ledende stemme mot det vaklende sjah-styre hjemme i Iran. Et år senere vendte han tilbake og innstiftet prestestyret ledet av ham selv, og startet sin blodige revolusjon.

I 1989, etter at landet var utslitt etter revolusjon og krig mot nabolandet Irak, foretok han et nytt radikalt grep, som startet en ny type konflikt som på sikt skulle avløse den kalde krigen. Han utstedte en dødsdom in absentia over et annen lands borger, en britisk forfatter som heter Salman Rushdie som i følge Khomeini hadde fornærmet profeten Muhammed med noen setninger i en roman kalt «sataniske vers».

Khomeinis metode var like forrykt som den var effektiv. Med noen få ord hadde han skapt en helt ny, geopolitisk situasjon som i løpet av de neste 25 årene skulle forandre sikkerhetspolitikken, legge amerikanske skyskrapere i ruiner, starte to kriger og diverse, omfattende og langvarige militære operasjoner.

Det var en genistrek i psykologisk krigføring. Den rammet de blant fienden som hadde følt seg aller mest trygge; kunstnerne, skribentene, intelligensiaen.

Den snudde hele perspektivet til den privilegerte eliten i USA og Europa og viste at det ikke bare er «vi» som ser «dem», men også de som ser oss.

Og det kanskje mest geniale i hele strategien som Khomeini, bevisst eller tilfeldig, la grunnlag for, er dette: Den bruker vår frihet mot oss. De demokratiske rettighetene, den informasjonsflyten og bevegelsesfriheten som vi har lært å ta for gitt, og som antimodernistene i Taliban, al-Qaida og IS ønsker å fjerne, er de samme som beskytter dem i deres krig mot demokratiet.

De kan skjule seg, kommunisere, agitere og aksjonere i ly av de rettighetene et åpent, demokratisk samfunn gir. De utfordrer hele vår tro på demokratiet ved å misbruke dets svakheter, dets mangel på kontroll over sine innbyggere, til å skade oss der det smerter mest.

Som ved å drepe karikaturtegnere i et land som Frankrike. Det er en avskyelig handling med dyp, symbolsk betydning. Karikaturen i seg selv er i utgangspunktet en ur-fransk uttrykksform. Maleren Honorè Daumiers nidtegninger av konger, prester og politikere i blader som La Caricature på 1800-tallet er i dag skolebokeksempler på hva en karikatur skal være.

Gjennom to hundre år har Frankrike dyrket satiren, tegneseriene g karikaturen som en egen kunstform og skapt noe av det ypperste innen sjangeren.

Og magasinet Charlie Hebdo sto midt i denne stolte tradisjonen. Frekt, uærbødig og treffsikkert mot all pompøs selvhøytidelig og nærtagende selvmedlidenhet hos presteskap, overklasse og monarki.

«Det er en ære å bli karikert», sier vestlige politikere med sammenbitte tenner. Det kan høres lett tvungent ut, men det er en sannhet som går dypere en man først tenker over. Å tilhøre et samfunn hvor man kan gjøre narr av sine ledere, er en ære og et privilegium. Å være leder, overhode eller symbol for et folk som ikke frykter deg og som ikke er redd for å gjøre narr av deg, er et enormt tillitsvotum.

De som bare lar seg krenke av sånt og som ikke er villige til å slåss for å forsvare dette privilegiet, er ikke demokratiets venner.

Det er viktig å vise dette tydelig i tiden som kommer.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger