Hovedinnhold

Hva kan vi gjøre?

<p><b>FLYKTNINGSTRØMMEN:</b> – Skal vi ha det minste håp om å fjerne årsakene til den lidelsen som vi vet også i fremtiden vil få millioner av nye mennesker til å ofre alt for å nå Europa, må vi ha mot til å bryte noen tabuer, skriver kronikkforfatteren.<br/></p>

FLYKTNINGSTRØMMEN: – Skal vi ha det minste håp om å fjerne årsakene til den lidelsen som vi vet også i fremtiden vil få millioner av nye mennesker til å ofre alt for å nå Europa, må vi ha mot til å bryte noen tabuer, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Espen Rasmussen, VG
Middelhavet er i ferd med å bli en kirkegård for titusener av desperate mennesker på flukt. I EUs krisemøte oppfordret den tyske utenriksministeren til en fordomsfri debatt om hva som kan gjøres. Dette er et mitt bidrag.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

TOMMY SØRBØ, kunsthistoriker og forfatter

Medfølelse med andres lidelse ser ut til å være en fundamental egenskap ved det å være menneske. Om dette forklares i forhold til Gud, moral, plikt eller evolusjon, spiller i denne sammenheng ingen rolle. Poenget er at når vi eksponeres for andre menneskers smerte, så vil de fleste av oss føle en akutt forpliktelse til å gripe inn, selv om vi faktisk velger å la være. 

LES:  2000 reddet fra vannet det siste døgnet

Empati på halvveien

<p>Tommy Sørbø.<br/></p>

Tommy Sørbø.

Foto: Ørn E. Borgen, NTB scanpix

I første omgang er det gjerne ofrene som får vår oppmerksomhet. I neste omgang ønsker vi å gjøre noe med årsaken til lidelsen. Men når det gjelder flyktningekatastrofen vil jeg hevde at empatien vår stopper på halvveien. Vi ønsker å hjelpe, og vi hjelper, men uten å gjøre noe med de dypereliggende årsakene. Få om noen stiller spørsmålet: Hvordan kan vi unngå at nye titusener, ja, millioner av mennesker kommer til å havne i samme situasjon?

Jeg tror nemlig mange av oss har en mistanke om at det vil kunne lede til stadige nye spørsmål, spørsmål som til syvende og sist vil bli så ubehagelig for vår egen politiske bekvemmelighets skyld, at vi velger å fortrenge dem. Vi roper på bedre grensekontroll, og ønsker å slå hardere ned på menneskesmuglerne, men de fleste innser at våre medmenneskers behov for beskyttelse, frihet og mat ikke blir mindre av den grunn.

Borgerkrigen i Syria fortsetter med uforminsket kraft. Situasjonen i Jemen er katastrofal. Forholdene i Afghanistan er uutholdelige. Palestinerne lider. Libya er på vei mot anarki. Egypt er på vei mot diktatur, og i mange andre afrikanske stater lever millioner av mennesker i dyp fattigdom, og er hver dag utsatt for undertrykkelse, vold, rasisme og overtro. Hadde vi selv levd under slike forhold ville sikkert ha gjort hva som helst for å unnslippe. 

LES:  Hanne Skartveit – Den gode vilje er ikke nok

Hvordan forklare nøden?

«Når et hus brenner, spør man ikke om årsakene til brannen», sa Buddha om det han anså for å være menneskets akutte behov for å tre ut av lidelsen og nå fram til nirvana. Men han levde i en fatalistisk verden der hver og en fikk den skjebnen han selv fortjente. Vi lever i en humanistisk kultur med ideer om rettferdighet og likeverd for alle, og da må det være tillatt å stille det enkle (og kall det gjerne naive) spørsmålet: hvorfor er det så mange mennesker i Afrika og Midtøsten som lider? At dagens flyktningestrøm først og fremst skyldes krig, politisk uro og fattigdom, vet alle. Men hva skyldes dette igjen?

De fleste samfunnsforskere, historikere og sosialantropologer vil si at det ikke er umulig å gi et enkelt svar på et slikt spørsmål. Historie trekkes ofte fram som en forklaring, men også ulike etniske og demografiske forhold. Slavehandelen og den europeiske imperialismen får gjerne noe av skylden, men også klima, naturressurser, vannmangel, analfabetisme, tilgang på mye våpen og tusen andre forhold, som på ulike måte leder fram til den akutte situasjonen som millioner av ulykkelige mennesker befinner seg i.

Det har lenge vært tabu å antyde at noe av dette kanskje kunne ha med religion å gjøre, men nå i det siste har enkelte pekt på islam som en mulig forklaring på at den arabiske våren så fort ble til vinter, og hvorfor islamske stater ser ut til å komme dårligere ut med hensyn til demokrati, levestandard og menneskerettigheter enn andre stater.

Kulturens rolle?

Men det finnes fremdeles en elefant i rommet som vi ikke snakker om, bortsett fra rundt middagsbordet. Jeg tenker på kulturen.

Kultur er naturligvis noe utrolig komplekst, som vanskelig kan reduseres til en enkel tendens, men vi bør ikke vike unna følgende ubehagelige spørsmål: Finnes det kulturer med et menneskeverd, eller mangel på sådan, som gjør at folk i disse kulturene har dårligere kontroll med naturlige impulser som vold, rasisme, blodhevn, klandannelse og kvinnediskriminering enn folk i andre kulturer?

Vestens militære engasjement i konflikter i Afrika og Midtøsten til støtte for det man i utgangspunktet oppfatter som moderate grupperinger, ender jo ofte med at disse grupperingene begår de samme grusomhetene som sine (og Vestens) fiender.

Viser ikke nettopp dette hvilken rolle kulturen spiller, i hvert fall hvis man med kultur også forstår hvilke handlingsmønstre og strategier vi mennesker har til disposisjon når vi skal håndtere konflikt og aggresjon? Ville for eksempel det dype fallet tilbake i barbariet som vi opplevde midt i Europa på 1930-tallet vært mulig uten den prøyssiske kulturen med sin vekt på militarisme, nasjonalisme, ære og kadaverdisiplin? 

Som i Tyskland etter krigen?

Jeg mener naturligvis ikke at flyktningene som kommer til Europa selv er ansvarlig for sin situasjon, og jeg er fullstendig klar over at det å operere med gode og dårlige, eller avanserte og primitive kulturer har gitt grobunn for forfølgelse og undertrykkelse.

Men skal vi ha det minste håp om å fjerne årsakene til den lidelsen som vi vet også i fremtiden vil få millioner av nye mennesker til å ofre alt for å nå Europa, må vi ha mot til å bryte noen tabuer.

Vestens militære engasjement for menneskerettigheter har i all hovedsak vært mislykket. Så hva er alternativet? I Tyskland etter krigen satte de allierte i gang et gigantisk avnazifiseringsprosjekt, der målet var å fjerne en primitiv og autoritær ideologi fra det tyske samfunnet en gang for alle. Det lyktes de med.

Er det mulig å få til noe slikt i forhold til de landene flyktningene kommer ifra, eller vil det bli en ny runde med europeisk kulturimperialisme og kolonialisme?

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger