Hovedinnhold

VG mener:

Der det er hjerterom

<p><b>BÅTFLYKTNINGER:</b> En syrisk mann holder sin månedsgamle datter etter å ha blitt reddet i land utenfor den greske øya Lesvos.</p>

BÅTFLYKTNINGER: En syrisk mann holder sin månedsgamle datter etter å ha blitt reddet i land utenfor den greske øya Lesvos.

Foto: Dimitris Michalakis, Reuters
Det hjemlige engasjementet for flyktninger som kommer til landet vårt, er imponerende.
Meninger

Denne saken handler om:

Mange står bokstavelig talt i kø for å hjelpe. Ikke minst takket være sosiale medier generelt og Facebookgruppen «Refugees Welcome to Norway» spesielt, har folk flest mobilisert i det vide og brede for å kunne bistå.

Lørdag formiddag passerte gruppen 70 000 medlemmer. For ca. en uke siden lå tallet på 300. Ønsket om å få lov til å yte et bidrag er etter alt å dømme oppriktig og økende.

LES HANNE SKARTVEITS KOMMENTAR: «FORNUFT OG FØLELSER»

Nordmenn er likevel ikke så mannevonde og hatske som ordbruken og holdningene i kommentarfeltene har kunnet tyde på. Når det kommer til stykket er de aller fleste genuint opptatt av medmenneskelighet og å uttrykke omsorg for nødstilte. Anstendigheten har seiret over egosimen, slik det også ble uttrykt i britisk presse da bildet av den omkomne treåringen Alan på den mest brutale måte viste hva dette i bunn og grunn handler om: mennesker og enkeltskjebner.

Historiene og bildene fra Middelhavslandene har vært mange. Hjerteskjærende beretninger om familier som har mistet sine. Båter som har gått ned. Vi har sett redningsoperasjoner til havs, skipbrudne som har drevet i land.

KOMMENTAR: « – LUKK ØYA OG TENK PÅ EUROPA»

Antallet berørte mennesker har vært så høyt at vi antakelig ikke har klart å forstå omfanget. Ett menneske som dør er en tragedie. Hundre tusen døde er statistikk. Den største flyktningetragedien i Europa siden Annen verdenskrig er beretningen om en varslet katastrofe.

Dette har gjort dypt inntrykk på oss alle. Vi ønsker å gjøre noe. Klær, ulltepper og leker begynner å hope seg opp hos mottaksapparatet. Akuttbehovene er mat, medisiner og en seng å sove i. Det beste er å støtte de humanitære organisasjonene økonomisk. Men fokuset på akutthjelp må ikke overskygge de immaterielle behovene som hver især av oss kan imøtekomme. Vi kan møte disse menneskene ansikt til ansikt.

Vi kan bli besøksvenn eller flyktningguide. Vi kan bli en del av «Kom Inn», som er en frivillig organisasjon der folk som holder på å lære seg norsk språk og kultur inviteres hjem på middag. Vi kan oppsøke asylmottaket og hilse på menneskene som bor der. Høre på deres historier.

Det kanskje aller viktigste vi kan gjøre, er å se dem. Det letteste i verden er å avvise det man ikke kjenner.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger