Hovedinnhold

Alle nye ideer må på bordet

<p/><p><b>REELL KRISE:</b> – Det er viktig å distansere seg fra fryktretorikk og hysteriske dommedagsprofetier, men ikke gjennom å distansere seg fra virkeligheten som utspiller seg i Europa i dag. For migrasjonskrisen er reell og det er mye som står på spill, skriver Sylo Taraku, som tidligere har jobbet som generelsekretær i NOAS og underdirektør i UDI.<br/></p>

REELL KRISE: – Det er viktig å distansere seg fra fryktretorikk og hysteriske dommedagsprofetier, men ikke gjennom å distansere seg fra virkeligheten som utspiller seg i Europa i dag. For migrasjonskrisen er reell og det er mye som står på spill, skriver Sylo Taraku, som tidligere har jobbet som generelsekretær i NOAS og underdirektør i UDI.

Foto: Harald Henden, VG
Å ivareta Europas humanitære forpliktelser er viktig. Samtidig må europeernes bekymringer tas på alvor. For migrasjonspresset er reelt, og det er mye som står på spill.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

SYLO TARAKU, generalsekretær i LIM (Likstilling, integrering, mangfold)

Bilder av desperate migranter og flyktninger ved Europas grenser vekker både medfølelse og frykt blant europeere. Europa har en stolt tradisjon som frihavn for mennesker på flukt, men omfanget av dagens asylmigrasjon skremmer mange.

I 2008 kom det litt over 200.000 asylsøkere til hele EU, i år venter Tyskland alene 800.000. Det betyr åtte millioner på ti år – om asylbølgen holder seg på samme nivå som i dag, og ikke fortsetter å øke. Sverige regner med å motta nesten 100.000 i år – eller én million asylinnvandrere fra Midtøsten og Afrika de neste ti årene – om asylinnvandringen holder seg på dagens nivå.

LES:  Når liv blir tall

Ser mot nord

<p>Sylo Taraku.<br/></p>

Sylo Taraku.

I Norge har anslagsvis rundt 250.000 nordmenn flyktningbakgrunn, meg selv inkludert. Det gjør Norge til et av verdens største mottakerland for flyktninger i forhold til folketallet. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) varsler nå et behov for å bosette 50.000 nyeflyktninger i kommunene bare i løpet av de neste fire årene. Da uten å regne med familieinnvandrere.

Grekere og italienere har fått rollen som portvoktere og livreddere, men det er nord-europeere og franskmenn som får oppgaven med integrere dem i sine velferdssamfunn. For asylmigrantene forlater ikke Tyrkia med Hellas, Bulgaria eller Ungarn som mål. De reiser videre til det mer velstående nord.

Nå trenger vi en ærlig og åpen debatt om de alvorlige utfordringene vi står overfor, men når innvandringskritikere fremstiller migrantene som en invasjonshær som på kort tid vil ødelegge den europeiske sivilisasjonen, så kan man fort – om enn motvillig – ende med å ta parti med de «naive» innvandringsliberalere. En kronikk av den danske professor Bent Jensen i Jyllands Posten, der han skriver han at europeere er i ferd med å begå «kollektivt selvmord», har skapt furore, ikke minst på Facebook.

Krisen er reell

Det er viktig å distansere seg fra fryktretorikk og hysteriske dommedagsprofetier, men ikke gjennom å distansere seg fra virkeligheten som utspiller seg i Europa i dag. For migrasjonskrisen er reell og det er mye som står på spill.

Det er ikke bare det humanitære verdisynet som settes på prøve, men også Europas kapasitet til å håndtere og integrere det store antallet nye migranter. Dansk Flyktninghjelps generalsekretær, Andreas Kamm, mener at den nåværende flyktningkrisen er permanent og vil føre til et sammenbrudd av asylsystemet. Han er blant dem som nå etterlyser nytenkning. For dagens asylinnvandring er i ubalanse.

Europa har evne til å iverksette effektiv grensekontroll, men kvier seg for et «Festung Europa». Asylordningen som ble utviklet etter andre verdenskrig, har blitt en viktig del av den moderne europeiske identiteten. Samtidig har innvandring blitt europeernes bekymring nummer én, foran økonomisk krise og arbeidsledighet.

I et demokrati må politikken ha legitimitet blant velgerne. Det er potensielt farlig å svare på folks bekymring med å si at det er ingenting å bekymre seg over – eller si at det er ingenting vi kan gjøre. Det kan lede folk til nasjonalister og ekstremister som har løsningene klare. Det er ingen overraskelse at nasjonalistpartiet Sverigedemokratene vokser med voldsom kraft i Sverige. Integreringsproblemene blir mer og mer synlige, og svenskenes «innvandringsoptimisme» er tydelig svekket. I Tyskland har vi fått en urovekkende utvikling med flere angrep på asylmottak.

Migrasjonspresset er også i ferd med å undergrave ideen om et grenseløst Europa. Prinsippet om fri bevegelse innad i Schengen, har hatt kontroll av yttergrensene som et viktig premiss. I dag er det flertall i Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Italia for å gjeninnføre nasjonal grensekontroll. Italias utenriksminister Paolo Gentiloni advarte nylig om at Schengen-avtalen kan bryte sammen om europeiske land ikke klarer å håndtere migrasjonskrisen. Tysklands innenriksminister, Thomas de Maiziere, sa 20. mai at Tysklands Shengen-medlemskap kanskje ikke lenger vil være bærekraftig.

Lete etter løsninger

Det er viktig å starte med en erkjennelse: Dagens asylsystem fungerer ikke.

Millioner av mennesker lever i autoritære regimer og i konfliktområder. Millioner lever under vanskelige kår i flyktningleirer. Å gi nesten alle disse rett til å bosette seg i Vest-Europa – såfremt de kommer hit irregulært – er ingen god løsning. For i stedet for å redde liv, bidrar systemet til at tusenvis dør på veien. Dessuten setter den økende migrasjonen mottaks- og integreringssystemet under et sterkt press. Det er vanskelig og ressurskrevende å skille de beskyttelsestrengende fra de som bare søker et bedre liv. Det hjelper uansett lite når mange av de som får avslag uansett ikke returneres hjem.

EU har brukt store ressurser på å få til en «harmonisering» av asylpolitikken, men uten at det har ført til bedre fordeling av asylsøkere. Det hjelper ikke at Romania og Polen har samme asylregler som Sverige. Det vil fortsatt være mer attraktivt for migrantene å reise til Sverige, ikke minst fordi det finnes mange med samme bakgrunn der. Ideen om en mer rettferdig byrdefordeling er god, men heller ikke særlig realistisk. Ingen melder seg frivillig for å øke tallet på asylsøkere – bortsett fra de landene som allerede er flinkest i klassen. Og så lenge det er bevegelsesfrihet innad i Europa, vil asylinnvandrere uansett flytte over til de landene de foretrekker mest etter å ha fått opphold i de mindre velstående landene. For dette skjer allerede nå.

Det er ikke realistisk å tro at løsningen er å løse alle verdens konflikter eller fjerne all fattigdom, slik at ingen trenger å emigrere irregulært til Europa. Vi må forholde oss til realitetene her og nå, og lete etter løsninger som både ivaretar Europas humanitære forpliktelser og innvandringspolitikkens demokratiske legitimitet. Alle nye ideer må på bordet.

Å finne en god balanse mellom innvandring og integrering er en utfordring, men vi kan ikke overlate europeernes innvandringsbekymringer til nasjonalistiske krefter på ytterste høyre fløy. En større bjørnetjeneste kan man ikke gjøre oss innvandrere som allerede er her.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger