Hovedinnhold

Finland, landet der jeg vil være

<p><b>DYP-FINNE:</b> – Jeg er en finne i utlendighet. Mitt hjem er som et lite stykke Finland. Innimellom føler jeg at jeg forvalter et museum for finsk design, kultur og litteratur.</p>

DYP-FINNE: – Jeg er en finne i utlendighet. Mitt hjem er som et lite stykke Finland. Innimellom føler jeg at jeg forvalter et museum for finsk design, kultur og litteratur.

Foto: SANNA SARROMAA
Det er meningen jeg savner i Norge – for jeg betrakter Norge gjennom et vindu.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

I et helt år allerede har vi finner fått tørke oss i baken med «Finland 100 år»-dopapir. En hel industri har vokst frem rundt Finlands jubileumsår. «Suomi 100» står på fiskefluer, tyggegummi, stoler, puter, kopper, lysetakere, saks, mansjettknapper, pledd, vaskehansker, vin, champagne, laken, vaser, skjerf, lommekniver, lakris, badstuøser og til og med på dobørster. Finner kan å kommersialisere, i hvert fall sin egen selvstendighet. Det finnes ikke et produkt som ikke kan forvandles til en blå-hvit-jubileumsversjon. Hele produktuniverset er med på å feire Finlands 100-årige eksistens som selvstendig stat den 6. desember 2017.

<p>Sanna Sarromaa. </p>

Sanna Sarromaa. 

Finner er konservative folk. Året toppes av storfilmen «Ukjent soldat» som er tredje i sitt slag, og trofast både mot boken fra 1954 og den første filmatiseringen året etter. Og akkurat slik som Grevinnen og hovmesteren går på norske tv-skjermer på lillejulaften, sendes «Ukjent soldat», én av versjonene, fortrinnsvis den eldste, på tv hver nasjonaldag.

Jeg er en finne i utlendighet. Mitt hjem er, sant nok, som et lite stykke Finland. Innimellom føler jeg at jeg forvalter et museum for finsk design, kultur og litteratur. Jeg kunne lett drevet et finskspråklig bibliotek på Lillehammer, i hvert fall dets barneavdeling. Enda jeg har fylt huset mitt med Finland, er det imidlertid ikke først og fremst saker og ting jeg savner fra hjemlandet. Jeg savner meningen, følelsen av meningen.

Når jeg bor i Norge, betrakter jeg ting gjennom et godt isolert vindu. Jeg mangler historien, fellesskapsfølelsen, nostalgien og sanseinntrykkene. Det er ingenting som har en dypere mening for meg. Det er ingenting som er hellig for meg. Dette er jo årsaken til at jeg har en iboende evne til å gjøre nordmenn sinte. Jeg kan gjøre narr av alt, for det som er norsk, har ikke noen betydning for meg.

Les videre fra Sanna: Sier du «Helsingfors»? 

Når barnetoget suser forbi 17. mai, rører det ikke noe hos meg. Jeg registrerer at alle er glade, altfor glade, men jeg er litt tom, for jeg mangler meningen. Når nordmenn ser en kvikklunsj og en appelsin, husker de barndommens skiturer. Nisteturer, julebukk, barnebursdager med «kyss, klapp og klem eller hele lapskausen», teltturer til Danmark med familien; Alle disse små tingene gir mening for nordmenn, men ikke for meg.

For meg er derimot Finland full av mening. Jeg husker alle humpene på veien til hytta ved de tusen sjøene. Jeg husker hvor det kilte i magen da jeg var barn. Jeg husker lukten av bringebærbuskene og nystekt lågåsild. Jeg husker lyden av nyfanget abbor i fiskebøtta på båtgulvet. Jeg føler fortsatt at jeg eier gatene i Helsinki, slik som jeg eide dem da jeg var 17 og 18 og følte at verden lå foran mine føtter, spennende og uoppdaget.

Les videre: Den såkalte feministen angrer

Det betyr selvsagt ikke at disse tingene i seg selv og isolert sett på noen måte er så fantastiske, men de får i gang emosjonelle reaksjoner i meg. De skaper min identitet og min tilhørighet – min mening. Den jeg mangler i Norge.

De fleste av oss som allerede har levd en stund vet hva som skjer når man mister følelsen av mening. Da føles alt likegyldig og meningsløst. Da trenger man krefter til å finne mening. Noen ganger må man til og med ha hjelp.

Da min mor og far døde, husker jeg at jeg kuttet ut p-pillene. Jeg skulle lage min egen familie med min daværende ungdomskjæreste. Det ble det ikke noe av – og godt er det sikkert, han visste jo ikke noe om prosjektet mitt. Men jeg forsøkte å skape mening i meningsløsheten. Jeg prøvde å erstatte tapt mening med en ny mening. En tapt familie skulle erstattes med en ny familie.

Da min mann gikk fra meg, søkte jeg meg igjen til meningen: Til familien. Det første halve året var jeg mer med broren min enn jeg hadde vært i løpet av de 15 årene jeg hadde vært sammen med mannen min. Vi kjørte den humpete hytteveien og kjente hvor det kilte, akkurat slik som da vi var barn. Vi laget bjørkeris med ungene, satt i badstua, lot badstuovnen gnistre under føttene våre, kastet «löyly» og mimret over barndomssomrene, fulle av mening for oss to. Igjen skulle den tapte meningen, den tapte familien, erstattes med en ny mening, med en ny familie: Den gamle.

Men for all del: Jeg gikk også til en psykolog, til en dyktig kriseterapeut, for å få hjelp til å finne mening når det som hadde gitt meg mest mening, nemlig familien min, plutselig raste sammen.

Nå sørger jeg over at mine barn mest sannsynlig vil finne sin mening i Norge. Det er kanskje heller Finland de kommer til å betrakte gjennom et vindu. De har tilgang til kulturen gjennom språket, akkurat slik som jeg har tilgang til Norge, men selve meningen for dem skapes her, i dette landet. Det gjør meg litt trist.

Les også: Nordmenn, en gjeng anarkister!

Men heldigvis skal ikke barna leve ut mine lengsler, de skal skape sine egne. De kommer kanskje til å drømme om Hirvensalmi, savne Helsinki, rømme til Tretten og forelske seg på Lillehammer. Eller kanskje er dagens samfunn så fragmentert at deres mening blir virtuell og mobil?

Norge er et skall for meg. Jeg observerer alt med en ironisk og intellektuell distanse, fordi jeg mangler emosjonell nærhet. At Finland fyller 100 år, har jeg ingen distanse til. Finland gir meg er en følelse av tilhørighet, identitet og mening. Jeg skal gå og se på nyeste «Ukjent soldat» om et par uker. Det blir tre meningsfulle timer på kino.

I helga bakte jeg pepperkaker med mine minste barn. Selv krydder hadde jeg kjøpt i Finland. «Hvorfor det?» spurte datteren min da hun leste «kardemumma» på den finske posen. «Du vet, lille venn», sa jeg, «kardemommen i Finland males mye grovere».

Kardemomme, slik som alt annet, har mer kanter i Finland. Norge er så finmalt. Jeg har ikke noe forhold til det finmalte.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger