Hovedinnhold

Kampen om USAs historie

<p>STATUESTRID: – Konføderasjons-minnesmerkene ble i hovedsak satt opp i to historiske perioder: Tidlig i det 20. århundret, og på 1950- og 1960-tallet, skriver Hilde Restad. Her statuen av Konføderasjonens president Jefferson Davis i Richmond, Virginia. </p>

STATUESTRID: – Konføderasjons-minnesmerkene ble i hovedsak satt opp i to historiske perioder: Tidlig i det 20. århundret, og på 1950- og 1960-tallet, skriver Hilde Restad. Her statuen av Konføderasjonens president Jefferson Davis i Richmond, Virginia. 

Foto: Chip Somodevilla, AFP
Det pågår igjen en dragkamp om USA sjel, og igjen er borgerrettigheter og innvandring stridens kjerne.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

HILDE RESTAD, førsteamanuensis Bjørknes høyskole

Sinte, hvite menn med Ku Klux Klan- og nazi-symboler har marsjert med brannlykter i Charlottesville, Virginia, tilsynelatende for å protestere mot fjerningen av en statue av sørstats-generalen Robert E. Lee. Dagen før dagen hadde de også en pilegrimsferd til Thomas Jefferson-statuen på Universitetet i Virginia, som Jefferson selv grunnla i sin tid. Dette er trist, men ikke overraskende. Hvit makt-bevegelsen i USA er nemlig mye mer enn kun en bevegelse, det er en av ideene USAs grunnleggelse var tuftet på, og som også Jefferson stod for.

<p>Hilde Restad.</p>

Hilde Restad.

Foto:, Bjørknes

Jeg har tilfeldigvis min master- og doktorgrad i statsvitenskap fra University of Virginia, og bodde i Charlottesville i sju år. Jeg lærte mye av det. Jefferson var slaveeier, og universitetets nydelige campus – som er på UNESCOs verdensarvliste – ble bygget av slaver. Jeg bodde i en studenthybel som hadde en umerket slavegrav ved siden av seg. Jeg gikk ofte forbi gravlunden for dem som kjempet for Konføderasjonen, altså sørstatene, i borgerkrigen – den ligger inne på universitetsområdet. Gravlunden opprettholdes den dag i dag av organisasjonen United Daughters of the Confederacy.

En time unna ligger Richmond, Virginias delstatshovedstad og Konføderasjonens hovedstad. Der kjørte jeg i min Buick LeSabre’97 ned «Monument Avenue» hvor statuer av sentrale helter fra Konføderasjonen, som general Robert E. Lee, president Jefferson Davis og Thomas «Stonewall» Jackson, står på rekke og rad.

Gravlunden har med borgerkrigen å gjøre. Monumentene har det ikke. Konføderasjons-minnesmerkene ble i hovedsak satt opp i to historiske perioder: Tidlig i det 20. århundret, og på 1950- og 1960-tallet. Dette var et ledd i den hvite motstanden mot det at ikke-hvite amerikanere skulle oppnå samme status og rettigheter som dem selv. Konføderasjons-statuer som den av General Lee i Charlottesville ble oppført i 1924 som en del av Jim Crow-æraens forsøk på å kue den svarte lokalbefolkningen. Konføderasjonsflagget som Guvernør Nikki Haley i Sør Carolina tok ned i 2015, ble reist i 1961.

På et valgkampmøte i Arizona tirsdag sa president Trump: «They’re trying to take away our culture. They’re trying to take away our history.» Han påstod videre at «these things (monumentene) have been there for 150 years, for a hundred years». Dette stemmer altså ikke særlig godt.

Kampen om den hvite (mannlige) amerikanerens posisjon i det amerikanske samfunnet har pågått siden USA ble grunnlagt. Både svarte amerikanere og innvandrere har vært sett på som trussel mot det hvite hegemoniet. Ku Klux Klan gjenoppstod i 1915 (etter å ha blitt utradert av president og tidligere nordstats-general Ulysses Grant 1870), og på 1920-tallet var det motstanden mot katolske og jødiske innvandrere som var den viktigste oppgaven. Ikke-hvit innvandring og ikke-hvite amerikanere truet ifølge klansmedlemmene USAs hvite identitet og den hvite mannens makt. Her var Klanen helt på linje med amerikansk politikk, i og med at innvandringsloven av 1924 etablerte nasjonale kvoter som skulle begrense innvandring fra andre steder enn nord-vest Europa, og som forbød innvandring fra Asia. Motstanden mot et multikulturelt samfunn var sterk, og kulminerte på 1950- og 1960-tallet i motstanden mot borgerrettighetsbevegelsen, kalt «massive resistance» av pro-segregeringspolitikeren Harry Byrd i Virginia.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Det er verdt å nevne at alle suksessfulle tredjepartikandidater i amerikanske presidentvalg mellom 1948 og 1968 handlet om motstand mot borgerrettigheter for svarte. Dixiecratene i 1948 ledet av Strom Thurmond, Byrd i 1960 og ikke minst George Wallace (guvernøren av Alabama) i 1968, var alle sørstats-demokrater som gjorde motstand mot moderpartiets stadig mer borgerrettighetsvennlige politikk.

Men hvit makt-bevegelsen tapte. De tapte borgerrettighetskampen, og de tapte innvandringskampen. I 1965 vedtok Kongressen en ny innvandringslov som skulle reversere rasediskrimineringen som lå til grunn for innvandringsloven av 1924. Siden da har USA opplevd ikke-hvit innvandring i relativt stor skala, og det antas at USA ikke lenger vil ha en hvit majoritets-befolkning i 2055.

Når det i 2017 igjen dukker opp hvite amerikanere med brannlykter som roper «You will not replace us!» mens de fronter nazistiske og Ku Klux Klan-symboler, så handler ikke dette om borgerkrigen. Det handler – nå, og som før – om høyst dagsaktuell politikk, nemlig at hvite amerikanere yter voldelig motstand mot det ikke-hvite USA. De sinte, hvite mennene i Charlottesville har rett i at USA er i ferd med å endre seg, og at den hvite mann ikke lenger har den samme privilegerte posisjonen han hadde frem til 1960-tallet. Dette er noe av bakteppet for Donald Trumps suksess i 2015-2016, en suksess som ikke kan forstås uten å ta med tidligere perioder med «massive resistance» mot et likestilt og likeverdig amerikansk samfunn.

President Trumps svar på tragedien i Charlottesville var, ikke overraskende, at det er legitimt å være bekymret over iveren etter å fjerne Konføderasjons-statuer. På en pressekonferanse etter Charlottesville utfordret Trump media: Hva med for eksempel Jefferson, er han nestemann? Trump gikk som vanlig glipp av en mulighet til å føre en opplysende samtale om det komplekse USA, en kompleksitet som en avgjørende mann som Jefferson eksemplifiserte. 

USA er både opplysningstidens Jefferson, som skrev Uavhengighetserklæringen, forsvarte religiøs frihet og menneskers iboende rettigheter – og slaveeieren Jefferson, som fikk seks barn med sin slaverinne Sally Hemings (uten at Jeffersons hvite familie anerkjente dette før inntil få år siden). USA er det beste og det verste i oss, en dragkamp mellom «the better angels of our nature» som Abraham Lincoln formulerte det, og våre verste instinkter om rase, hierarki og nasjonalisme.

Det pågår nå igjen en dragkamp om USA sjel. Igjen er borgerrettigheter og innvandring stridens kjerne. Det nye er at USAs president ser ut til å være mer Jefferson Davis enn Abraham Lincoln. 

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger