Hovedinnhold

Kunne fått bank, slapp med et blåmerke

<p>PRATER SEG LENGST MULIG VEKK: DNB-sjef Rune Bjerke redegjør for bankens befatning med skatteparadiser på Seychellene.</p>

PRATER SEG LENGST MULIG VEKK: DNB-sjef Rune Bjerke redegjør for bankens befatning med skatteparadiser på Seychellene.

Foto: Mattis Sandblad, VG
DNBs datterselskap i Luxembourg var ivrige i sin kundeservice til nordmenn som kunne tenke seg å gjemme penger. Kundene fikk med seg det ledelsen i banken ikke viste særlig interesse for.

Denne saken handler om:

Friksjonen mellom Staten og selskaper den har betydelige eierposter i ser ut til å følge et fast mønster. Det begynner med at selskapet utfordrer, bevisst eller ubevisst, noen innforståtte norske verdier. Lederne får svimlende lønninger og bonuser. Menn ansettes nærmest systematisk i ledende stillinger fremfor kvinner. Det velges partnere nedover i leverandørkjeden som opererer på en måte som minner mest om norsk arbeidsliv før Einar Gerhardsen ble konfirmert. Arbeidsplasser flyttes ut av Norge, eller selges til utlendinger.

Få mer debatt-stoff: Følg VG Meninger på Facebook

De store delstatlige selskapene som Telenor, DNB, Statoil og andre drives på en global kapitalistisk arena. Her handler ikke verdiskapning om den typen verdier Geir Lippestad skriver bøker om. Globale kapitalistiske verdier er langt mer håndfaste og måles i tall.

Les også: DNB-topp visste om skatteparadis

Ofte skjer dette uten at offentligheten er involvert. Men, av og til dukker det opp saker der spriket mellom den statlige moralen og næringslivets praksis blir skjærende tydelig. DNB står midt i en slik sak nå.

Panama-papirene, som Aftenposten og en rekke andre dyktige redaksjoner har brukt for å avsløre hvordan en verdens økonomiske eliter gjemmer penger i skatteparadiser, har avslørt at DNB var involvert i slik virksomhet.

Smak litt på det. DNB, Den Norske Bank, som den kaller seg. DNB, banken som ikke hadde eksistert hvis det ikke hadde vært for at fellesskapet reddet den. Først etter bankkrisen på nittitallet, da en sveiseblind utlånspraksis til næringslivet i realiteten kjørte banken over ende. Så under det akutte finanskrisen i 2008, da DNB fikk kontanter intravenøst fra staten for å kunne holde seg flytende gjennom dagene som veltet banker som var mange ganger større enn DNB. DNB, banken der staten eier til sammen 40 prosent gjennom et direkte eierskap og Folketrygdfondet.

Les også: Abid Raja ber Rune Bjerke vurdere sin stilling

Denne banken har altså, som en service til de rikeste norske kundene, opprettet en egen underavdeling i Luxembourg. DNB Deluxe (som den burde hett) drev bank på den måten enkelte veldig rike mennesker over hele verden ønsker at den skal drives. Med diskresjon, og god hjelp til å plassere penger på en måte som gjør det mulig å unndra seg skatt.

TEGNING: ROAR HAGEN, VG

I går holdt DNB-sjef Rune Bjerke en tilsynelatende grundig redegjørelse om hva som hadde skjedd i Luxembourg. Det var et interessant blikk inn i denne bankverdenen. Bjerke beskrev det som virket å være en ukultur i denne delen av DNB. En ukultur der DNBs folk var ivrige etter å oppfylle kundenes ønsker om å plassere penger slik at de ble usynlige.

Bjerke la an en tone som var noe mellom bestyrtet og anklagende da han beskrev tilstandene i DNB Luxembourg i et par år. For å understreke hvor lite dette var i pakt med bankens mer Lippestadske verdier, de som alltid løftes frem når så store bedrifter havner i offentlig trøbbel, så fikk vi vite at en av de ivrigste etter å hjelpe kundene hadde blitt sagt opp.

Les Yngve Kvistad: Luxembourg er verdensledende innen legalt skattesnyteri

Bjerke selv og bankens ledelse i DNB visste ingenting om hva de drev med i Luxembourg. Aktivitet som ifølge Bjerke var i strid med bankens interne retningslinjer, selv om den ikke var ulovlig.

Et øyeblikk mot slutten av redegjørelsen tenkte jeg at nå er det rett før noen bærer inn et fat med varmt vann til Bjerkes hender.

Slike redegjørelser er også obligatoriske i den faste dramaturgien mellom selskaper og stat når kapitalismens kjølige blikk på profitt og forretninger kolliderer med politiske verdier. Selskapene må vise en mer eller mindre grad av vellykket ydmykhet i møtet med avsløringen. Legge seg litt flate før de reiser seg og går inn på kontoret igjen.

Den siste akten i slike dramaer er at selskapet seirer. For det gjør de som regel. Røkke ydmyket næringsminister Sylvia Brustad og vant i Aker Solutions-saken. Telenor solgte TV2 til Danmark som de ville. Lederlønningene og bonusene i selskapene overlever stort sett angrepene fra harmdirrende politikere.

Årsaken er enkel. Staten har ikke noe egentlig ønske om å tvinge politikkens moral på selskapene den eier. Under Jens Stoltenbergs åtte rødgrønne regjeringsår ble halsbåndet tatt av, og Staten er nå fornøyd så lenge selskapene sørger for å levere en pen bunke penger på dørmatten hvert år. Helst uten noe særlig oppmerksomhet i offentligheten. Det siste ivaretas ofte ved at konsernsjefene har dugelig innsikt i norsk politikk, slik at de skjønner hva som ikke tar seg ut.

At en bank som DNB driver bankvirksomhet i mange valører, også slike som er veldig langt unna norske politiske verdier, bør egentlig ikke overraske oss. Banken er jo nærmest bedt om det av sine eiere. Den rådende statlige eierskapspolitikken har ingen mekanismer som kan hindre selskaper i å drive med ting som noen finner moralsk klanderverdig. Det er først når det blir juridisk tvilsomt at selskapene er i virkelig trøbbel. Og så langt jeg kan se var DNBs luxembourgerier på rett side av loven, selv om de stinket på mange andre måter. 

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger