Hovedinnhold

Første gang han døde

<p/>
<p>ALTER EGO: David Bowie som Ziggy Stardust i Philadelphia, i 1972.</p>

ALTER EGO: David Bowie som Ziggy Stardust i Philadelphia, i 1972.

Foto: AP
Sommeren 1973 døde Ziggy Stardust og David Bowie begynte sin lange odyssé gjennom nye identiteter.

Denne saken handler om:

«Merkelig ten-idol vil ikke mer», var overskriften i VG, 19. juli 1973.

De rare, ubekreftede ryktene som hadde gått noen uker, hadde fått en slags bekreftelse. Fjorten dager tidligere hadde han stått på scenen i London som Ziggy Stardust for siste gang, og sagt at «dette er ikke bare den siste konserten på turneen, det er den siste konserten jeg noensinne vil holde».

David Bowie/Ziggy Stardust dukket opp i en tid hvor nyheter fra utlandet om pop og rock, var spredte og upålitelige. Upålitelige notiser i avisene skrevet av journalister som bare brydde seg om jazz, og muntlig overbrakte påstander fra folk som mente å ha hørt et eller annet på Radio Luxembourg, var det vi hadde å forholde oss til.

Det gikk alle mulige slags sprø rykter om tidens popstjerner. Og særlig om en eksentriker som Bowie: At han hadde skiftet kjønn, at han hadde gjennomført fellatio på scenen, og at han var død.

Han hadde dukket opp som en av mange i det glamkarnevalet popmusikken hadde utviklet seg til på begynnelsen av 1970-tallet og fremsto som et skremmende fascinerende tvekjønnet vesen i en tid hvor homofili fremdeles var forbudt i Norge.

Albumet hans «The Rise and fall of ZiggyStardust and The Spiders from Mars» var fylt av fantastiske, catchy poprocklåter, samtidig som fyren selv fremsto som enda mer nifst fengslende enn slangetemmeren Alice Cooper som stadig «henrettet» seg selv på scenen.

Det er mange artister fra den tiden jeg husker med nostalgisk glede, og som gir meg et velkomment stikk av nostalgi om de skulle bli spilt på radioen; Slade, Suzi Quatro, Gary Glitter (vel…)

Men det var de som forsvant, og David Bowie som fortsatte, til tross for påstanden om at han skulle trekke seg.

Bowie loset oss gjennom resten av de forvirrete 1970-årene med stadig nye masker og uttrykk og avleverte oss vel forberedt på det glamorøse 1980-tallet med mesterverket «Scary Monsters and Super Creeps».

Han gjorde oss litt mer sofistikerte, litt mer nysgjerrige på andre kunstneriske uttrykksformer, litt sikrere på at det fantes en identitet på siden av det gjennomsnittlig normale.

Og selvfølgelig gikk han ut av livet med en av pophistoriens mest spektakulære sortier.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger