Hovedinnhold

Beverpelsen funnet

Noen strøk en kvinne ømt over beverpelsen en gang på femtitallet. Men det var ikke Agnar Mykles romanfigur Ask Burlefot.

Lørdag for to uker siden skrev jeg i denne spalten om den snart femti år gamle litterære vandrehistorien om Agnar Mykle og beverpelsen. Den går omtrent slik:

Under rettssaken mot Gyldendal forlag, Agnar Mykle og hans roman «Sangen om den røde rubin», skulle aktor, statsadvokat Lauritz Jenssen Dorenfeldt, ha lest opp en beskrivelse han fant særlig utuktig, hvor hovedpersonen Ask Burlefot strøk en kvinne ømt over be-verp-elsen - altså stedet på kroppen hvor hun verpet fra.

Han ble elegant parkert av Mykles forsvarer Johan B. Hjort, som kunne forklare at det var kvinnens bever-pels, Ask hadde fingret så lidderlig med.

Historien er blitt fortalt og gjenfortalt så mange ganger at den nærmest er blitt en sannhet. Problemet er bare at den aldri fant sted. Og at Mykle ikke engang nevner noen beverpels i «Sangen om den røde rubin».

Så hvordan oppsto historien? De siste ukene har en rekke lesere meldt seg med forskjellige teorier, og antagelig også en løsning på mysteriet om beverpelsen.

Knut Erik Fønstelien lanserer en egentlig ganske opplagt teori: Beverpelsen forekom ikke i «Rubinen», men i Mykles roman «Lasso rundt fru Luna» to år tidligere, som også handlet om Ask Burlefot, og hans tid som handelsskolelærer nordpå.

«Han åpner hennes kåpe og kjole mens hun ligger på ryggen og blir kysset på «beverpelsen». Denne freudianske glipp i uttalen gjøres så vidt jeg husker ikke av Dorenfeldt, men av redaktøren i Fædrelandsvennen på den tiden som hadde flagget kravet om forbud høyt på lederplass», skriver Fønstelien.

Han mener også at anekdoten er referert til i en egen hvitebok som ble laget om prosessen mot Mykle og «Rubinen», en bok jeg ikke har klart å oppdrive.

Og det kan være, men et elektronisk søk i «Lasso rundt fru Luna» på Gyldendal forlag, finner ikke en eneste beverpels. Det nærmeste vi kommer er en annen pels i gnagerfamilien, idet Ask tenker over hvordan «han ville reist friere ut i verden, om Camilla - i det øyeblikk hun forlot ham og gikk inn døren den siste kvelden - hadde hatt sne på ryggen av den mørke bisampelsen».

(Og for sikkerhets skyld sjekket jeg også «Rubinen» for pelser når jeg først hadde teknologien for hånden, men fant bare en persianerpels).

Så er det Halvard Baugerød som også har en snedig teori:
En gang på førti- eller femtitallet, da Norge ennå bare hadde én radiokanal, og selv landbruksnoteringene med dagens eggpriser var folkeforlystelse, gjorde programannonsøren en feiluttale. Han eller hun skulle presentere Radioteaterets fremføring av Gerhart Hauptmanns monolog «Beverpelsen» (Hauptmann var en tysk forfatter som fikk nobelprisen i litteratur i 1912) «Og så, ved en merkelig assosiasjon, ble altså det kostbare plagget til noe som vel neppe noen høne vil vedkjenne seg», skriver Baugerød.

Og etter å ha tatt kontakt med Nils Nordberg, kan Baugerød viderebringe følgende fra Radioteatrets sjef; - «Beverpelsen» av Hauptmannble spilt i Radioteatret 14.11.1937. På den tid var Theodor Hald hallomann (sendeleder heter det nå). Han var selve NRK-stemmen, rikskjendis og svært populær, ikke minst på grunn av sine forsnakkelser; han annonserte f. eks sangerinnen Gudrun Grave Norlund som «Gudrun Nordre Gravlund».

Men den mest overbevisende prosedyren leveres av høyesterettsadvokat Cato Schiøtz på telefon. Schiøtz har fått historien muntlig overlevert fra mannen som skapte historien, hans gamle kollega og juridiske legende, høyesterettsadvokat Annæus Schjødt.

Schjødt var advokat for ukeavisen Verdensrevyen som en gang på femtitallet hadde anlagt injuriesak mot det kulturkonservative Morgenbladet.

Verdensrevyen var en blanding av satiretidsskrift og svært mykpornografisk materiale, som pussig nok også hadde mye bra stoff om jazz.

Morgenbladet mente uansett at det var noe svineri, og stemplet det slik i en meningsartikkel. Under rettsforhandlingene forsvarte Morgenbladets advokat avisen med å trekke frem eksemplet om kvinnen som ble strøket - eller var det til og med kysset - på be-verp-elsen.

Hvorpå Schjødt repliserte at ordet også kunne uttales på en helt annen måte.

Og dermed erklærer vi en av norsk litteraturhistories mest viderebrakte vandrehistorier for død og maktesløs.
VG Helg spanderer saksomkostningene.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger