Hovedinnhold

Livene til barn bør ikke avgjøres i rettsaler

<p>BARNEVERNET: – Et annet hovedråd er at foreldrene ikke må kunne ta opp saken om et barn igjen og igjen, hvis barnet ikke ønsker dette, skriver kronikkforfatteren.</p>
<p><b>NB!: Bildet er tatt i forbindelse med en annen barnefordelingsak, og er brukt som illustrasjonsbilde.</b></p>

BARNEVERNET: – Et annet hovedråd er at foreldrene ikke må kunne ta opp saken om et barn igjen og igjen, hvis barnet ikke ønsker dette, skriver kronikkforfatteren.

NB!: Bildet er tatt i forbindelse med en annen barnefordelingsak, og er brukt som illustrasjonsbilde.

Foto: Gøran Bohlin, VG
Avgjørelser i livene til oss barna i barnevernet må bestemmes på en måte der vi direkte får være i kontakt med de som skal bestemme.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

CATHRINE (18), har erfaring fra barnevernet og nå «barnevernsproff» i den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikken.

Kronikkforfatteren ønsker, av hensyn til egen sak, ikke sitt fulle navn på trykk.

Livet mitt i barnevernet har gitt meg erfaringer jeg i dag ikke ville vært foruten. Men det har også gitt meg noen sår som jeg nok vil ha for resten av livet. Det beste har vært den snille kontaktpersonen min, hun som jeg fikk til slutt, etter tre personer som jeg ikke har blitt noe særlig kjent med.

Hun har hjulpet meg med å tro på mennesker – og at barnevernet vil hjelpe. Det vondeste har vært all utryggheten, mest fordi jeg aldri kunne vite hva som skjedde framover. Jeg lærte at igjen og igjen kunne «saken om meg» bli tatt opp, i fylkesnemnda eller i rettsalen. Det å vokse opp med at barnevernet og foreldrene ble på hvert sitt lag i kampen om meg, har laget vonde minner og mange sår.

Julie M. Brodtkorb: – Bedre å varsle barnevernet én gang for mye, enn at et barn skal lide

Livet bestemt i en rettsak

Når det var kamp, samlet mange voksne seg for å snakke om livet mitt og fremtiden. Jeg hadde ikke gjort noe galt. Det eneste var i så fall at jeg ble født av noen foreldre som - selv om de så gjerne ville - ikke var i stand til å gi meg sånn trygghet og kjærlighet et barn skal få. Allikevel måtte livet mitt bli bestemt i en «rettsak». Hver gang satt de voksne der i flere dager. De snakket veldig detaljert om ting som hadde skjedd i mitt og foreldrene mine sitt liv. Mye av det de snakket om hadde skjedd for lenge siden og jeg kjente ikke meg igjen i det lenger. Men de voksne hadde sterke meninger om det. Ofte kjentes det ut som om de var veldig uenige.

Nå har jeg lest papirer fra disse «rettsakene», og de kjennes kalde og vonde. Samtidig har jeg forstått hvor lite av det de snakket om som traff spikeren og handlet om mine følelser og hva som var viktig for meg fremover. Jeg har forstått hvor mange timer de hadde brukt til å sette seg fast i episoder, til å tolke meg og «synse» om hva som var til barnets beste, uten at jeg var der og snakket med dem om det.

Les Brodtkorbs kronikk: Stabssjef i et ventehjem

Tapte i rettsalen

Foreldrene mine tapte i rettsalen - igjen og igjen. Etter et år kunne de ta opp saken på nytt. Dette skjedde flere ganger og gjorde livet mitt veldig utrygt. Bare den siste gangen var jeg gammel nok til å være der. Den første gangen visste jeg ikke engang at det skulle være en sak. Selv om jeg hadde begynt på skolen, fikk jeg ikke vite det før etterpå. Før saken skulle opp på nytt, kom en talsperson for å snakke med meg. Dette er en person som utpekes til å snakke med barn før saken deres skal i fylkesnemnda eller tingretten.

Jeg hadde ikke truffet denne personen før. Jeg var redd og greide ikke å fortelle noe særlig. Jeg stolte ikke på voksne og kjente henne ikke. Hva skulle hun bruke informasjonen til? Hvem skulle få høre det jeg fortalte? Hva kunne skje etterpå? Jeg ble veldig redd da hun spurte om jeg ville flytte hjem. Tenkte noen voksne virkelig at det var en mulighet? Så stilte hun mange spørsmål om hvordan mamma var. Det var mye jeg ikke ville svare på. Jeg ante jo ikke om de kunne finne på å sende meg hjem.

Les også: Barnevern hylles for initiativ mot foreldrefyll i Syden

Avgjørelser ble tatt uten at jeg ble spurt

I nemnda og i rettssalen tok de store avgjørelser i livet mitt. De bestemte om det var best for meg å bo hos foreldrene mine eller i barnevernet. De bestemte også kontakten jeg kunne ha med mamma og pappa. Voksne som jeg ikke kjenner og som jeg ikke var trygge på, bestemte. De fleste gangene ble avgjørelsene tatt uten at noen helt visste hva jeg tenkte om situasjonen nå og hva som var aller viktigst for meg i tiden som kom.

Dette var det sjelden trygt nok for meg å fortelle.

Hvordan kan så viktige avgjørelser tas sånn? Det har jeg lurt på mange ganger. Jeg er en av BarnevernsProffene i Forandringsfabrikken. Vi er barn og unge fra ulike deler av Norge. Mange av oss har opplevd fylkesnemnd eller rettsal. Et hovedråd fra oss er at flest mulig avgjørelser i barnevernet flyttes vekk fra rettssalen.

Vi ber om at Norge nå finner klokere løsninger. Rettsalen er kanskje trygg for dommere, advokater og sakkyndige. Men mange av oss har vokst opp med mye konflikt, og vi har lange følehorn som fanger stemninger. Å vite at avgjørelser i livet ditt igjen skal bestemmes i en rettssak – gjør for noen av oss stor skade inne i oss.

VG mener: Bedre fosterhjem styrker barnevernet

Barna først

Avgjørelser i livene våre må bestemmes på en måte der vi direkte får være i kontakt med dem som skal bestemme. Hvis vi vil, må vi få snakke alene med dommerne, uansett hvor gamle vi er. Vi må kunne ha med oss en person vi er trygg på inn til dommeren. Ordningen med en utpekt talsperson må bort.

Et annet hovedråd er at foreldrene ikke må kunne ta opp saken om et barn igjen og igjen, hvis barnet ikke ønsker dette. Foreldre skal følges opp, men først og fremst må barnet beskyttes og kunne kjenne trygghet. Vi vet at veldig mange barn, unge og også foreldre, er enige i dette.

Hva er rettssikkert for barn og unge? Vi ber om at vi som er i barnevernet får være med å bestemme det. Veldig mye er gjort i god mening – likevel er det ikke alt som oppleves godt. For at flere av oss skal kjenne at barnevernet oppleves trygt og nyttig, ber vi om at vår kunnskap tas med når det skal bestemmes hvordan avgjørelsene i våre liv skal bli tatt.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger