Hovedinnhold

Svaret er neppe asylsentre i Afrika

<p>ASYLPOLITIKK: – Den franske presidenten Emmanuel Macrons ideer om asylsentre i Afrika er kanskje ikke så gjennomtenkte, men han viser i hvert fall vilje til å gjøre noe med dagens uholdbare situasjon, skriver Sylo Taraku. </p>

ASYLPOLITIKK: – Den franske presidenten Emmanuel Macrons ideer om asylsentre i Afrika er kanskje ikke så gjennomtenkte, men han viser i hvert fall vilje til å gjøre noe med dagens uholdbare situasjon, skriver Sylo Taraku. 

Foto: AFP
Det er alt for enkelt å tro at asylsentre i Afrika løser migrasjonskrisen. En mer helhetlig og human migrasjonspolitikk må på plass.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

SYLO TARAKU, rådgiver i tankesmien Agenda og forfatter av boken «Innvandringsrealisme»

Italia har fått nok av irregulær migrasjon fra Afrika og handlingslammelse fra EU. Nylig truet landet med å gi visum til 200.000 migranter slik at de kan reise videre til foretrukne nord-europeiske land. Det har blåst liv i en gammel idé om asylsentre i Afrika.

<p>Sylo Taraku.</p>

Sylo Taraku.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Tony Blairs regjering foreslo dette allerede i 2003, men fikk ikke gjennomslag i EU. Nå er det Frankrikes nye president, Emmanuel Macron som går inn for en slik løsning, og han er villig til å la Frankrike handle alene, hvis EU sier nei. Det sier noe om misnøyen med Brussel på dette området, når selv en varm forsvarer av fellesløsninger er villig til å ignorere EU i migrasjonspolitikken.

Her i Norge har asylsentre i Afrika vært foreslått av henholdsvis Frp og SV, mens H og Ap har vært skeptiske. Forskjellen mellom Frp og SV sine forslag er at førstnevnte vil avskaffe retten til å søke asyl i landet du kommer til med asylsentre, mens SV vil ha asylsentre i andre land som et supplement til dagens ordning.

Les også: Astrid Meland – Nå kan Frp si «velkommen etter»

Det er den siste forståelsen statsminister Erna Solberg legger til grunn i sin tolkning av Macrons utspill. Til Dagbladet sier hun at migrasjonstrømmen ikke vil avta som følge av asylsentre i Afrika: «Mange av dem som vet de ikke har krav på beskyttelse i Europa, vil uansett ikke sitte å vente på avslag ved et slikt senter.»

Slik kan man ofte snakke forbi hverandre i migrasjonsspørsmål, som sjelden er så enkle som de blir framstilt i nasjonale valgkamper. Når man sier «asylsentre i Afrika», så må man konkretisere nærmere hva det innebærer. For det er umulig å ha en meningsfull diskusjon om asylsentre i Afrika, uten å diskutere det i sammenheng med kontroll av Schengens yttergrenser.

Den mest effektive måten å stoppe irregulær migrasjon over Middelhavet på, er å hindre at migranter setter seg i båter. Når de først gjør det, er det selvsagt umenneskelig å ikke redde dem fra drukningsulykker. For å stoppe båtene er man nødt til å samarbeide med Libya. Nettopp dette prøver Italia å gjøre nå. De skal sette inn marinen, som i samarbeid med Libyas kystvakt skal ta knekken på menneskesmuglere og deres infrastruktur.

Det hevdes ofte i denne debatten at strengere grensekontroll ikke fungerer, men de historiske erfaringene viser at fysiske barrierer og samarbeid med transittland gir faktiske resultater. Spania har for eksempel klart nesten helt å stoppe båttrafikken via den vestlige Middelhavsruten taket være migrasjonssamarbeid med Marokko, Mauritania og Senegal. EU inngikk i 2015 en avtale med Tyrkia for å stanse migrasjonsstrømmen via den østlige Middelhavsruten til Hellas. Gjennom et samarbeid mellom Norge og Russland ble også den såkalte arktiske ruten stengt etter at den plutselig ble aktivisert høsten 2015.

Hovedutfordringen akkurat nå er den sentrale Middelhavsruten via Libya. Også denne var så å si stengt i 2009 og 2010. Da hadde Italia en direkte migrasjonavtale med Libya. Riktignok en omstridt avtale, men i 2010 døde bare 20 migranter i Middelhavet. Til sammenligning har 2400 mennesker av de 100.000 som har forsøkt å ta seg til Italia over Middelhavet hittil i år, omkommet.

Med tanke på dødsfallene i Middelhavet er streng grensekontroll paradoksalt nok den mest humane politikken. En mer effektiv grensekontroll vil i en tiårsperiode spare titusener av menneskeliv.

Opprinnelig gjaldt Flyktningkonvensjonen av 1951 bare for europeiske flyktninger. Man hadde først og fremst dissidenter fra kommunistiske diktaturer i tankene. I 1967 ble konvensjonen global, gjennom en tilleggsprotokoll. Kriteriene for asyl var så strenge at ingen så for seg en tilstrømning av flyktninger fra land langt borte. Men etter innstramning av reglene for arbeidsinnvandring på 70-tallet, har stadig flere benyttet asylordningen som en alternativ migrasjonskanal. Asyl ble på alvor et fenomen først på 80-tallet. Sammensetningen av asylsøkere varierer over tid, avhengig av situasjonen i landene der de bor og asylpraksisen i Europa.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Båtmigranter som kommer til Italia akkurat nå, er ifølge FN og EU hovedsakelig økonomiske migranter. (Krigsflyktninger fra Syria har i hovedsak kommet til EU via Tyrkia). Med tanke på den enorme økonomiske ulikheten, ofte kombinert med ustabile og farlige forhold i hjemlandet, er det lett å forstå at folk prøver lykken i Europa gjennom asylordningen. Men Italia klarer ikke lenger å leve med et vedvarende og stadig økende migrasjonspress fra Afrika.

Problemet som gjenstår – dersom det lykkes å stoppe menneskesmuglingen – er hvordan vi skal ivareta de 6.9 millionene av flyktninger i Afrika, noe Europa selvsagt har et ansvar for å bidra til.

Les også: Sylo Taraku – Asylsentre utenfor EU?

Svaret er neppe asylsentre i Afrika. Etableringen av asylsentre er en svært krevende juridisk, logistisk og politisk oppgave. Hvor skal de lokaliseres? Hvem skal ha ansvaret for rettsikkerheten? Hva skal skje med de som får opphold eller avslag? Dette er bare noen av mange spørsmål. Om man garanterer oppholdstillatelse i et europeisk land ved innvilgelse av asyl i et asylsenter i Afrika, vil den store interessen og de lange køene gjøre det nødvendig med temmelig mange slike sentre. Det er urealistisk.

Det er mer hensiktsmessig å styrke dagens eksisterende institusjoner. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) er allerede tungt inne, men bør få mye mer ressurser for å bistå med retur, rådgivning av afrikanske land i flyktningspørsmål og andre humanitære oppgaver.

Skal man stoppe den irregulære migrasjonen som har gjort Middelhavet til en massegrav og som skaper splittelser i Europa, er man helt avhengig av et godt samarbeid med afrikanske land. De hjelper oss med grensekontroll, vi hjelper dem med å ta hånd om reelle flyktninger.

En måte å solidarisere seg på er også å hente noen av flyktninger til Europa etter anmodninger fra UNHCR. Kvoteflyktninger bør baseres på frivillighet, men uten å glemme Europas stolte humanitære tradisjoner med å ta imot flyktninger fra fjerntliggende områder og kulturer.

Macrons ideer om asylsentre i Afrika er kanskje ikke så gjennomtenkte, men han viser i hvert fall vilje til å gjøre noe med dagens uholdbare situasjon. Det bør flere gjøre i stedet for å forsvare status quo.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger