Hovedinnhold

Enslige mindreårige asylsøkere ofres, gang på gang

<p>UNGE OVERLEVERE: – Kan vi tilgi oss selv for at vi tar i mot ressurssterke unge overlevere og bryter de ned gjennom et utrygt liv på vent i en viktig utviklingsfase, spør kronikkforfatteren. </p>

UNGE OVERLEVERE: – Kan vi tilgi oss selv for at vi tar i mot ressurssterke unge overlevere og bryter de ned gjennom et utrygt liv på vent i en viktig utviklingsfase, spør kronikkforfatteren. 

Foto: Helge Mikalsen, VG
Farhad vet det ikke, men jo nærmere 18 år han blir vurdert å være, jo større sjanse har han for å bli deportert, og det ganske snart.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

HENRIETTE K. SANDVEN, barne- og ungdomspsykiater

Enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge er overlevere, ikke ofre. De er sterke individer som har tålt en oppvekst under trange kår og de har overlevd en farefull flukt. 

<p>Henriette K. Sandven.</p>

Henriette K. Sandven.

Som et resultat av dette er de oftest robuste, selvstendige og ressurssterke. Problemet er at de etter ankomst i Norge blir ofret, gang på gang, og resultatet er psykisk uhelse. Med dagens asylpolitikk sendes rekordmange av disse unge asylsøkerne ut i en dårlig forfatning, og mye dårligere fungerende enn de var da de kom. Gjerne etter nesten to år på vent i et norsk mottak. Hvordan kan vi som nasjon akseptere at vi driver med dette?

Farhad var 14 år da han kom som enslig mindreårig asylsøker til Norge i oktober 2015. Han mistet sin dokumentasjon under flukten og også kontakten med sin familie i Afghanistan. Under registreringen blir alderen hans oppjustert til 15 år. Farhad vet det ikke, men Norge har nettopp ofret ham tre ganger. Ved å være registrert som 15-åring heller enn 14-åring er han mindre kostbar for Norge. Han skal tas hånd om i et asylmottak i regi av UDI heller enn barnevernet og han vil ha mindre sjanse til å få innvilget asyl.

Farhad blir plassert i transitt, og flyttet til et asylmottak etter femten dager. Han bor på det første mottaket i ett år, og har ganske fine dager. Han tenker knapt på at han står i fare for å bli sendt tilbake, det er ikke noe alternativ for ham å leve i Afghanistan. Han går på skole, lærer norsk og spiller fotball. Han gjennomfører aldersundersøkelser og har sitt asylintervju ti måneder etter ankomst. Her blir han fortalt at UDI har vurdert hans alder å være 17 år, til tross for at alle som kjenner ham mener han må være 15. Farhad blir et offer for fjerde gang. Farhad vet det ikke, men jo nærmere 18 år han blir vurdert å være, jo større sjanse har han for å bli deportert, og det ganske snart.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Det går tre måneder til. Mottaket legges ned i november 2016, og Farhad drar til en annen del av landet, med helt nye mennesker rundt seg. Han ofres for femte gang idet tryggheten hans forsvinner. To dager etter ankomst i nytt mottak får han overlevert en konvolutt hvor han får beskjed om at han er innvilget midlertidig opphold med utsendelse ved 18 år, altså det UDI mener er om elleve måneder. Farhad ofres for sjette gang. Det er i dette øyeblikket overleveren Farhad blir offeret Farhad. Tryggheten, håpet, gleden, energien, klokskapen og godheten forsvinner fra Farhads liv.

Han blir nedtrykt og forstår ikke hvordan han skal leve livet sitt videre. I tillegg til dette fungerer det nye mottaket som et voksenmottak. Det er lite voksenkontakt. Mottaket har et dårlig rykte på seg og det er problemer med rus, vold og kriminalitet. Farhad er redd hele tiden og begynner å isolere seg. Han dropper ut av skolen. Farhad blir et offer for sjuende og åttende gang. Han er et barn, ikke en voksen. Gode mottak legges ned, dårlige mottak består.

Barnevernet kobles på, og hjelper med å flytte en stadig mer deprimert Farhad til et nytt mottak. Igjen nye omgivelser og nye mennesker. Her får han endelig tettere oppfølging og god støtte, men det er vanskelig å få han til å beholde noe håp når han via sosiale medier og kontakt med venner pepres med grufulle nyheter fra Afghanistan, når venn etter venn får avslag etter avslag, og når venner til stadighet rømmer landet.

Farhad er blitt en annen gutt enn han var da han kom til Norge. Han spiser lite og sover dårlig. Han er deprimert og selvdestruktiv. Han sier at han har fortjent dette. Han sier at Norge er for nordmenn. Han er oppfarende og frustrert. Han har en voldsom indre uro. Han tester ut grenser. Han er likegyldig og ukritisk. Gutten som var lett å like, begynner å bli vanskelig å forstå seg på. Han isolerer seg og skyver folk vekk. Han sier han ikke har noen grunn til å leve mer. Han kutter seg, og begynner å planlegge måter han kan dø på.

Les også: Flertall for ny lov

Farhad er blitt et offer. Overleveren Farhad er borte. Han var frisk og sterk, er blitt syk og svak. Han kvalifiserer for flere psykiatriske diagnoser. Gjennom ett og et halvt år med venting har et gryende håp for fremtiden blitt erstattet med frustrasjon, rastløshet og hjelpesløshet. Farhads historie er logisk, forståelig og dessverre på langt nær enestående. 

Det er systemet i Norge som har skapt dette, ikke asylsøkeren selv. Systemet er problemet og årsaken. Kan vi tilgi oss selv for at vi tar i mot ressurssterke unge overlevere og bryter de ned gjennom et utrygt liv på vent i en viktig utviklingsfase? Kan vi tilgi oss selv for at vi sender de ut igjen i verden som psykisk syke etter å ha ofret dem ved det asylpolitiske alteret? Det er mulig det er dette som er intensjonen bak regjeringens asylpolitikk, men det er uakseptabelt. Dette er grov omsorgssvikt satt i system. Alarmklokkene ringer. Anse dette som en avviksmelding.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger