Hovedinnhold

En kongelig historie

Det var slett ikke selvvalgt av de kongelige å slutte med krone, skriver Carl-Erik Grimstad.

Selvfølgelig driver ikke norske prinsesser med historieforfalskning. Selvsagt har ikke Märtha Louises eventyr «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» noe med ideologi å gjøre. Og for all del, barn skjønner jo så lite. Og norske prinsesser underholder først og fremst.

Derfor er det jo ikke så farlig å hevde at det nærmest var en selvvalgt øvelse på Slottet som førte til at de kongelige ikke lenger bruker kroner. For de litt eldre tilbys derimot et alternativt eventyr - fra virkeligheten:

Det var en gang en mann som het Alfred Eriksen. Han kom fra fattige kår og ville nok ikke ha skaffet seg skikkelig skolegang om han ikke hadde fått friplass både på realskolen og på Oslo katedralskole.

Politisk interessert

Tidlig ble han interessert i politikk. Særlig var han opptatt av fattigfolk og andre som ble dårlig behandlet. 20 år gammel begynte Alfred som huslærer mens han studerte til å bli prest.

Han tok eksamen med gode karakterer i 1888. Da var han 24 år gammel. I 1891 ble han sogneprest på Karlsøy i Troms og ble raskt godt likt av dem som bodde der. Han var en lærd mann, og etter at han hadde tatt doktorgraden (med en psykologisk avhandling), kastet Alfred seg inn i politikken. Han stiftet Venstre-forening på øya, og ved valget i 1900 fikk han 352 av 374 stemmer. Likevel fikk han ikke plass på Stortinget.

På Karlsøy bodde det på den tiden en nessekonge som hadde det med å utnytte de fattige fiskerne. Han het Adolf Helberg og var en svært mektig mann. Alfred kom snart på kant med Adolf og rev blant annet i stykker en kontrakt som nessekongen hadde tvunget en fattig fisker til å skrive under på. I september 1901 ble det rettssak mellom de to i Tromsø. Alfred vant, og da han kom ut av rettssalen for å ta båten tilbake til Karlsøy, var det møtt fram hundrevis av mennesker som fulgte ham i fakkeltog ned på kaia. Året etter måtte Adolf reise fra Karlsøy - så upopulær var han blitt.

Alfred likte ikke andre konger, heller. Egentlig var konger noe av det verste han visste. De brukte altfor mange penger, penger som folket heller burde bruke på fattige mennesker. Alfred mente at Norge burde bli republikk. For å nå frem med meningene sine grunnla Alfred avisen Nordlys i Tromsø. Den ble noen år senere den største avisen i Nord-Norge. Også i dag mener Nordlys at Norge bør bli republikk. Så populær ble Alfred at han ble valgt til én av de fire første representantene for Arbeiderpartiet på Stortinget i 1903. Alle kom fra Nord-Norge, og Alfred ble lederen for dem.

Nytteløst

På Stortinget fortsatte Alfred å tale kongedømmet midt imot, men til ingen nytte.

Mindre enn en måned etter at en dansk prins kom til Norge som konge i 1905, foreslo Karlsøy-presten, som Alfred etter hvert ble kalt, en endring av Norges grunnlov, slik at konger ikke lenger skulle krones. Han mente at slike seremonier kostet for mye, var bare tull og dessuten var i strid med Bibelen. Likevel foreslo den nye kongen på våren 1906 at det skulle holdes kroning i Nidarosdomen i Trondheim og at det skulle holdes et kostbart gjestebud.

Da Stortinget fant ut hvor mye det kom til å koste, ble det voldsom diskusjon (i referatene fra Stortinget fyller debatten femti sider). Alfred vant ikke frem med synet sitt, men han fikk likevel med seg de andre representantene på at kongen ikke fikk så mange penger som han bad om.

Det er slik i Stortinget at dersom man skal forandre Grunnloven, må det gjøres med to avstemninger og med noen års mellomrom. Derfor kunne ikke Alfreds forslag om å ta kronen fra de kongelige stemmes over før etter at kroningen i 1906 hadde funnet sted. Først i 1908 kom forslaget opp til votering, og da var det kun to av representantene som stemte imot.

Politisk seier

Alfred hadde vunnet en av sine viktigste politiske seirer. Man skulle kanskje tro at det var noen andre land som ville reagere på at kronene ble tatt fra de kongelige, men i virkeligheten var det mange som ikke lenger hadde kroning, deriblant våre nærmeste naboland Sverige og Danmark.

Karlsøy-presten ble en kjent og respektert mann i store deler av Norge, men dessverre har historien om ham en litt trist slutt. Han ble slettes ikke den helten i Arbeiderpartiet som man skulle ha trodd. I stedet ble han kastet ut av partiet i 1912. Noen sier årsaken var at han hadde skrevet under på en liste der han oppfordret til bare å stemme på de stortingskandidatene som hadde bundet seg til å kjempe for riksmålet i Norge.

Andre mener at sterke folk i Ap, som Martin Tranmæl, ikke kunne tåle Alfred. Presten var kjent for å gå sine egne veier og ville ikke underordne seg hvem som helst.

Etter hvert reiste Alfred fra Karlsøy og ble sogneprest på Vålerengen i Oslo. Der døde han i 1934. I det samme området er det i dag en mann som heter Einar Gelius.

Han er også prest. Dessuten er han av og til politiker. Han har litt av en tradisjon å ivareta. Han liker forresten ikke konger, han heller, men har ikke snakket så mye om det siden sjefen hans, Sylvia, som en gang var sjef i Kommunaldepartementet, ble sint på ham fordi han sa det han mente. Akkurat som Alfred for hundre år siden.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger